Ikke bare kulisser

Tekst: Trond Solberg Foto: GT Nergaard

Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold, også kjent under det mer internasjonale navnet Norwegian Theatre Academy (NTA) i Fredrikstad, er stolte av at de to nylig uteksaminerte scenografistudentene, Annick Lavalee-Benny og Jacob Oredsson, vant gullmedalje innen kategorien ”most promising talents” ved The Prague Quadriennale 2011, som ble utviklet som et elevarbeid ved NTA.

For å understreke hvilken betydning NTA tillegger sitt internasjonale nettverk, nevner vi at Robert Wilson sitter som ett av tre medlemmer av kunstnerisk råd.

Teaterviter Trond Solberg reiste til høyskolen for å intervjue Serge von Arx.

TS: Hvorfor finner du det interessant å arbeide i Fredrikstad, en by som også etter norske forhold ikke regnes som noen storby?

SvA: Ved NTA har vi en holistisk, eller helhetlig, tilnærming til den performative kunstformen. Denne tilnærmingsmåten anser jeg for å skille seg ut, også i internasjonal sammenheng, i forhold til hvordan man underviser scenografi-studenter. Det er nok mer vanlig å legge vekt på teori og scenografens tekniske kvaliteter ved andre undervisningsinstitusjoner. Ved NTA har vi både skuespiller- og scenografiutdanning. En del av undervisningen er felles for scenografi- og skuespillerstudentene. Jeg tror nok at det er en ganske unik tilnærming vi gjennomfører i Fredrikstad. På mange måter er det et stort paradoks at NTA over hodet befinner seg i Norge. Ved universitetet i Giessen har man også en praktisk tilnærming til scenografi. Likevel er de mer teoretisk orientert og i større grad en del av universitetssystemet. I tilknytning til prosjekter begynner både skuespillerstudenter og scenografistudenter å jobbe sammen fra første stund. Jeg liker å se for meg muligheten av at vi gir begge gruppene en dypere forståelse for den performative kunstformen. Tilstedeværelse er et nøkkelbegrep for meg. Hvis du ber en moderne skuespiller om å relatere seg til scenografi, vil alt for mange ikke en gang forstå hva du mener. Ved NTA gir vi studentene undervisning som åpner opp for en slik felles forståelse av helhetsproblematikk innenfor de performative kunstformene.

TS: Hvordan rekrutterer dere studenter ved NTA?

SvA: La meg ta et eksempel. En av søkerne virket som om han aldri hadde tatt i et tegneredskap. Vi ber alltid søkere om å vise sine evner knyttet til skissetegning og todimensjonal fremstilling. Denne spesielle søknaden inneholdt kun tekst. Allikevel tok vi ham inn til opptaksprøve hvor vi fortalte ham at det var en obligatorisk del av opptaksprøven å vise sine ferdigheter innen feltet. Tegningene var befriende fordi han manglet kunnskap om tegning. Det er viktigere hvordan søkerne relaterer seg til romlighet. Kunnskap knyttet til feltene arkitektur, scenografi, tegning og maling kommer i annen rekke.

Von Arx forteller om hvordan hans bakgrunn som arkitekt har påvirket hvordan han ser på scenografi.

– Fordi jeg er arkitekt er selvfølgelig min innfallsvinkel til scenografi knyttet til arkitektur. Samtidig tilnærmet jeg meg scenografi som fag som en konsekvens av at jeg var opptatt av en type arkitektur som utfordret feltet arkitektur. Min egen interesse for å undersøke fenomener i grenseland, overfører jeg til kriterier for rekrutteringsprosessen ved NTA. Samarbeidet mellom de to avdelingene ved NTA, samspillet mellom scenografistudenter og skuespillerelever, den felles tilstedeværelsen, gir scenografistudentene en mulighet til å undersøke relasjonen mellom installasjoner og objekter versus kroppsligheten hos skuespillerne. Dette er en felles prosess, hvor både scenografistudenter og skuespillerstudenter kontekstualiserer hverandres arbeid.

Serge von Arx er opptatt av forholdet mellom scenografien, skuespilleren og andre sceniske elementer.

– Scenografien og skuespillerne blir ofte to ulike elementer som kolliderer. I enkelte tilfeller prøver scenografer kun å lage et scenebilde som er et hyggelig sted å være. Skuespillerne overser scenografien og befinner seg på scenen kun på vegne av seg selv. Resultatet blir at tilskueren ikke vet helt hvor blikket skal festes og at det performative potensialet blir redusert. Han fortsetter:

– Det som interesserer meg er de relasjonelle forholdene mellom de ulike elementene. For å eksponere disse relasjonene er det nødvendig å fokusere på hva som skjer mellom skuespillerne og de andre elementene på en scene. Dette fokuset skaper en egen dialog. Og hvis jeg får lov å benytte meg av Robert Wilsons ord: poenget med denne dialogen er å stille spørsmålstegn. Alt for ofte blir scenografi underordnet de andre elementene i performativ kunst. Hva er poenget med scenografiske illustrasjoner? Hvis man har en ”trist tekst”; og man bruker ”trist lys” for å forsterke det triste med denne teksten; og tilføyer flere triste elementer som trist musikk og triste vegger; er jo tilskueren nødt til å bli overmettet. Denne typen illustrasjonstankegang ødelegger den performative kunstformen.

Serge forteller om arbeidet med oppsetningen Ifigenia ved Trøndelag teater:

– Jeg prøver å starte på nytt hver gang jeg engasjerer meg i et prosjekt. Jeg insisterer på å forholde meg til en dialektisk kommunikasjon. Jeg er faktisk veldig glad for at Runar holder ut med meg. Vi bruker mye tid i tilknytning til eksperimentelle situasjoner. Innimellom kan det virkelig røyne på. Vi går gjennom tekstmaterialet. Vi samler referanser og bilder. Vi utveksler skisser. Vi begynner å diskutere, tegner skisser igjen, og skaper scenebilder ut fra en felles prosess.

Foto av trappen i oppsetningen Ifigenia

Vi bygget en spillemaskin til Ifigenia av Finn Iunker ved Trøndelag teater. “The staircase” ble i virkeligheten en skulptur i seg selv. Det var riktig nok en sideeffekt. Det var rett og slett en spille-maskin. Installasjonen var et objekt med en lokalisering som ga skuespillerne svært gode muligheter til å relatere seg til romlighet og ”erobre” spillerom.

Han lener seg fremover i stolen:

– Mitt mål å skape tilstedeværelse. Hvis denne tilstedeværelsen ikke er til stede mellom skuespiller og andre elementer, forsvinner muligheten til å vise relasjonene. Publikum blir etterlatt til passiv stirring.