INTERNETT OG FRIHETENS GRENSER

1. I This is not the End of the Book stilte den italienske skribenten og semiotikeren Umbert Eco spørsmålet om Holocaust ville vært mulig dersom internett hadde eksistert samtidig: "Jeg er ikke så sikker. Alle ville med en gang ha visst hva som foregikk…" Et "ich habe es nicht gewusst" (jeg visste ikke om det) ville ikke hatt en sjanse. Å vite hva som skjer, er første skritt mot handling, selv om det ikke garanterer at første skritt faktisk blir tatt. Internett, det globalt tilgjengelige, teknologiske nettverket slik vi kjenner det i dag, kunne kanskje ha vært i stand til å forhindre et av de dypeste traumene i menneskets historie. Vi har etterhvert erfart nettets økende politiske påvirkning i Kina, Iran, Tunisia, Egypt, Libya, Syria… : ingen enkeltregimer – uansett hvor totalitære de er – er i dag i stand til å utøve vanntett kontroll over informasjonen som sirkulerer på nettet. WikiLeaks gjør anonyme og illegale bilder og dokumenter offentlige. Dette er dokumenter som uten deres innblanding aldri skulle sett dagens lys, dokumenter som hemmeligholdes for å forhindre offentlig vrede; bilder som avmaskerer den `offisielle´ informasjonens åpenbare løgner. Retten til å ha adgang til fakta og retten til nøyaktig, pålitelig informasjon om utviklingen av denne verdens økonomiske og politiske maktsystemer, kreves nå mer og mer uttrykkelig av voksende folkemasser.

2. Mulighetene i verdensveven for å gi makten større gjennomsiktighet, og til å oppnå noe som i sin tur kan medføre økt demokrati og rettferdighet, har også en annen side. Om du i ren uskyld fyller ut dine personalia på et skjema i en butikk i forbindelse med promotering av et eller annet produkt, havner disse opplysningene ofte i en database, som deretter vil kunne selges videre til andre selskaper uten din tillatelse. Den som skriver inn sitt visakortnummer sammen med personalia i forbindelse med kjøp på nettet, har ikke lenger kontroll på hva som kan skje med denne informasjonen. Hva du enn måtte søke etter på Google, blir denne interessen umiddelbart assosiert med din `profil´. Du treffer dine egne preferanser snarere enn det rike mangfoldet som gis ved andres preferanser. Din verden er tatt, dens dører er snarere stengt enn åpnet på vidt gap. Den Store Digitale Hukommelse er absolutt: den husker alt. Og via Facebook og andre tilsvarende sider utleverer vi personlig informasjon til en gigantisk offentlighet. Burde det ikke eksistere en rett til å slette sin egen informasjon, en tillatelse til å `forsvinne´ og brenne `boken om alt´?

3. Retten til gjennomsiktighet på den ene siden og til privatliv på den andre er ofte i konflikt. Vi trenger likevel begge. Ingen enkelt rettighet eller frihet kan være absolutt. Den individuelle friheten som er oss så kjær, er begrenset av lovene i samfunnet vi lever i. Betyr ytringsfriheten for eksempel at vi kan si hva som helst, inkludert å rette de groveste fornærmelser mot enkeltpersoner og grupper? Skulle ikke denne friheten være knyttet til – og dermed begrenset av – et ansvar for hva ordene våre gjør? «Det finnes omstendigheter hvor taushet er en løgn», sa den spanske filosofen Miguel de Unamuno, rektor ved universitetet i Salamanca. Det var åpningsordene i talen han holdt i 1936, adressert til den fascistiske generalen Millan Astray. Unamuno ble deretter fjernet fra sin stilling. Enhver form for frihet får sin konkrete tolkning gjennom sammenhengen den utføres i. Enhver absoluttering av en form for frihet fører til uhygge og katastrofe. Historien har lært oss dette gjentatte ganger. Når det tvinges igjennom, er ikke demokrati lenger et rettferdig politisk system. Den kommunistiske likhetsutopien forvandlet seg til et monstrøst regime da den lukket munnen på motstandere og likviderte dem.

