Intens og gripende Fedra

For vel en måned siden gjestet belgiske tg STAN Black Box i Oslo med en strålende versjon av Jean Racines Bérénice.

I forrige uke gjestet Svenska Riksteatern Oslo med sin – like strålende, men meget forskjellige – versjon av Fedra, den kanskje mest kjente tragedien til den franske dramatikeren, Jean Racine.

Jean Racine levde under Ludvig XIV, og Fedra som han skrev i 1677, skulle bli det siste av hans ”verdslige” stykker. Hans to siste tragedier, Esther og Athalie henter begge sin handling fra Det gamle testamentet, og ble skrevet for de unge pikene på den strenge Saint Cyr-skolen.

Gresk skjebnedrama

Allerede Evripides hadde skrevet om dronning Fedras skjebnesvangre lidenskap for sin stesønn Hippolytos i tragedien av samme navn. Den romerske forfatteren Seneca behandlet også historien i et av sine stykker, men det er franske Jean Racines tragedie som gjør at fortellingen fremdeles er en del av vår klassiske arv.

Den greske helten Thesevs utførte sin kanskje største bragd da han drepte uhyret Minotauros som hold til i labyrinten i Knossos på Kreta. Han ble ledet i labyrinten av kongsdatteren Ariadne som han senere forførte, men han forlot henne da han forelsket seg i hennes søster Fedra. Imidlertid hvilte det en forbannelse over Fedras slekt, og det er kjærlighetsgudinnen Afrodite – eller Venus som hun ble kalt i Roma – som forfølger Fedra, og gjør henne besatt av lidenskap for stesønnen.

Inn i handlingen

Slik det er vanlig i den klassiske tragedien, bruker dramatikeren den første akten til å føre publikum inn i handlingen. Når Fedra begynner, har ingen på lenge hørt noe fra Fedras mann og Hippolytos’ far, Thesevs, og det går rykter om at han er død. Dette gir Fedra mot til å betro sin trofaste Oinone at hun elsker Hippolytos, en tilståelse som viser seg å få katastrofale konsekvenser.

I annen akt går Fedra et skritt videre: Hun forteller også Hippolytos om sin lidenskapelige kjærlighet til ham. Men Hippolytos elsker prinsesse Aricia som gjengjelder hans følelser. Så skyter handlingen fart: I tredje akt blir det kjent at Thesevs er kommet tilbake, og dermed går tragedien ubønnhørlig mot sin skjebnesvangre og dødelige slutt.

Racine på norsk

Halldis Moren Vesaas har tidligere gjendiktet Fedra til nynorsk, og hennes versjon ligger den franske originalen meget nær, også formmessig.

Denne gangen er det Jon Fosse som har gjendiktet tragedien, og han har med stort hell tatt utgangspunkt i den den engelske lyriker Ted Hughes engelske versjon. Jon Fosse gjør intet forsøk på å være trofast mot de ytre kjennetegnene på Racines skrivemåte: den strengt bundne verseformen med all den tvang den påfører stilen, og det generelt ”høye” språknivået med mange metaforer som var typisk for den franske tragedien.

Men Jon Fosse makter å gjenskape selve essensen av Racines uttrykk: Det lidenskapelige og samtidig analytisk reflekterende, det poetiske side om side med det voldsomme og dramatiske.

Friheten en begavet oversetter kan ta seg med en klassisk tekst, er egentlig misunnelsesverdig: Enda mindre enn vi kan modernisere Ibsens språk, kan for eksempel franskmennene tillate seg å ”oversette” Racines tekst til et stilisert moderne fransk, og det er uunngåelig at selve den gammelmodige språkdrakten legger begrensende føringer på en scenetolkning.

TG Stans engelske Berenice og nå Svenska Riksteaterns Fedra viser hvor sterk, intens og klar den gamle franske tragedien kan være også i dag når den både beholder originalens ånd og får et ikke moderne, men tidløst språklig uttrykk.

Dramatisk vendepunkt

Eirik Stubø har valgt å la sin Fedra utspille seg i en helt nøytral hvit scenografi signert Kari Gravklev: Helt til Thesevs vender tilbake, befinner vi oss i et smalt rom, nærmest en gang. Det eneste scenografiske elementet er en rekke med klaffstoler på veggen. Det stiliserte rommet understreker det klaustrofobiske i personenes livssituasjon: Alle kjemper de mot sine følelser, sine lyster og sin lidenskap, men lider nederlag.

