- Jeg skjønte ingenting!

– Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival –

Av Chris Erichsen

Hva har de norske scenekunstkompaniene Verk produksjoner, Sagliocco ensemble, De Utvalgte, Grenland Friteater, Grusomhetens Teater, Studium Actoris og Beaivváš felles? De har alle medlemmer som har oppholdt seg hos den avdøde svenske regissøren Ingemar Lindh. Bortsett fra det er det lite ved disse kompaniene som minner om hverandre. De har alle sine særegne uttrykk spredt over en bred kunstnerisk skala.

Medlemmer av alle disse kompaniene var tilstede da det under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestivals siste dag ble arrangert en heldagskonferanse om Ingemar Lindh og hvordan hans innflytelse på norsk teater kommer til syne i dag.

Spor

Og til tross for at Lindh døde i 1996 og åpenbart har satt uutslettelige spor i alle som har vært i nærheten av ham, ble konferansen ingen sentimental nostalgisk reise. Der var Fredrik Hannestad fra Verk Produksjoner, Torbjørn Davidsen fra De Utvalgte, Thomas Storm fra Bal, flere medlemmer av Grenland Friteater, Lars Brunborg fra Grusomhetens Teater, Paolo Martini fra Studium Actoris, Kristin Solberg, for tiden tilknyttet Beaivváš m.fl.

Alle hadde de sine egne historier å fortelle, spesiellt med utgangspunkt i kortere og lengre opphold i det som ble selve arenaen for Ingemar Lindhs virksomhet som forsker, regissør og pedagog: Institutet för scenkonst (se spalten til høyre).

Medvetet spontan

“Skådespelarens monstruösa uppgift är att vara medvetet spontan,” sa Lindh som langt på vei var det man kaller en mester. Men på en annen måte enn mange andre mestere, som skaper mislykkete kopier av seg selv. Han hadde ingen dogmer, ingen fastspikrete metoder, som elevene skulle lære utenat. Istedet ble de langt på vei overlatt til seg selv, med mesteren som en for en stor del taus iakttaker på sidelinja. Det var skuespillerens eget ansvar å skape seg selv. Og han er blitt legendarisk for sin evne til å få såkalte ikke-skuespillere til å fungere. Det ble sagt at han hadde en egen evne til å lese hva skuespillerne gjorde på en musikalsk måte.

Nedenstående tekst skrev skuespilleren Lars Brunborg fra Grusomhetens Teater en gang på 80-tallet. Den var ment for publisering men havnet istedet i en skuff – helt til han nylig fikk bruk for den igjen:

Seks personer og en hund i en buss

Vinteren 82/83 kom jeg til å oppholde meg i Institutets favn. I ettertid skjønner jeg at noen av mine personlige motiver for å ville arbeide med dem hadde like meget å gjøre med en filosofisk og erkjennelsesmessig søken som ønsket om å utvikle meg som skuespiller. Det skulle vise seg at jeg hadde hatt nese for å oppsøke prøvende virkeligheter.

Jeg skjønte ingenting. Jeg fant ikke spor av noe jeg kunne dechiffrere.

Tidligere hadde jeg analysert og nærmet meg verden utifra et psykologisk og sosialdemokratisk kunstsyn. Menneskelige relasjoner forsto jeg utifra det jeg hadde tusket til meg av psykologi og marxistisk analyse gjennom en opppvekst i et middelklassehjem i Norge. Intet av dette kunne jeg bruke. Jeg måte lytte, iaktta og likevel delta uten å forstå noen ting. For det fantes intet system eller struktur. Praktiske gjøremål hadde ingen organisering eller definerte ansvarsområder. Aktive utspill for å forandre en situasjon ble ofte redusert fordi det fantes mer subtile virkeligheter som det var viktigere å forholde seg til.

Institutet var seks personer og en hund i en buss. Etter mange måneder med reising ble de tilbudt en nedlagt skole av en kommune som trodde det skulle være godt for aktiviteten og profilen i et avfolkingsområde. Det kunstneriske arbeidet var i lange perioder helt stoppet opp. Den lange kalde vinteren i den nedlagte skolen uten oppvarming fikk preg av et klosterliv hvor den daglige virksomhet like meget var et rituale for å styrke sin mentale tilværelse i en tid og en kultur.

Hvorfor vil man være kunstner?

Erkjennelse er en prosess. Kvalitet er viktigere enn tidsperspektiv. Det musikalske og det poetiske i teatret når dypere i menneskenes sinn enn det cerebrale. Estetikk har en religiøs dimensjon.

På mange måter skjønner jeg fortsatt ingenting av Institutet. Og trolig er det det viktigste jeg har lært. At man ikke behøver å skjønne (i en demagogisk forstand). Det er ikke slik man blir klok. Det blir man ved ydmykhet og tilstedeværelse. Og det er dette utilgjengengelige i Institutets arbeid som preger enhver som har åpnet seg for deres konsekvente årvåkenhet.

Ens forstand kan man bruke til å manipulere med virkelighet. Men i det lange løp vil ikke virkeligheten la seg manipulere med. Sannheten vil trenge seg frem.

Lars Brunborg