Intens og gripende teateraften

Det er langt fra første gangen jeg ser dramatiseringer av Forbrytelse og straff. Men Hålogaland Teaters versjon går de øvrige en høy gang: Den er nemlig ikke bare en overbevisende og dyktig ”oversettelse” av et kunstnerisk uttrykk – det litterære – til ett annet – det dramatiske. Denne sceneversjonen står trygt på egne ben.

Mange bihandlinger

Forbrytelse og straff eller Raskolnikov som romanen gjerne kalles i dag, er en stor bok på cirka 800 sider. Først og fremst forteller den historien om den unge studenten Raskolnikov, men Raskolnikovs mor og hans søster, hennes forlovede, hennes tidligere arbeidsgiver, den rike Svidrigailov, den fordrukne Marmaladov, hans sykelige hustru og en rekke andre bipersoner gjør at Forbrytelse og straff også er en medrivende og spennende skildring av en rekke ulike skjebner i St. Petersburg i 1860-årene. Det sier seg selv at det er vanskelig å overføre dette store persongalleriet og romanens mange bihandlinger til scenen. I samarbeid med Nationaltheatret presenterte Riksteatret for et par år siden en Raskolnikov dramatisert av Bentein Baardson og Bodil Kvamme. De hadde også forenklet og fortettet historien, men samtidig hadde de bestrebet seg på pietetsfullt å gjengi hovedtrekkene i romanen. Selv om forestillingen var lang, – så vidt jeg husker varte den omtrent tre timer – viste det seg likevel umulig å gi noe mer enn en overfladisk skildring av alle de dramatiske forviklingene i Raskolnikov, med det resultat at sceneversjonen, langt fra å gjenskape Dostojevskis mørke idéverden, slektet mer på en av Charles Dickens’ realistiske, men likevel optimistiske folkelivsskildringer.

Essensen i romanen

Det er en russisk versjon av Raskolnikov Hålogaland Teater presenterer: Yuri Butusov – som også har regissert forestillingen – og Nadya Andrinova har valgt en helt annen løsning.< br> De prøver overhodet ikke å presentere teatertilskueren for en dramatisert versjon av den tette og mangfoldige boken. I stedet går de radikalt og dristig til verks, og beholder bare selve essensen i romanen – fortellingen om hvordan den erfarne og listige kriminaletterforskeren Porfirij nådeløst forfølger studenten Raskolnikov, som i ungdommelig tro på at han er høyt hevet over ”vanlige” mennesker, ikke bare har myrdet en kvinne han mener er en lus, den griske, gamle pantelånersken Alyona Ivanovna, men også hennes fromme søster Lisaveta. De tre møtene mellom Raskolnikov og Porfirij, som for øvrig av mange regnes som romanens høydepunkt, blir selve bærebjelkene i Butusovs og Andrinovas dramatisering. Scenografien er naken og enkel: Publikum er benket på begge sider av scenen, og et tre gulv senkes fra taket. En gammeldags, høy hvit dør på begge sider av dette gulvet – døren som vender mot Tromsø Kulturhus’ store sal representerer veien ut til byen, døren på den andre siden går inn til de indre gemakkene på politistasjonen i St. Petersburg. Selve scenegulvet forestiller etter tur politistasjonen, huset til Porfirij og Sonjas og Raskolnikovs fattigslige hybler.

To kvinner myrdet

Gjennom en kort scene mellom to av de ansatte på politistasjonen – sekretær Zamjòtov (Gøran Østerbøl) og politimannen Porokh (Ketil Høegh) – føres vi inn i historien: Vi får vite at to gamle kvinner er blitt myrdet med øks, og at politiet er i full gang med etterforskningen. I neste scene ankommer Raskolnikov til politistasjonen der han er blitt innkalt fordi hans vertinne har klaget over at han ikke har betalt husleien. Han forklarer at han har vært syk, han er fremdeles ikke helt bra, og sykdommen skal være forklaringen på at han faller besvimt om når de to politimennene tilfeldigvis nevner mordet. I stykkets tredje scene oppsøker Raskolnikovs mannen som har ansvaret for etterforskningen av mordene, kriminaletterforsker Porfirij, i hans hjem. Hans uttalte hensikt er å hevde sin eiendomsrett til noen av de gjenstandene som er funnet hos pantelånersken, men det er tydelig at Raskolnikov er fascinert av mordene, og ikke minst av etterforskningen.

Kattens lek med musen

Med denne scenen starter Porfirijs ubarmhjertige og nådeløse katt- og mus med mannen som han er overbevist om er morderen: Han har nemlig lest en tidsskriftartikkel Raskolnikov har skrevet, og der han forsvarer overmenneskets rett til å ta liv, om han skulle finne det nødvendig. Raskolnikovs høyst ustabile, lett hysteriske oppførsel styrker Porfirij i hans overbevisning, og han går med liv og sjel inn for å avsløre ham: Iblant brutalt truende, iblant lystig og pinlig spøkefull, hele tiden iskaldt kalkulerende beregner han virkningen av sine ord på den ustabile unge mannen. Raskolnikovs tro på seg selv som overmenneske er i ferd med å rakne. Han har for det første reagert altfor voldsomt etter mordet, men det bortforklarer han ved at han ble nødt også til å myrde den fromme Lisaveta. Når han utsettes for Porfirijs gjentatte og stadig ulike angrep, svekkes hans selvtillit stadig mer, han begynner å tvile på sine egne storslagne teorier, og blir grepet av trangen til å tilstå sin forbrytelse, om ikke til politiet, så til den unge prostituerte Sonja.