Når Tvesevs kommer hjem, forsvinner veggen opp mot taket, og scene utvider seg. vi befinner oss i et stort hvitt rom. Med denne bevisste og effektive bruken av det scenografiske elementet får Stubø glimrende fram at Thesevs’ hjemkomst er selve historiens tragiske vendepunkt. Det store hvite rommet er like kaldt og nøytralt som det forrige, men denne gangen er vi i palassets tronsal. Med Thesevs’ hjemkomst har verden utvidet seg, og Hippolytos, Aricia, Fedra og hennes betrodde Oinone – alle er de nødt til å forholde seg til Kongen, og deres handlinger får nå skjebnesvangre konsekvenser i den virkelige verden.

Intenst og gripende

Eirik Stubø har skapt en ren og intens Fedra. Spillet er strengt og stilisert, kroppspråket ytterst behersket og bevisst, og replikkene fremsies med en tilsynelatende distanse. Men under overflaten dirrer lidenskapen.

Trine Wiggens Fedra er forestillingens naturlige sentrum, og det er en gripende og nyanserik tolkning. Spillestilen er nærmest minimalistisk, det er bare gjennom den dirrende stemmen og de skiftende ansiktsuttrykkene at hun får fram først Fedras fortvilelse over den forbudte lidenskapen til sin unge stesønn, deretter det korte håpet som våkner i henne når alle tror Thesevs er død, og hun våger å betro Hippolytos sin kjærlighet, så hatet og sjalusien hun føler når hun forstår at Hippolytos elsker en annen, og til slutt den bunnløse fortvilelsen som griper henne når hennes kjærlighet volder Hippolytos’ død, og hun ikke ser annen løsning enn å ta sitt eget liv.

Både Trine Wiggen og Ragnhild Hilt (Oinone) snakker svensk, men med norsk tonefall: Dermed får Eirik Stubø fint frem hvordan Fedra opplever seg selv som en fremmed i Thesevs’ rike. Ragnhild Hilt overbeviser som Oinone, den eneste Fedra betror seg til, tjenestekvinnen som med sin blinde og usvikelig lojalitet til sin dronning til slutt fremskynder den uunngåelige katastrofen.

To motpoler

Kristofer Franssons Hippolytos er meget ung. Han er usikker på seg selv, farsbundet, og egentlig en litt veik og umoden ung mann som blir skremt og redd av Fedras voldsomme følelser, mens Aricia, slik Suzanna Dilber spiller henne, ikke har den sødmen og den kvinnelige ynden som vanligvis kjennetegner Hippolytos’ elskede: Som søster av kong Thesevs’ fiender har hun møtt meget motgang i livet, og hun er blitt en sterk og steil ung kvinne, i mangt og meget i slekt med Hippolytos’ mor, den sagnomsuste amasonen Antiope. Dette skaper en uvant spenning i forholdet mellom de to elskende.

Når Göran Ragnerstams Thesevs kommer tilbake til slottet, har han og hans venn Pirithous vært nede i Dødsriket, og den farlige ferden har satt sine spor. Det er en trett og sliten konge – nærmest en skygge av seg selv – som brått virvles inn i begivenheter han ikke har mulighet til å ta stilling til, og som opprørt over sønnens påståtte svik, påkaller havgudens hevn over ham.

I Göran Ragnerstams tolkning minner Thesevs’ ansikt iblant om en gresk maske, der øynene og den forvridde munnen alene uttrykker den forvirring og den fortvilelsen han føler. Samtidig er han Fedras motpol – mannen som sterkt maktmenneske mot kvinnens lidenskapelige svakhet.

I sin fortettete og intense form var denne Fedra en sterk og ren teateropplevelse.

Svenska Riksteatern gjester Malersalen, Nationaltheatret Fedra av Jean Racine Versjon: Jon Fosse Til svensk ved Svante Aulis Löwenborg Bearbeidelse: Cecilia Ölvecsky og Eirik Stubø Regi: Eirik Stubø< br> Scenografi og kostymer: Kari Gravklev Lysdesign: Ellen Ruge I rollene: Suzanna Dilber, Felix Engström, Kristoffer Fransson, Ragnhild Hilt, Göran Ragnerstam, Irma Schultz Keller og Trine Wiggen