Ikke profet i eget land

For et par uker siden sendte Radioteatret Finn Iunkers Ifigeneia som søndagshørespill. En solid og god oppsetning i regi av Morten Cranner. Bergens Tidende anmeldte hørespillversjonen, og Jan Landro skrev at ”den bergenske dramatikeren Finn Iunker sliter med å vinne innpass på norske scener. Desto gledeligere at Radioteatret, det mest «vidtrekkende» av våre teatre, nå griper fatt i et av stykkene hans. At dette skjer ti år etter at stykket ble skrevet og tre år etter at det ble urfremført – i Antwerpen – understreker bare hvor han står her hjemme”.

www.scenekunst.no har lenge hatt lyst til å intervjue dramatikeren som er det beste eksemplet så langt på sannheten i det kjente utsagnet om at ”ingen blir profet i sitt eget land”. Heldigvis har han flyttet fra Bergen til Oslo, så det er forholdsvis lett å få til et ettermiddagsmøte.

Det skjer på en hyggelig kafé på Majorstua, en kald og snøtung ettermiddag. Jeg forteller at jeg husker den gangen han debuterte som forfatter. Da visste jeg ikke at han også skulle skrive for teater.

– Men det hadde jeg allerede gjort! Jeg debuterte med Ventiler i 1995. Men året før hadde jeg debutert som dramatiker. Det belgiske kompaniet tgSTAN spilte mitt The Answering Machine i 1994.

– Kan du fortelle hvordan det hadde seg at du, en ung nordmann på 25 år, debuterte som dramatiker i Belgia?

Finn Iunker forbereder meg på at det er en lang historie. Men jeg er nysgjerrig: Jeg vil vite.

Tekstens to liv

– For det første ble ikke The Answering Machine urfremført i Belgia, men i Giessen i Tyskland. For det andre hadde tgSTAN premiere på sin produksjon i Bergen, Saken er den at jeg skulle skrive en lengre dramatisk tekst for BIT…

– Hvordan hadde du fått lyst til å skrive for teater i første omgang?

– Jeg ble opptatt av teater mens jeg satt og så på Rosas’ forestilling Stella i Danseteatret i Bergen i september 1991. Der og da, altså. Det var visst andre gang BIT hadde klart å få dem opp til Norge, men det var første gang jeg så teater som … ja, som interesserte meg. Samme høst kom lysten til å forsøke å skrive tekster som kunne forvandles i møtet med andre mennesker, og samtidig bevare sitt eget liv, så å si. Dette har vært viktig for meg hele veien: den dramatiske teksten lever to liv; skriften blir tale, lys, lyd, bevegelse og så videre idet teksten kastes inn på scenen. Men teksten forsvinner ikke: én blir to. ? Og dermed begynte du å skrive for scenen?

– Jeg hadde en idé om å lage korte stykker, en slags forspill eller ”kanapéer” som jeg kalte den. Man viser jo kortfilm på kino før hovedfilmen og man har oppvarmingsband på konserter. Hvorfor ikke gjøre det samme på teatret? Jeg mente, og mener, at det var en god idé. Heller enn å bruke et helt år på å skrive, hadde jeg lyst til å bruke det mindre formatet, dels fordi det da ble kortere vei fra idé til realisering, dels fordi formatet og den enkle produksjonsformen gjorde det mulig å skrive på teksten helt frem til dagen den skulle vises for et publikum som egentlig var kommet for å se noe helt annet.

I 1992 laget Finn Iunker fem eller seks slike mindre forestillinger, den siste i forbindelse med åpningen av Bergen Kunstforening.

– Max Reinhardt snakker om å lage teater for 5000 publikummere. Vi laget teater for 5000 kroner, minnes Finn Iunker. – I 1992 søkte vi Kulturrådet om midler til et treårig prøveprosjekt, som ble til Norsk dramatikk 1993-1995. I 1993 skrev jeg forresten en litt lengre tekst, Med en blyant i hver hånd. Men den innarbeidet jeg i Ventiler.

Fra norsk til nederlandsk

– Vi er ikke kommet nærmere Belgia eller Nederland?

