Impotent teateranmelder?

Det er forfatter Marco Demian Vitanza som skriver dette i et debattforum om teater på nettstedet underskog.no. Innlegget er i dag trykt i en barbert versjon i Dagbladets papirutgave, under tittelen “Impotent Dagblad-kritiker”.

I kjølvannet av innlegget har det utviklet seg en lang og engasjert debatt på underskog, om Hobbelstads anmeldelse, om kritikk generellt og om stykket som anmeldes. Hobbelstad selv deltar flittig i debatten som har vart siden hennes anmeldelse sto på trykk i Dagbladet 13. september.

Hule påfunn

I anmeldelsen skriver Hobbelstad:

«Publikum bombarderes med hule påfunn som hagler like tett som appelsinene som på et punkt, uforklarlig, regner ned på scenen(…) Goethes Werther er dessuten en reflektert mann. Det får han ikke være her. Det er leit å la en dyktig skuespiller som Thorbjørn Eriksen knapt få lov til å si tre sammenhengende setninger uten å avbrytes av fjollete kommentarer, sang, slapstickinnslag, eller nakenbasing innsmurt i vaffelrøre. Komikken er for distansert, og Werther henges ut. Det er umulig å følge en tankerekke eller en følelsesrekke.

Det er forøvrig forstemmende å se hvordan både Corell Petersen og en annen nyuteksaminert regissør, Peer Perez Øian, hvis «Hedda Gabler» går på Nationaltheatret, begge åpner sine forestillinger med å la skuespillerne skravle til publikum om seg selv og situasjonen, et billig verfremdungsgrep som ikke tjener noen annen synlig hensikt enn å minne oss om at de egentlig ikke er rollene sine. Til neste gang: Vi vet det. Kom til poenget…”

Forestillingens premisser

I sin opprinnelige kommentar skriver Vitanza:

“… Istedenfor å stille seg undrende til noe som for henne er “uforklarlig”, velger Hobbelstad å dekke over sin impotens ved å rakke ned på oppsetninga. Hun søker også en “tankerekke” eller “følelsesrekke” basert på en fiksjon som ikke avbrytes. Dette er ikke bare et konservativt estetisk standpunkt, men et tegn på at hun ikke er villig å gå inn i forestillingens premisser. For i Unge Werthers lidingar er ikke spørsmålet om forestillingen er en troverdig narrasjon, men om man er med på leken. Er Hobbelstads anmeldelse nok et bevis på at teaterkritikere i noske aviser mangler både dannelse, utdannelse og ydmykhet?

I Pedersens iscenesettelse av Unge Werthers lidingar veksler skuespillerne mellom å være seg selv, å fortelle om sin karakter og å spille ut karakteren. Denne nedbrytningen av illusjonen betyr imidlertid ikke at stykket holder en intellektuel og ironisk distanse til materialet. Det finnes en emosjonell tilstedeværelse som veksler mellom det komiske og det tragiske, på en måte som er ganske uvanlig for oppsetninger som er ute etter å dekonstruere fiksjonen. Samtidig er det et tenkende teater, som problematiserer vårt forhold til romantisk kjærlighet, og hvordan vi lever ut det romantiske etterslepet fra 1800-tallet i en ironisk tidsalder. Men mest av alt er det lek – på grensa til performance – hvor det spilles musikk, snakkes rett ut mot publikum, spises vafler, nakendans på plast innsmurt med vaffelrøre og generell huba-baluba. Jeg hadde det jævlig gøy, og endte med å bli ganske emosjonelt berørt. Skuespill, regi og manus virker så sammensmeltet. Stanislavskjis tanker om teater som en fortolkning av dramatisk tekst viker her for et mer teaterspesifikt arbeid med klangbunn av at noe skjer her og nå.”

Les hele Hobbelstads anmeldelse Her.

Debatten foregår på forumet teater-teater på Underskog. Underskog er et medlemsbasert nettsted, scenekunst.no har derfor ikke lov å legge ut kommentarer derfra uten tillatelse fra opphavspersonene. Samtlige innlegg i debatten, fra de deltakerne som godkjente det‚ har vi gjengitt Her.

Ingressfoto fra Den unge Werthers lidingar: Chris Erlbeck