Ikke helt i mål

Kari Gravklevs scenografi er enkel, men symbolsk ladet: En rekke havblå seksjoner kledd i et mykt loddent stoff som gir assosiasjoner til bølger og til en underlig, frodig vegetasjon. I bakgrunnen hvite dørkarmer som innrammer drømmeaktige bilder av hav og kyst. Dette havdominerte universet danner den naturlige bakgrunnen for Ellida Wangels opprivende valg mellom sin ungdoms elskede, den mystiske sjømannen, og den middelaldrende doktor Wangel som hun har giftet seg med av fornuftsmessige grunner, men som hun etter hvert er blitt glad i.

Med hard hånd

I likhet med Eirik Stubø som har satt i scene Vildanden på Amfiscenen, har Runar Hodne skåret resolutt og med hard hånd i Ibsens tekst. Og stort sett med godt resultat. Han har for eksempel kvittet seg med gamle Ballested som med alt sin snakk om ”akklimatisering” utvilsomt overtydeliggjør teksten, og han har også sløyfet en mengde replikker. De han har beholdt blir desto sterkere og krassere, og jeg måtte faktisk gå tilbake til teksten for å forsikre meg om at Ibsen virkelig hadde lagt personene en del utsagn i munnen. Men det hadde han. Og det er alltid spennende når en ny lesning av et stykke får fram nøkkelreplikker, og gir dem ny mening og styrke. Jeg har heller ingen innvendinger mot Runar Hodnes modernisering av Ibsens tekst. Jeg mener tvert imot at norsk teater langt mer enn det vanligvis gjøres, burde ”oversette” Ibsens prosastykker til et mer tidløst muntlig norsk: slik frigjøres replikkene fra det utvendige gammelmodige som i dag ofte lyder pompøst og teatralsk. Slik lød de nok ikke i Ibsens tid, for da ville neppe hans dramatikk vakt så sterke reaksjoner hos datidens publikum.

Den mystiske fremmede

Det jeg derimot har problemer med er Runar Hodnes løsning på problemet med Den fremmede, den mystiske sjømannen som var Ellidas ungdomskjærlighet og som nå kommer og gjør krav på henne. I de to scenene der han opptrer, står han nærmest i mørke, og han har ikke så mange replikker, men hans fysiske nærvær er avgjørende, og Ibsen legger vekt på at han utstråler den magnetiske kraften som Ellida så overspent beskriver at han utøver på henne. Runar Hodne har valgt å la Ellidas ektemann, doktor Wangel, også være Den fremmede. Iallfall i den første scenen, i den andre skjer tingene så fort at jeg faktisk ikke var sikker på at Runar Hodne overhodet lot Den fremmede være fysisk til stede når Ellida velger å bli hos sin mann. Jeg oppfatter Runar Hodnes grep dit hen at Den fremmede rett og slett er et fantasifoster, en innbilning fra Ellidas side.

Ikke tydelig nok

Tolkningen har interessante psykologiske implikasjoner for vår oppfatning av Ellida, men skal den overbevise, må den vektlegges sterkere og være langt tydeligere enn her. Slik den ble spilt på premieren, var den uklar og forvirrende, ikke minst fordi hele slutten avvikles i et så rykende raskt tempo at det rett og slett virker usannsynlig at Wangels ene korte replikk skal kunne ”helbrede” Ellida, og befri henne for hennes vrangforestillinger. Det er det kanskje heller ikke Runar Hodnes mening at den skal gjøre. Akkurat som Eirik Stubø lar Hildes skjebne – barnet som offer for de voksnes egoisme – være det helt sentrale tema i Vildanden, velger Runar Hodne å la Hilde spille en avgjørende rolle i Fruen fra havet.

