“Jeg har begynt å forstå at hele verden ikke er fullt så opptatt av Ibsen..."

Dramatikk er gjennomgangsmelodien i det nye nummeret av tidsskriftet Bokvennen som brakstarter med et stort intervju med Cecilie Løveid. Vi gjengir her, etter avtale, et utdrag av intervjuet gjort av Astrid Hygen Meyer:

Hvordan kom du på å begynne som dramatiker?

– Førstevalget mitt var faktisk ikke teateret. Det var vel egentlig film. Jeg har skrevet en del opplegg til film, forskjellige for- stadier, og hatt kontakt med forskjellige instruktører, men det ble aldri noe av det. Jeg så i utgangspunktet for meg at jeg først og fremst var forfatter, og at jeg kanskje også kunne være fjernsynsdra matiker; litt sånn Bergman og litt fransk film, litt modernistisk input… Jeg syntes kanskje ikke teateret var topp attraktivt. Man blir plutselig så lokal, man må holde seg til det teateret man har knyttet seg til.

Hvorfor ble det likevel teateret?

– Det var svært få arbeidsplasser jeg egentlig kunne tenke meg å jobbe ved. Når jeg skulle begynne å jobbe litt ekstra ved siden av skrivingen var jeg derfor veldig glad for å få jobbe som sufflør, som regiassistent, rekvisitør. Jeg gjorde alt mulig. Og jeg skrev jo allerede da, sånn sett var det helt naturlig. Jeg kom ikke helt fra gaten. På en måte tror jeg det er praksisen som modner dramatikeren. Man kan ikke i dag sitte og skrive stykke etter stykke uten å ha noe praksis. Ta Ibsen, han var jo innom som en liten klokkemaker på teater i Bergen, til og med teatersjef i Oslo, var han. Men han gadd ikke fortsette med teater da han var i gang som dramatiker. Da skrev han jo stykkene, og andre personer måtte løse dem. Men han modnet voldsomt mens han holdt på med teateret. Bare for å nevne Ibsen …

Symbiose

Da må jeg jo spørre: Er symbiosen mellom norsk teater og Ibsen så tett som man kan få inntrykk av?

– Jeg har begynt å forstå at hele verden ikke er fullt så opptatt av Ibsen som det vi er nødt til å være. En del teatermakere forholder seg ikke til Ibsen overhodet, men det er relativt nytt for meg. Ibsen har vært en stor målestokk. Det er skrevet så mye om ham at det er blitt en slags norm. Men det er mye å lære der.

Hva har du lært av Ibsen?

– Man sitter ikke bare og snakker med hverandre. Det er alltid et bakland, en fabel, en hensikt som ikke er uttalt, underliggende skyld og skam. Han er jo enormt psykologisk.

Hvor psykologisk syns du at du er?

– Jeg er ganske psykologisk. Jeg føler meg faktisk i stor grad som en forlengelse av Ibsen. Det er selvfølgelig i strid med alle analysene av meg, som sier at jeg har brutt med Ibsen gang på gang. Men det er bruddet man ser. I virkeligheten har jeg vært en ganske god disippel. Jeg sier ikke at jeg er en ny Ibsen, men han har vært enormt inspirerende.

Drømmens logikk

Det er interessant at du sier det. Stykkene dine er jo overhodet ikke titteskaprealisme, jeg tenker at de heller følger en slags drømmens logikk.

– Moderne teater er drømmens logikk. Det skjedde et brudd omkring Strindberg. Etter det er det vanskelig å komme utenom. Man skriver ikke moderne drama rett opp og ned. Du kan nesten ikke se et moderne drama som ikke hviler på noe urealistisk eller noe hyperrealistisk. Det er meget vanskelig å skrive noe som er én til én, de aller fleste dramatikere i dag tar en tur inn til et gap hvor de finner noen andre rekvisitter, for liksom å sprite det opp.

Vil du si at det teateret du tok med deg inn til institusjonene på 80­tallet var et politisk teater?

– Kanskje. Det var en selvfølgelig del av tilværelsen å ha et politisk ståsted. Vi var venstreorienterte. Det viktigste var vel egentlig at jeg hadde solidaritetsideen. Med lidende. En del motstand mot miljøforringelse. Sosiale forandringer som pågikk. Så har det selvfølgelig skjedd veldig mye: Til dels var venstreorienteringen skadelig for mye kunst. Ml-tida kom akkurat på den tida jeg ble voksen og kom på trykk. Det, må jeg si, var ikke så helt lett. Mine interesser for klassisk kulturdannelse ble jo underkjent. Det skulle komme inn noe helt annet, som var en slags folkets ett eller annet, som vi skulle skape. Det var et krav som ble tredd nedover hodene på folk.

Høystemt

Følte du deg forpliktet til å delta i det kravet?

– Til dels. I hvert fall kanskje en stund. Ikke helt unaturlig når man har den holdningen fra før. For meg er den folkeligheten helt selvfølgelig. Men så har jeg samtidig det finkulturelle, som jeg ikke har noe imot.

Du skriver jo i et til tider høystemt språk, side om side med at du skriver ut det heslige, du tar det trivielle hverdagsspråket inn i tekstene dine.

– Og langt på vei er det rett og slett en slags naturlighet for meg.

Og interessen for feminisme, kan du si litt om den? Kvinnerollene du har levert, som har gitt kvinnelige skue­ spillere mer å ta i, mer ekspansive karakterer, er et ganske betydningsfullt bidrag til norsk teater.

– Det er vel det temaet som har opptatt meg mest. Noe av det kommer rett og slett bare av at jeg er en kvinne som skriver, at det er naturlig. Det gjorde jo selvfølgelig den berømte Ibsen også, men det opptar meg: sårbarheten til kvinner, i form av å være undertrykt kjønn, og samtidig kvinnen som manipulator, alt det andre kvinner kan være. Det visuelle, at man er opptatt av hvordan man ser ut og alt det der nærmest kunstneriske forholdet til toalett, til farger, til alt mulig. Sånne deilige sensualiteter, som jeg har mikset og blandet med sterke realiteter som fødsler, seksualitet. Men av og til har jeg en fornemmelse av at det ikke har gått helt hjem der hvor det skulle anerkjennes. Jeg har jo hatt en bra karriere, men jeg har blitt avvist utrolig mange ganger på et slags nesten-nivå, og da har jeg en fornemmelse av at man ikke har syntes tematikken har vært så spennende. Jeg har en fornemmelse av at jeg ikke har truffet disse teaterlederne, instruktørene som nesten alltid er menn. Og i disse viktige startårene var det ikke mange av disse toneangivende, sterke teatermenneskene som var helt nesegruse, for å si det sånn. Stein Winge var jo null interessert, han kunne bruke et argument mot ny dramatikk som at: «ja, vi skal jo fylle stolene». Alle forsøkene på å nå fram nyttet jo ikke. Det var ganske hardt. Det er lettere å forstå nå enn da; det var så selvfølgelig for meg den gangen, som forfatter. Du har ganske mange store kvinnelige forfattere som er anerkjent og har fått nobelprisen og alt mulig. Men med dramatikere, der er det av en eller annen grunn et lengre stykke å gå.

Foto: Camilla Reyman