Ikke helt vellykket

Brødrene Grimms eventyr om Hans og Grete er skummelt. Det er faktisk grusomt. På flere måter. Ikke bare blir de to søsknene fanget av en forferdelig ond heks som bestemmer seg for å steke og spise dem. Men de blir også sviktet av foreldrene som er så fattige at faren lar seg overtale av den onde stemoren til å gå fra barna alene i den store og farlige skogen, og dermed bli et lett bytte for den onde heksen. Men Hans og Grete er et eventyr, og det går bra til slutt: Barna er så kloke og lure at heksen ender med selv å bli stekt, og dermed kan barna vende hjem, forsynt med all den maten de og foreldrene trenger.

Støyende komikk

Det er egentlig litt rart at Riksteatret nettopp har valgt Hans og Grete som høstens store familieforestilling. Uansett hvordan man vrir og vender på fortellingen, er og blir den farlig og skremmende. Bo Anders Sundstedt som har dramatisert eventyret, prøver bevisst å tone ned dette aspektet ved å bygge inn en rekke komiske elementer i historien. Heksen (Kristin Oftedal) er her en helsprø, meget bråkete middelaldrende dame med en vanvittig latter, og hun er for anledningen blitt utstyrt med en dott av en ektemann, Snerk (Jørn Morstad), som er hennes trofaste og lydige tjener. Scenene mellom de to er støyende morsomme, men ganske langdryge, og på pressevisningen i Oslo lot det til at humoren i replikkene stort sett gikk barna hus forbi, og appellerte langt mer til de voksne. Ta for eksempel heksens motiv for å spise barna: I Trylleboka har hun lest at det er den eneste måten hun kan gjenvinne sin tapte ungdom og skjønnhet på. Denne karikerte fremstillingen av kvinnens drøm om evig skjønnhet kan nok more de voksne, men det virket ikke som om ungene var med på notene. Da var det bedre med den erkedumme Snerk. Dumme voksne har barn som regel sans for, og det hadde de her. Av og til. Men ofte gikk en del av hans vitser langt over hodet på femåringene i salen. Og det er alltid et problem når en forestilling de voksne bare oppsøker sammen med barn, legger mer vekt på å få foreldrene til å flire enn på å komme på bølgelengde med ungene. Men edderkoppene Hulter og Bulter (Ketil Gudim og Paal Viken Bakke) ble forestillingens lyspunkt for mange av ungene.

Ikke rent dukketeater

Hans og Grete er ikke en ren dukketeaterforestilling. Heksen og ektemannen, faren og stemoren blir spilt av voksne skuespillere, mens Hans og Grete er dukker med synlige førere, og de to edderkoppene Hulter og Bulter er rene marionetter. Lisbeth Narud er ansvarlig for kostymer, scenografi og dukker, og både Hans og Grete og de to edderkoppene er av beste merke. Men uansett hvor godt dukker med førere håndteres, er førerne alltid synlige i bakgrunnen, og dukkene blir ekstra forsvarsløse når de som her settes opp mot voksne skuespillere, ikke minst fordi Lisbeth Narud har utstyrt Hans og Grete med en helt spesiell og idealisert poetisk ynde. Resultatet ble at selv om Bo Anders Sundstedt hadde gjort det han kunne for å nedtone det nifse i eventyret, understreket nettopp den teaterformen han har valg – han har også regi for forestillingen – barnas avmakt overfor de voksne. Det tok ikke ungene feil av. Det spørs om både den ufarliggjøringen og den moderniseringen Riksteatret har gitt eventyret, egentlig virker mot sin hensikt. Underveis i forestillingen grep jeg meg i å tenke at en ren dukketeateroppsetning som hadde fulgt brødrene Grimms fortelling ganske trofast, men samtidig lavmælt og uten store utbrudd – de være seg komiske eller skrekkinngydende – faktisk kanskje ville ha blitt bedre barneteater, og virket mindre skremmende, fordi den klart ville signalisert teatrets avstand til stoffet. I det minste ville den ha vært kortere: Halvannen time med pause er ikke det rette formatet for et så enkelt eventyr som Hans og Grete. IdaLou Larsen