Barnet i sentrum

Rett skal være rett: Også hos Ibsen er Hilde en meget viktig årsak til Ellidas valg: Etter at Bolette har fortalt henne at Hilde helt siden Ellida giftet seg med Wangel ”har tørstet efter… et eneste kjærlig ord fra deg”, sier Ellida, ”Å, skulle her være gjerning for meg!”, og det er første gangen hun virkelig tviler på om hun skal følge Den fremmede. Dette motivet er tilstede i de fleste oppsetningene av Fruen fra havet, har Runar Hodne vektlagt det langt sterkere, og Hilde står her langt mer sentralt enn hun pleier. Det skyldes delvis den sceniske løsningen Runar Hodne har valgt: Han lar personene være til stede gjennom hele stykket, også i de scenene der de ikke selv medvirker.

Teaterillujonen

På den ene siden skaper dette en bevisst fortettet stemning som understreker den ikke-realistiske tolkningen. Denne Fruen fra havet er på mange måter et slags drømspill. På den andre siden stiller det store krav til skuespillerne, ikke minst til deres fysiske troverdighet. På Malersalen sitter tilskuerne så nær inntil scenen, at teaterillusjonen blir problematisk. Det er etter hvert blitt vanlig å bruke yngre skuespillere til Ibsens roller enn det man tradisjonelt har gjort, å la skuespillerne ha omtrent den alderen Ibsen selv tillegger dem. Det gjør for eksempel Eirik Stubø i Vildanden, og det gjør Runar Hodne her. Bolettes gamle lærer Arnholm som hun i sin tid svermet for, men som hun nå synes er latterlig gammel, er i virkeligheten bare 37 år, det sier Ibsen rett ut. Han spilles av Fridtjov Såheim, og selv om han gjør sitt beste for å virke satt og sedat – og faktisk med sitt klønete kroppsspråk og sin nervøse latter, er en glimrende Arnholm — har han likevel en ungdommelig kraft og spenst i kroppen som gjør det vanskelig å skjønne at Bolette, som her er en voksen ung kvinne, reagerer så sterkt på at han hun noensinne har kunnet være forelsket i en så gammel gubbe. Og all den tid det overhodet ikke stemmer med utseende til den Arnholm vi ser på scenen, burde nok Runar Hodne ha sløyfet bemerkningen om at Arnholm er blitt så tynn i håret.

Jevgamle

Problemet med skuespillernes fysiske apparisjon er at de, i et stykke der aldersforskjellene spiller en viktig rolle, faktisk virker noenlunde jevngamle alle sammen, med unntak av Kim Sørensen som den lungesyke Lyngstrand. Han er til gjengjeld så struttende sunn og kraftig at vi har vanskelig for å tro at han komme til å dø om få måneder, slik Ibsen forespeiler. Slik jeg ser det, blir aldersproblemet størst med Andrea Bræin Hovig som tenåringen Hilde Wangel, en ”halvvoksen” jente, for å bruke Ibsens ord. Kroppsspråk, mimikk og replikker – alt gjør Andrea Bræin Hovig suverent riktig. På en scene med større avstand til publikum, ville jeg uten problemer ha godtatt skikkelsen Her kommer hun for nær, det jeg ser på scenen er en voksen ung kvinne som spiller tenåring, og dermed brister noe av illusjonen som skaper teatermagien. (En annen side av saken er at det kanskje er på høy tid at Andrea Bræin Hovig får en ny type utfordringer, hun har lenge nærmest automatisk blitt plassert i tenåringsroller).

Ikke helt i mål

Alle skuespillerne — Gisken Armand som Ellida og Per Egil Aske som hennes tålmodige ektemann, Andrea Bræin Hovig som Hilde, Ina Jansen som Bolette og Fridtjov Såheim som Arnholm, Kim Sørensen i den utakknemlige rollen som Lyngstrand – alle gjorde de på premieren sitt beste for å gi liv til sine skikkelser. De klarte det bare et stykke på vei. Hvorfor, er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror det henger sammen med at Runar Hodne ikke helt har klart å fullføre sin egen tolkning av stykket. IdaLou Larsen