– Jo, det er vi. Vi er allerede kommet til BIT og derfra er det ikke lang vei ut i verden. Våren 1994 reiste jeg til Amsterdam for å delta i oppstarten av ny skole, DasArts, et såkalt postakademisk studieprogram for utøvende kunstnere, altså et slags teaterlaboratorium for dansere, koreografer, skuespillere og regissører. Jeg kom med som den eneste skrivende.

– Og hvordan hadde det seg?

– Høsten i forveien var jeg i Frankfurt. Jeg hadde tilfeldigvis vært med Baktruppen ut en kveld, og da traff vi sekretæren for DasArts som Baktruppen kjente. Det var slik jeg fikk høre om den nye typen skole og fikk kontakt.

? Men du skrev på norsk, og kunne knapt nederlandsk?

– Jeg innså ikke problemet før jeg landet i Amsterdam. Jeg trodde jeg kunne skrive, men det jeg kunne, eller mente jeg kunne, var å skrive norsk. Det var en markant erfaring, sier Finn Iunker ettertenksomt. – Det var som om hele språket forsvant for meg. Jeg misunte danserne og skuespillerne rundt meg, siden de ikke var så bundet av morsmålet som jeg følte meg.

Sakte, men sikkert kom han likevel inn i en annen skriveteknikk.

– Jeg hadde vært god i engelsk på skolen, ved siden av norsk og matematikk var det mitt favorittfag, men å skrive et stykke på engelsk? Det var noe helt annet.

– Prøvde du å oversette fra norsk til engelsk mens du skrev?

– Nei, aldri. Og det førte etter hvert til at også det norske språket forsvant for meg. Det var som å befinne seg i et rom uten rette linjer – man mister balansen.

The Answering Machine

Heldigvis gikk det ganske fort for Finn Iunker å skifte fra norsk til engelsk.

– Først forsvant vokabularet, så mistet jeg balansen. Men så kom en rytme, en musikk, noen fraser og setninger, til og med biter av et dataprogram, Eliza the Psychotherapist, et tidlig forsøk på å simulere kunstig intelligens. Dessuten var det en innarbeidet klisjé på DasArts at meningen med kunst er å stille spørsmål. Men jeg var ikke interessert i enda flere spørsmål. Resultatet ble The Answering Machine.

På kurset var det i tillegg til seks nederlandske kunstnere, og en nordmann, seks studenter som studerte anvendt teatervitenskap ved Universitetet i Giessen.

– Det er et helt spesielt studium. Som en del av det velrenommerte universitetet er det et akademisk studium, men studiet består også av en del klassisk teaterrettet arbeid, derav navnet ”anvendt teatervitenskap”, sikkert i analogi til henholdsvis teoretisk og anvendt matematikk, fysikk og lignende. Mange kjente tyske teatermennesker har og har hatt tilknytning til Giessen, blant andre René Pollesch, Hans-Thies Lehmann og Heiner Goebbels.

Etter to uker kom studentene fra Giessen og slo seg sammen med de seks nederlenderne, og nordmannen. Etter ytterligere to uker bar det videre.

– Så reiste vi til Giessen alle sammen. Der var vi i fem-seks uker. Der viste vi også en del av det vi hadde laget underveis.

– Så vidt jeg skjønner ble The Answering Machine først spilt i Giessen. Etterpå ble denne teksten, i regi av John Jesurun, vist som en del at studentenes Frankfurt-forestilling?

– Ja, etter oppholdet i Giessen reiste vi til Frankfurt, der vi slo oss sammen med Baktruppen, og på Theater am Turm viste vi hver vår forestilling, Baktruppen på én scene, vi på en annen, tre kvelder på rad. Deretter reiste vi tilbake til Amsterdam i samlet tropp, altså med Baktruppen som gjestelærere, og i Amsterdam laget vi en ny forestilling sammen. Nå var vi etter hvert blitt cirka 25 mennesker.

På Teatergarasjen

Deretter reiste Finn Iunker reiste tilbake til Norge der han leverte Sven Åge Birkeland The Answering Machine som bidrag til prosjektet Norsk dramatikk 1993-1995.

