At jeg ikke liker opera er noe jeg bare må fatte etter å ha lest Dagblad-kritiker Ståle Wikshålands anmeldelse av Den Norske Operas oppsetting av Julius Cæsar. For Wikshåland skriver at oppsettingen er ”en suksess som opera for de som ikke liker opera”. Av Trond Okkelmo
Jeg liker ikke opera?
Og siden jeg på premieren lot meg rive med og hadde stor glede av både musikk, dramaturgi og regi, ja, så er vel det fordi jeg ikke liker opera. Og da er det mange av oss: blant annet operaens faste premierepublikum og en rekke inviterte gjester. Og ved siden av meg i salen satt to tenåringer som var vilt begeistret for det de opplevde. Stakkars, de trodde vel at det var ”ekte” opera de så og ikke det Wikshåland kaller ”vulgaritetens triumf”. Aftenpostens kritiker, Idar Karevold, har heller ikke noe positivt å si om regien og mener vel, likesom sin kollega Wikshåland, at den står i veien for Händels musikk. I så måte slutter Karevold seg til rekken av konservative operaskjønnere, som på den ene side gjerne ser at operaens som kunstart når flere, men som på den andre siden ikke helt oppfattet entusiasmen blant premierepublikummet. Slår det aldri enkelte kritikere at de i sin rett til å mene hva de vil ikke klarer å sette seg inn i den innlevelse og opplevelse et entusiastisk publikum viser frem? Dersom vi skal forvente av god kunst at den skal skape debatt, så har Den Norske Opera og den norske regissøren Stefan Herheim lyktes. For Dagsavisens anmelder, Jon Øystein Flink, kaller oppsettingen en ”nasjonal sensasjon”, og han mener sensasjon i ordets beste betydning. VGs Hilde Borchgrevink skriver om ”barokk med bravur”, og finner at oppsettingen er ”intelligent underholdning av høy kvalitet”, som hun med utropstegn vil ha mer av. Og endelig er det NRKs Torkil Baden som slutter seg til de opprømte. Det forlyder fra Den Norske Opera at stadig flere som ikke liker opera kjøper billetter til forestillingen Julius Cæsar. Og det kan de trygt gjøre! Selvsagt kan man diskutere om enkelte av Stefan Herheims regigrep, men som helhet holdt det i lange baner. Og at det gikk ut over ærverdige Händel, skal man være en smule surmavet for å si. Slik jeg opplevde forestillingen, maktet Herheim å roe ned det hele de gangene da høydepunktene i Händels musikk skulle serveres oss. Og man bør være i stand til både å lytte til den gode musikken samtidig som man kan le av lystige regipåfunn. Det kalles å glede seg.