Iscenesettelse av virkelighet

Torsdag denne uken starter scenekunstfestivalen «Monsters of Reality» på Dramatikkens Hus i Oslo. Scenekunst.no har tatt en prat med Siri Forberg, som er både initiativtager til og co-produsent av festivalen.

«Monsters of Reality» – hvor kommer festivalnavnet fra? – Dette er en tittel som har vært med meg lenge. Det er også tittelen på masteroppgaven som jeg aldri blir ferdig med, ler hun.

For å finne opptakten til masteroppgaven, festivalen og ikke minst en stor personlig interesse for dokumentarteater, må vi noen år tilbake i tid. Stedet er Berlin, og Forberg, som akkurat denne dagen har begynt å kjede seg litt, bestemmer seg for å gå på teater. Det skal hun ikke komme til å angre på.

Treffer – Det er 12 år siden jeg så Rimini Protokoll for første gang. Det var helt tilfeldig at jeg gikk på forestillingen og jeg hadde ingen forventninger. Stykket jeg så var en iscenesettelse av døden, og de brukte ikke skuespillere, men folk som hadde med døden å gjøre i yrket sitt. Det var for eksempel en sykepleier der og en fiolinist som spilte mye i begravelser. Hun fortalte om topp ti-listen i begravelser, og kunne fortelle at Celine Dions «My Heart WiIl Go On» var nummer en. Jeg begynte å tenke på alle de pårørende som har valgt dette som den melodien de vil ta avskjed med den døde til, og siden låta også er så tett sammenbundet med storfilmen Titanic er det vanskelig å unngå å tenke på skipsforliset – man har altså valgt en låt som kan gi assosiasjoner og bilder til et myteomspunnet og dramatisk skipsforlis.

Den dagen gikk Forberg for en gangs skyld ut av teatersalen uten å analysere regigrep og dramaturgiske virkemidler.

– Produksjonen traff meg både intellektuelt og emosjonelt. Vanligvis er det vi ser om døden på teater og film så dramatisk, men her så vi temaet fra en hverdagslig side. Og på et vis understreket det dramtikken i det. Det var første gang på veldig lenge at jeg gikk ut av en teatersal og tenkte på temaet i stykket og ikke på det estetiske ved regigrep og slikt. Gruppen iscenesetter sosial virkelighet slik at jeg reflekterer over det jeg ser på en annen måte. Det åpner for en annen vekselvirkning mellom det sosiale og estetikken.

Sosiale roller Hun forklarer at de som står på scenen ikke er der som privatpersoner selv om de ikke er profesjonelle skuespillere. – Yrket deres er også en rolle. Det er ikke deres personlige og private ideer og erfaringer som er poenget.

I løpet av festivalen skal Rimini Protokolls «Promethevs of Athens» vises på film mens fire medvirkende står på scenen og er i dialog med filmen.

– Stykket ble iscenesatt i juni 2010 mens det bokstavelig talt brant i Athens gater. Det er samtidens greske tragedie.

Hvordan står dokumentarteatret i Norge?

– Det dokumentariske eller virkelighetsnære som et kunstnerisk grep har vært mye diskutert innenfor billedkunst og litteratur og film, mens det i teatret i Norge foreløpig ikke har vært diskutert like sterkt – selv om vi ser det som en sterk tendens i praksisfeltet. På festivalen vil vi prøve å snakke om virkelighetshungeren som har eksistert i mange år i Norge. Dokumentarteater, virkelighetsnært teater – navnet er uviktig. Det handler om hvordan teatret henvender seg til publikum og at det å oppleve noe som er tilsynelatende virkelig føles meningsfullt.

Tenkning rundt iscenesettelse av virkelighet er ikke noe nytt i teaterhistorien.

– Representasjonsproblematikken har vært diskutert i teatret siden antikken og Aristoteles. Når vi ser at teaterkunstnere begynner å plassere ikke-skuespillere på scenen – slik vi gjør med Rimini Protokoll – må vi på nytt begynne å diskutere temaet og stille oss selv spørsmålet: Hva betyr det å representere i teatret?

Forberg er opptatt av mottakeren – publikum.

– Jeg vil aldri påstå at noe er virkelig i teatret – det oppleves slik, og det er den opplevelsen som kan gi tilskueren en opplevelse av noe meningsfullt. For meg er det altså viktig å synliggjøre at det er publikum som opplever og erfarer noe i teatret, ikke at en teaterforestilling er mer virkelig enn en annen forestilling, sier hun, og forklarer:

– Å plassere folk som ikke er skuespillere på scenen, er et så annerledes grep at publikum gjerne først blir forført fordi det er nytt. Teaterrammen er så sterk og konteksten setter publikum i et visst modus. Men så ser man at det er ikke det at de er «ekte mennesker» som gjør det – skuespillere er jo også ekte mennesker – det er det å plassere sosiale roller på scenen som gjør inntrykk.

Ikke alle gjestespillene på festivalen er dokumentarteater, men alle bærer i seg en direkte henvendelse til publikum, forteller Forberg.

– Det er et uttalt ønske blant utøvere og publikum å snakke konkret om sannhet og virkelighet. Mange har høye forventninger om hva teatret kan være, at det skal bety noe og sette dagsorden. Den nye dokumentasjonsformen, som for eksempel Rimini Protokoll, er opptatt av å sette spørsmålstegn ved det tilskuerne ser.

Det kan høres ut som en formøvelse? – Nei, det oppleves ikke som en formøvelse. Det treffer, fordi de gjør sterke estetiske og dramaturgiske grep. At noe er virkelig er ikke nok til å få teater til å fungere. Mer enn å virkeliggjøre teatret handler det om å teatralisere virkeligheten.

Teatret og 22/7 Virkelighet og teater, Monsters of Reality – det er umulig ikke å tenke på Lollike-debatten? – Ja. Og Lollike deltar i paneldebatten torsdag 22. mars. Han ønsker å snakke mer generelt om iscenesettelse av virkelighet og ikke så mye om Manifest. Men 22/7 ligger så langt framme i bevisstheten vår a vi kommer til å diskutere de neste årene hvordan, om og når vi skal iscenesette det. Jeg vet ikke hva som er riktig. Men hvorfor skal bare pressen få snakke om 22/7? Hvorfor er det så skummelt når teatret vil gjøre det?

Forberg slår fast: – Teatret er et godt sted for å diskutere umulige spørsmål.