– Sven Åge Birkeland hadde sett tgSTAN i Antwerpen, og mente at The Answering Machine kunne stå godt til deres spillestil. De sa først at nei, de hadde ikke tid, men så fakset han teksten over til dem, og Frank Vercruyssen leste den mens den kom ut av faksen. Birkeland forklarte meg at han ikke klarte å stoppe å lese, og at han der og da bestemte seg for å gjøre den.

Finn Iunker var først veldig betenkt.

– The Answering Machine er skrevet som en blokktekst uten replikker, men jeg mente selv den hadde i hvert fall ti stemmer. John Jesurun fikk mye ut av den med seks stemmer, men tgSTAN skulle gjøre den som monolog, og jeg skjønte ikke hvordan det var mulig.

Premieren var i Bergen 14. desember 1994.

– Den kvelden ble min verste teateropplevelse, sier Finn Iunker. – Ved en feiltakelse sto det i Bergens Tidende at forestillingen begynte kl. 21, i stedet for kl. 20. Noen som hadde reist helt fra Oslo for å se den, kom derfor en time for sent til teatret. Totalt var det åtte personer i salen. Som om det ikke var nok: midt under forestillingen gikk det hull på et rør i baren bak amfiet, røret som tilfører ølet kullsyre, og det hørtes.

Men likevel ble The Answering Machine anmeldt både av Carlos Wiggen i Morgenbladet og av Jo Bech-Karlsen i Bergens Tidende. Begge anmelderne var svært positive. ”Hva skulle norsk dramatikk være om ikke dette, en norskskrevets teksts ferd i de nye, store nettverkene hvor identitet ikke er en gitt størrelse, men stadig produseres og destrueres”, skrev Carlos Wiggen, mens Jo Bech-Karlsen mente dette var ”velsignet teater midt i all underholdningsstøyen”.

En flott revansj

Etter tre forestillinger forlot tgSTAN Bergen, og første halvår 1995 hadde gruppen The Answering Machine på repertoaret i Belgia, Nederland og på Green Room-teatret i Manchester.

Overalt ble ikke bare forestillingen, men også selve teksten, møtt med meget positive kritikker.

Våren 1995 dro Finn Iunker selv ned til Belgia.

– Jeg var blant annet blitt invitert til å holde et foredrag på Universitetet i Leuven der ny dramaturgi ble diskutert, og jeg oppdaget at en jente skrev mellomfagsoppgave om The Answering Machine.

I 1995 kom tgSTAN tilbake til Teatergarasjen med The Answering Machine, og denne gangen var det stappfullt.

– En flott revansj, sier Finn Iunker.

Institusjonsteatrene

Samme året debuterte han som skjønnlitterær forfatter med tekstsamlingen Ventiler på Kolon forlag.

– Det var en av forlagets aller første tre titler, og jeg var Torleiv Grues første debutant.

Hittil hadde 1995 vært en opptur for Finn Iunker. Men så kom nedturen.

– Våren 1995 ble jeg bedt av teatersjef Tom Remlov på Den Nationale Scene om å skrive en tekst til teatret, med prøvestart i mars 1996. Det var regissør Kai Johnsen som hadde foreslått dette for Remlov som var inne i sin siste sesong på teatret.

Finn Iunker skrev samme type tekst som han hittil hadde gjort, og leverte den til teatret.

– To dager før prøvene skulle starte forsvant Kai Johnsen bare, sier han.

Det er hans første uheldige erfaring med et institusjonsteater. Men ikke den siste.

– Daværende dramaturg ved Nationaltheatret, Carl Morten Amundsen, spurte meg våren 1999 om jeg kunne skrive et stykke med utgangspunkt i Don Juan-myten, for Torshovteatret. Men før teksten var ferdig, fikk jeg beskjed om at regissør Alexander Mørk-Eidem ”heller ville skrive teksten selv”, som de sa.

– Så vidt jeg kan huske ble det til det temmelig mislykte Don Juan – et nachspiel som hadde premiere i januar 2000?

– Vel, det var nok ikke helt uten schadenfreude at jeg leste de dårlige kritikkene.