4. Utviklingen av kommunikasjonsteknologi har økt kommunikasjonens rekkevidde eksponentielt. Det kan se ut som at folk til enhver tid har noe å dele. Alle ønsker å vite alt, si alt. Å granske omstendighetene og vurdere kommunikasjonens viktighet, er ikke lenger tema. En kritisk holdning til vårt juridiske apparat er sannelig berettiget, men bryter en etterforskningsdommer [juge d´instruction] med informasjonretten om hun velger å holde tilbake offentlige utspill for ikke å skade etterforskningen? Tvilsomme påstander og meninger uttrykt i media av offentlige personer, samme hvilken sfære de beveger seg i, fortjener selvsagt kommentarer og kritikk, men skal kanaler som Twitter derfor kunne brukes på feigeste vis (anonymt og på trygg avstand) til å spre bakvaskelse, hat og sladder? Det finnes omstendigheter hvor det å tale er en løgn og hvor stillhet kan være det mest levende uttrykk for vår rett til å tale fritt.

5. Konflikten mellom interesser og ideologier utgjør hjertet av det politiske. Det demokratiske politiske system er formen eller instrumentet der disse motsetningene best kan uttrykkes. I vår daglige, politiske praksis har dette systemet imidlertid degenerert til et instrument for enighet, godt hjulpet av strukturene i internett som tidligere beskrevet. Systemet er blitt et utrykk for majoritetens makt, et middel til å etablere dominans i beslutninger, og dette på bekostning av demokratiets kjerne som praksis, nemlig utførelsen av frie diskusjoner mellom motstandere. «Enhver konsensus er basert på ekskluderende handlinger», skriver Chantal Mouffe i boka On the Political. Det er slik liberalismen, godt støttet av rasjonalismen og individualismen, har oppnådd hegemoni i alle deler av samfunnet. Motsigelsene og de forskjellige meningene har naturligvis ikke forsvunnet. Uansett hvor individualistiske og konsumorienterte våre liv nå er, har vi fortsatt følelsen av et behov for tilhørighet, for å identifisere oss med et samfunn og virkeliggjøre en vi-følelse. Dette vi er forskjellig fra de, som tilhører et annet samfunn. Når frie diskusjoner mellom motsetninger blir hemmet, vender ofte forholdet mellom oss og dem fra opposisjon til fiendskap. For dagens enkeltmennesker koker det ned til å forholde seg til motsetninger, til å lære å leve med paradokser som hvordan glemselen kan tjene hukommelsen, lære å balansere på en knivsegg. Akkurat som at oss og dem må tenkes sammen i politikken, og forholdet mellom dem stadig må revurderes under forskjellige omstendigheter, kan man ikke skille retten til gjennomsiktighet fra retten til privatliv. Å avsløre og å tildekke må tenkes sammen. Dette er som to halvdeler av samme skjell.

6. For å hindre nye Holocaust og sikre den frie diskusjonen, så må det imidlertid gjøres ett unntak fra de begrensede friheter, nemlig den kunstneriske. Å skape og å drømme kan få fram ideer og bilder som kan hjelpe oss å endre virkeligheten. Vi må beskytte den absolutte frihet som de Sade ønsket og krevde av seg selv, fantasiens frihet, – uavhengighet hos forfatteren, kunstneren, tenkeren. I ditt hode, sier Thomas Bernhard, kan du, om du ønsker, utslette verden hver dag. Den komplette tabula rasa er kun mulig i vår fantasi. Teaterforestillingen Book Burning, som BIT Teatergarasjen coproduserer og har invitert til Bergen, tar opp disse spørsmålene fra den absolutte frihets standpunkt og prøver å stake ut en farbar vei mellom de to begrensede rettighetene: retten på informasjon, behovene for filtre som kan organisere den, midlene til å få avgjort hvor mye som er sant, og om retten til å kunne slette sin egen profil og brenne opp "boken som åpenbarer alt".

7. Med historien om Sebastian, en gammel mann fra WikiLeaks og hans datter Tilda som selv ønsker å forsvinne, presenteres vi for moderne utfordringer i et gammelt formspråk, med god hjelp fra forfattere som av forskjellige grunner brant sine egne bøker, så som Kafka og Valéry, figurer som Bartleby og Co, eller den gamle Rabbi Naham fra Bratislava: Naham samlet sine venner og disipler og fortalte dem at han hadde skrevet den ultimate, frigjørende boken. Dernest tente han et bål og kastet boken inn i flammene. – Les asken, sa han. Pieter De Buysser og Hans Op de Beeck leverer en eldgammel og enkel form for teater: en mann med en trekoffert som forteller en historie. De avkler noen gamle fakta og moderne myter i et forsøk på å starte på nytt, alt etter mottoet fra teaterguruen Peter Handke: "En skuespiller skal være en sannsiger, noe ganske sjeldent".

(Til norsk ved Rune Salomonsen, BIT Teatergarasjen)