Ibsens flosshatt som relikvie

Av Julie M. Løddesøl

Egentlig er boken som å gå på et museum, der man betrakter nettopp – ting. Gjennom tingene avdekkes en historie. Dette er da også en bok laget av Norsk Folkemuseum og Ibsenmuseet, i forbindelse med oppbyggingen av Ibsenmuseet, som ble nyåpnet i mai i år.

I Ibsens ting går man fra det lille til det store. Et eksempel er Ibsens sorte flosshatt, den vi har sett ham avbildet med i tegningene og bildene av ham på vei til Grand kl 12.00. Ibsen begynte å bruke flosshatt i 1866, etter at han fikk honoraret for Brand. Flosshatt var mannemote på den tiden. Dette året er som et vannskille i livet hans, og han la om klesstilen helt, for med Brand ble økonomien hans bedre. Han barberte bort deler av skjegget, anla de karakteristiske whiskersene, og la til og med om håndskriften, skriver redaktør Anne-Sofie Hjemdahl, som eksempel på identitetsendringen.

Hun beskriver også hvordan flosshatten ga mannen høyde, hvilket nok var viktig for Ibsen, men kanskje viktigere: den plasserte ham i en sosio-kulturell bås, som åndsarbeider.

Relikvie – og rekvisitt

Hjemdahl skriver også i boken om hvordan vi i dag kanskje aldri kommer så nær Henrik Ibsen som når man står overfor hans frakk og flosshatt. Slik blir tingen altså en slags relikvie, en gjenstand vi dyrker som en helligdom, fordi nettopp den store dikteren har eid og brukt den.

Men på teatret har tingen funksjon som rekvisitt. Det er også et aspekt i denne boken, og i nettopp kapitlet om flosshatten kan man lese flere eksempler på hvordan Ibsen har brukt hatten som tegn på status, rang, situasjonsmarkør og uttrykk for identitet, i Kjærlighedens Komedie, Rosmersholm og Vildanden.

Bidragsytere til boken har blant annet vært Jørgen Lorentzen om Ibsens ordener, Henry Notaker om Suzannah Ibsens åttende utgave av Hanna Winsnes kokebok og Birthe Sandvik om Ibsens badekar, som inntil nylig var vanntrau for kyr på Hadeland.