Også på tysk

Det ble ikke noe av prosjektet på Den Nationale Scene, men i 1998 klarte Tone Avenstroup å produsere teksten på Podewil i Berlin. Da sto han selv på scenen igjen, sammen med fem andre.

– Tone Avenstroup hadde oversatt teksten til tysk, i samarbeid med den tyske lyrikeren Bert Papenfuss, men i løpet av prøveperioden skrev jeg videre på teksten, det vil si på den oversatte teksten, og fullførte den på tysk. Det var betraktelig vanskeligere å skrive på andre enn på første fremmedspråk, for å si det mildt. Men jeg har faktisk gjort det senere også. Høsten 2003, det var forresten Tone Avenstroup som inviterte meg, var jeg med på et prosjekt i Bröllin i Nordøst-Tyskland, der jeg gjorde en liten performance. Prosjektet het ”Am Ort”, (På Stedet), og mitt bidrag het – naturlig nok, får vi si – Wortographie. Teksten skal forresten trykkes i Berlinertidsskriftet Gegner denne våren.

Et vendepunkt

I 1999 ble Finn Iunker invitert til Amsterdam av den syriskfødte instruktøren Ola Mafaalani.

– Hun skulle lage en workshop med barn fra en internasjonal skole, og spurte om jeg ville bidra med en tekst. Jeg takket ja.

Premieren skulle være i februar 1999, og i januar det året reiste Finn Iunker ned til Amsterdam.

– Jeg hadde med meg to ideer, den ene en romersk anekdote jeg hadde funnet hos Livius, den andre en historie om et folk som får drikkevannet sitt forgiftet. Jeg fortalte begge til barna. De skjønte ingenting av den romerske, men tente på den andre.

I løpet av to uker skrev Finn Iunker Play Alter Native.

– Det var egentlig meningen at jeg skulle skrive noen løse tekster, uten dramatisk forløp, og da Ola Mafaalani fikk se Play Alter Native likte hun det overhodet ikke. Teksten var altfor dramatisk sammenhengende, mente hun.

Denne teksten ble et viktig vendepunkt for Finn Iunker.

– Den som leser dramatikk fra 50-taller og utover, vil se at mange dramatikere beveger seg inn mot et slags nullpunkt, eller en oppløsning av konvensjonelle komponenter og strukturer. Det skulle være nok å nevne Samuel Beckett og Heiner Müller, og vi ser samme tendens hos Harold Pinter, Sarah Kane og Elfriede Jelinek. For min del var problemet at jeg så å si startet i nullpunktet, med The Answering Machine. Nettopp derfor ble Play Alter Native en befrielse, for her fant jeg en vei videre. Dessuten var Mafaalanis reaksjon forstemmende. Det var etter hvert blitt så konvensjonelt ikke å ha noe konvensjonelt dramatisk forløp at Mafaalani nærmest ble sjokkert, så å si på hele det innovative miljøets vegne. Da er det jo noe galt et sted. Selv tolket jeg det som en bekreftelse på at jeg var på rett vei. – Men satte Ola Mafaalani opp Play Alter Native likevel?

– Hun hadde sitt oppdrag og laget forestillingen. Til slutt likte hun den til og med.

Ny og nederlandsk

På dette tidspunktet hadde Finn Iunker fått kontakt med den nederlandske gruppen Dood Paard.

– Jeg fikk se noe de hadde laget, og de leste Play Alter Native.

Som motytelse for den offentlige støtten de får, er de nederlandske frie gruppene forpliktet til å presentere ny nederlandsk dramatikk.

– På Theater Bellevue skulle det være en kveld med iscenesatte lesninger av nyskrevet nederlandsk dramatikk, men Dood Paard likte ikke det stykket de hadde fått utlevert, og spurte teatret om de ikke heller kunne få presentere Play Alter Native.

Slik gikk det til at Finn Iunker ble presentert som nederlandsk dramatiker i Nederland, med en tekst skrevet på engelsk. Dood Paard arbeidet deretter videre med stykket, som de viste i Berlin samme vår, og høsten 1999, da det ble holdt en norsk uke på Theater Mousonturm i Frankfurt, inviterte Sven Åge Birkeland dem sammen med noen andre norske kompanier.