Intens og medrivende

Knapt halvannen time varer forestillingen, men de nitti minuttene er noe av det mest intense og medrivende jeg på svært lenge har opplevd på en scene. Denne Forbrytelse og straff er ikke lenger bare dramatiseringen av en av verdenslitteraturens store romaner: Den er en tidløs og moderne beretning om ungdommelig selvsikkerhet, allvitenhet og impulsive overmot i kamp med den kløkt, det innsynet og den kunnskapen som bare erfaringen kan gi. Det er også en aktuell fabel om på den ene siden det selvsentrerte mennesket som slik det gjerne anbefales av dagens eksperter, først og fremst er opptatt av å ”realisere” seg selv, og på den andre det modne mennesket som er opptatt av å opprettholde samfunnsordenen, men som samtidig har forståelse og en viss medlidenhet med sine skakkjørte medborgere. Det er betegnende – og helt i overensstemmelse med det jeg opplevde – at teatret har valgt å gå tilbake til Raskolnikovs egentlige tittel, Forbrytelse og straff, som understreker romanens etiske og filosofiske dimensjon.

Sterke skuespillere

Dramatiseringen har sin del av æren for at oppsetningen ble en av vårens store teateropplevelser. Minst like viktig er Yura Butusov glimrende regi og replikkinstruksjon, og de tre skuespillerne som har nøkkelrollene i stykket. Sonja (Marte Magnusdotter Solem) har ikke så mye å spille på, men hennes spinkle skikkelse lyser opp den triste hybelen. Hun er naiv og usikker, men samtidig urokkelig sterk i sin tro på hva som er riktig og hva som er galt, og med en overskridende evne til kjærlighet. Det er en følsom og vakker prestasjon, og Marte Magnusdotter Solem har et nærvær og en utstråling som gjør at hennes Sonja blir et levende menneske, ikke bare et postulat. Men naturlig nok er det Pål Sverre Valheim Hagen og Nils Johnson som bærer oppsetningen. Pål Sverre Valheim Hagen gjorde sterkt inntrykk som Ivanov på Hålogaland Teater i fjor, spesielt fordi en så ung skuespiller maktet å leve seg inn i den eksistensielle krisen til en mann som er godt over de tredve. I mellomtiden er han blitt ett år eldre, men som Raskolnikov får han fram alle motsetningene i et helt ungt menneske: Arrogansen og selvsikkerheten, men også den ungdommelige sårbarheten – den som gripende kommer til uttrykk når Raskolnikov sier til Sonja at han er så redd for at politifolkene kommer til ”å le av ham” dersom han tilstår. Kroppspråk, ansiktsuttrykk, stemmebruken – alt bidrar til å gjøre hans Raskolnikov til en komplisert og sammensatt og gripende skikkelse. Nils Johnson skaper en klok men nådeløs politietterforsker Porfirij. Tilsynelatende så glad i sin egen stemme og i sine egne mer eller mindre morsomme innfall at man skulle kunne tro han var helt udyktig. Men dette er bare en rolle han spiller, og hans gemyttlige vesen skjuler både en beinhard og dreven mann, men også en følsom og anstendig mann – slik det uventet kommer fram under den siste scenen med Raskolnikov. De øvrige medvirkende – Martin Loïc Lotherington, Ketil Høegh og Gøran Østerbøl – kan ikke unngå å komme i skyggen av de tre hovedpersonene. Rollene deres er små, og gir dem liten anledning til utfoldelse. Men de er solide og habile medspillere i en stor forestilling.

En stor opplevelse

Det er spennende tider i norsk teater – og heldigvis langt fra bare i Oslo. Bare synd at ikke langt flere kan få oppleve Hålogaland Teaters Forbrytelse og straff – og for den saks skyld også Mesteren og Margarita på Rogaland Teater: To svært ulike oppsetninger, men to store teateropplevelser.

Hålogaland Teater, Scenehuset, Storsalen Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij Dramatisering: Yura Butusov og Nadya Andrianova Oversatt til norsk av Jan Brodal Bearbeidet til nordnorsk av Ragnar Olsen Regi: Yura Butusov Scenografi: Alexander Orlov Kostymer: Irina Tsjerednikova Lysdesign: Øystein Heitmann Med: Pål Sverre Valheim Hagen, Nils Johnson, Marte Magnusdotter Solem, Martin Loïc Lotherington, Gøran Østerbøl, Ketil Høegh