Imponerende og nesten helt vellykket

Det er en imponerende forestilling som markerer åpningen av Hålogaland Teater. I et vellykket samarbeid med instruktør Tyra Tønnessen gjenskaper scenograf Bård Thorbjørnsen med forholdsvis enkle midler, men ytterst effektivt og stemningsfullt de ulike stedene der Knut Hamsuns lar sine to romaner Benoni og Rosa utspille seg, og viser nok en gang at han er en av våre mest interessante yngre scenografer.

I sin regi utnytter Tyra Tønnessen fullt ut de muligheter den store scenen gir, og alle den moderne teknikkens raffinerte virkemidler støttet opp om det jeg opplever som hennes visjon: teatret som en total kunst, det vil si en kunst som ikke bare fortolker og gir scenisk liv til tekst, men en kunstform som – kanskje i slekt med filmen – tilbyr en opplevelse der ord, bilde og musikk smelter sammen til en helhet.

Glimrende unge og eldre skuespillere, en del av dem medlemmer av Hålogaland Teaters faste ensemble, andre mer flyktige stjerner på den nordnorske himmelen, følger trofast opp regissørens intensjoner, og skaper et frodig hamsunsk persongalleri.

I de senere årene har Hålogaland Teater gang på gang markert seg som en av våre fremste scener – med Dødsdansen i 2003, Ivanov og Nessekongen Puntila i 2004, og i vår Raskolnikov, denne anmelderens sterkeste teateropplevelse på lenge.

Det sier seg selv at det stilles spesielt høye krav til åpningsforestillingen i det nye huset til et teater som har slike minneverdige oppsetninger bak seg. Visuelt, teknisk og skuespillermessig ligger altså Benoni og Rosa på et meget høyt nivå. Likevel innfrir den ikke fullt ut de forventningene jeg hadde til HTs første store forestilling i eget, nytt hus.

Grunnen til det er rett og slett selve ”stykket”. Helt siden starten har Hålogaland Teater bygget på den lokale tilhørighet, og det er derfor meget forståelig at teatret har valgt å dramatisere to av Hamsuns romaner, Benoni og Rosa fra 1908.

På sin hjemmeside skriver teatret at for øvrig at Benoni og Rosa ”markerer starten på en satsning på dramatiseringer av en forfatter som har hentet inspirasjon og materiale fra landsdelen. I løpet av de 4 neste årene er vårt mål å gi publikum en Hamsun forestilling i året.” Et interessant prosjekt, som det blir spennende å følge, ikke minst fordi dramatiseringen av de to romanene om postbudet Benoni Hartviksen og hans store kjærlighet til prestedatteren Rosa ikke er blitt helt vellykket.

Jeg har ikke lest de to romanene, og det er sikkert en hovedgrunn til at jeg finner det vanskelig å følge handlingen slik den utspiller seg i Tyra Tønnessens og Irina Malotjevskajas dramatisering. Men prinsipielt mener jeg at så vel en filmatisering som en dramatisering bør kunne stå på egne ben.

Yura Butusovs egen versjon av Forbrytelse og straff valgte bort alt annet i den rike romanen enn det kompliserte forholdet mellom den unge Raskolnikov og kriminaletterforsker Porfirij, og nettopp dette grepet gjorde teateroppsetningen til et selvstendig kunstverk.

Tyra Tønnessen og Irina Malotjevskaja har gått den motsatte veien, og så vidt jeg kan skjønne, har de ønsket å gjenskape hele det nordnorske samfunnet Knut Hamsun skildrer i de to bøkene.

Riktignok skriver instruktør Tyra Tønnessen på teatrets hjemmeside at dramatiseringen ”først og fremst handler om den ugjengjeldte kjærligheten”, et motiv som kjennetegner de fleste forholdene i de to romanene.

Oppkomlingen Benoni elsker Rosa som elsker prokuratoren Nikolai Arentsen som ikke er i stand til å elske noen. Den unge billedkunstneren Parelius som forteller hele historien, er håpløst forelsket i Rosa, mens vægteren Svend Johan Kjeldsen elsker Ellen, stuepiken på Sirilund, som med lett hjerte lar seg forføre av Ferdinand Mack. Macks datter Edvarda, som de fleste av oss kjenner fra Pan, dukker plutselig opp, og snakker med vemod om Glahn som for lengst er død. Hvilken rolle Gilbert Lapp og fyrvogter Paul Schøning – for bare å nevne dem – spiller i historien, er uklart, men de er en del av folkelivet som dramatiseringen prøver å gi oss et innblikk i.

Dessverre blir det noe flimrende og fragmentarisk ved alle de ulike episodene som fortelles, og de mange opptrinnene blir mest av alt illustrasjoner av det jeg antar er de dramatiske høydepunktene i romanene.

Før pause følger vi Benonis vei mot rikdom og makt, og parallelt med dette hans forhold til prestedatteren Rosa som til slutt går med på å forlove seg med ham. Hun bryter imidlertid forlovelsen for å gifte seg med sin ungdomskjærlighet, Nikolai Arentsen. Ekteskapet blir en tragedie: Nikolai er langt svakere for flasken enn for sin kone, og mener dessuten generelt at ekteskapet fører til kjærlighetens visse død.