Utforskning

Allerede høsten 1995 begynte Finn Iunker å lese skuespill ganske systematisk.

– Jeg tok fra øverste hylle, Shakespeare, de greske tragediene, Kleist, Büchner, og etter episoden med Den Nationale Scene begynte jeg å skrive på et nytt stykke. Det tok utgangspunkt i Ifigeneia i Aulis. Men jeg kom ingen vei.

Så ble han våren 1998 invitert til å forelese på en regiskole i Brussel. En av studentene der var interessert i Ifigeneia-myten, og han oversatte sin versjon til engelsk.

– Jeg lagde noen papirkopier, og en av dem havnet høsten 2001 hos det som den gangen var et meget ungt kompani, SKaGeN. SKaGeN ville spille det, og de ønsket seg en trilogi. Det ble litt mye for meg, men jeg skrev gjerne ett stykke til, og det resulterte i Dealing with Helen, som var min respons til mitt eget Ifigeneia. Ifigeneia er en slags utforskning av tragedien, mens Dealing with Helen er en undersøkelse av satiren som politisk uttrykk. Derfor er grunntonen i de to stykkene helt forskjellig.

– Når du lager nye versjoner av gamle myter, skriver du deg inn i en gammel og ærerik tradisjon. Har du reflektert over nettopp dette?

– Ja, særlig i starten av arbeidet. Jeg fant det påfallende i hvor stor grad alle, også jeg, forlangte nye intriger, nye historier, nytt språk for å si at noe var originalt eller innovativt. Samtidig så jeg at kolleger rundt meg satt og skrev på den samme oppvekstromanen og reproduserte de samme motivene og sågar de samme kommafeilene. Det jeg fant glede i mens jeg skrev Ifigeneia, var å bo i en annen struktur. Samtidig som jeg gjorde stoffet til mitt eget. Senere gikk det også opp for meg at stoffet selv kunne kommunisere på tvers av de vanlige nasjons- og språkgrensene. Jeg tilhører ikke dem som mener at myter og kanoniske verker ”danner oss”, ”gjør oss til ”dannede mennesker”, snarere seg jeg dem som redskaper til kommunikasjon. I Antwerpen sommeren 2003, forsto alle, absolutt alle, hva Dealing with Helen handlet om, og alle, absolutt alle, klarte å sette stoffet i forbindelse med situasjonen i Irak.

Veien videre

Ennå har ikke Finn Iunkers dramatikk blitt oppført på noen av de norske institusjonsteatrene.

Men i fjor ble hans Orkhons død, som var skrevet på rekordtid til prosjektet DUS (Den Unge Scene), spilt av flere ungdomsgrupper over hele landet, og to versjoner ble fremført på Det Norske Teatret under DUS-festivalen.

Til høsten skal hans monolog om Alexander den store – opprinnelig skrevet til en korttekst-festival i Portugal – fremføres som et ledd i Det Åpne Teaters satsing på ny, internasjonal dramatikk i forbindelse med Ibsenåret.

Han arbeider med et stykke for den belgiske gruppen de Roovers, Play Alter Native skal antakelig opp igjen i Portugal til våren samtidig med at stykket oversettes til fransk, for en festival i Aix-en-Provence i oktober. I mars utgir han prosabok nummer to, tre noveller som er samlet under tittelen Fortellinger.

– Det er på høy tid – 11 år etter VENTILER.

– Nå har Radioteatret sendt Ifigeneia. Det var en fin hørespillversjon, men jeg savnet det visuelle. Har ingen teatre lyst til å ta sjansen?

– Vi får se. De norske teatrene får komme når de er klare. Jeg vet at Morten Cranner, som hadde regien på hørespillet, har fått støtte fra Kulturrådet til å lage en sceneversjon av stykket. Dessuten har Verk produksjoner også fått kulturrådsstøtte til å lage sin Ifigeneia, og forhåpentligvis blir det ingen kollisjon her, sier Finn Iunker.

Så kanskje tiden hans endelig er kommet – også i eget land.