Men Rosa er så grenseløst erotisk betatt av ham, at hun, den stolte og lunefulle, med nesten masochistisk glede finner seg i å bli fornærmet og ydmyket. Til han en dag reiser fra henne, bort fra Sirilund.

Etter pause er Rosa uventet gift med Benoni. Hun legger ikke skjul på at hun ikke har noen glede av dette nye ekteskapet, og etter hvert får vi vite at mot en god slump penger har Nikolai gått med på skilsmisse, men at han nå er død. Etter en stund viser det seg at Nikolai ikke er død likevel. På dette tidspunktet har Rosa av en eller annen grunn jeg ikke helt skjønte, tatt av seg den røde silkekjolen, og opptrer i undertøyet med en badekåpe over. Hun snakker med Nikolai for aller siste gang – da befinner hun seg på scenegulvet, mens han står på en smal gang høyt over scenen. I samtalens løp kommer det fram at verken Mack eller Benoni har betalt ham de pengene de hadde lovet.

Selv om Nikolai er like alkoholisert og avvisende som han alltid har vært, er det ingen tvil om at Rosa uten å nøle et øyeblikk fremdeles ville fulgt ham til verdens ende, om han hadde ytret det minste ønske om det. Men det gjør han ikke. I stedet tar han livet av seg, etter å ha fått pengene og gitt dem til sin gamle mor.

Innimellom skjer det hele tiden en mengde forviklinger med ulike former for pengesvindel, båter på Lofotfiske, storm og skipsforlis, men denne delen av handlingen ble meg et hakk for komplisert.

De to siste scenene er imidlertid forbilledlig tydelige: En vugge kommer ned fra taket, og Rosa stråler av lykke der hun bysser sitt nyfødte barn. Når Benoni kommer inn, overøser den tidligere kalde og stolte hustruen mannen med så mange kjærtegn at han nærmest blir forlegen. Moralen er klar: Setter man barn på vanskelige og egenrådige kvinner, blir de raskt eiegode og medgjørlige. Og mens tonene av Påskemorgen slukker sorgen fyller hele rommet, sprer lykke og harmoni seg over dem alle: Den kåte mannsgrisen Mack som tidligere forførte alle som jobbet i handelshuset, blir nå en selvoppofrende og kjærlig bestefar for Edvardas to døtre, mens Benoni og Rosa er på god vei til å leve lykkelig alle sine dager.

En underlig konklusjon fra en kvinnebevisst regissør, tenkte jeg, men unnskyldte henne med at det antakelig var Hamsuns kvinnesyn, og ikke hennes eget, som kom til uttrykk.

I ettertid har jeg fått høre av folk som har lest boka, at det slett ikke er selve barnefødselen som bringer Rosa på bedre tanker, at barnet allerede er født siste gangen hun snakker med Nikolai, at hennes sparsomme påkledning ikke skal understreke hennes erotiske kjærlighet til Nikolai, men tvert imot være den visuelle illustrasjonen på at hun nå er barselkvinne – en tolkning som overhodet ikke hadde falt meg inn – , og at det er Nikolais selvmord som gir henne fred i sinn og sjel.

Også i dette tilfelle stiller jeg meg tvilende til Hamsuns kvinnepsykologi: Jeg har vanskelig for å tro at fordi en kvinne mister den eneste mannen som har tent henne erotisk, blir hun øyeblikkelig grenseløst hengiven den ektemannen som hittil overhodet ikke har tiltrukket henne.

Jeg har med andre ord ganske store problemer med selve dramatiseringen. Men dette forhindrer overhodet ikke at jeg også i lange periode hadde stor glede av forestillingen: Anders Baasmo Christiansen er en sjarmerende klosset, energisk og livsbejaende, litt naiv, men slu Benoni; Pål Sverre Valheim Hagen er slesk og dypt usympatisk som den fordrukne Nikolai, samtidig som han i glimt overbevisende får fram den litt sjofle sjarmen som kvinner ofte faller for; Ellen Birgitte Johannessen er en vakker, litt kokett, stolt overklassekvinne mens Ketil Høegh er en intrigant og suverent manipulerende Mack. I det hele tatt er de fleste skuespillerprestasjonene av høy klasse.

Jeg har allerede understreket forestillingens visuelle styrke. Musikken – en helt riktig blanding av mer klassiske motiver og av nordnorske feletoner som bringer tankene hen på Susanne Lundeng – understreker og utfyller også handlingen på den helt rette måten.

Med andre ord har Tyra Tønnessen nesten lykkes i sitt prosjekt om en total teaterkunst. Neste gang vil hun sikkert også klare å fortelle en historie.

Hålogaland Teater

Benoni og Rosa

Etter Knut Hamsuns romaner

Dramatisert av Tyra Tønnessen og Irina Malotjevskaja

Oversatt til nordnorsk av Ketil Høegh

Regi: Tyra Tønnessen

Scenografi og malerier: Bård Thorbjørnsen

Kostymedesign: Berit Marit Hætta

Lysdesign: Tor Vadseth

Musikk: Ola Bremnes, Øistein Hanssen med flere

Med: Anders Baasmo Christiansen, Ellen Birgitte Johannessen Pål Sverre Valheim Hagen, Joachim Rafaelsen, Ketil Høegh, Trond Petter Stamsøe Munch, Maryte Magnusdotter Solem, Ida Holten Worsøe, Nils Utsi og flere