Ibsen for nesten alle penga

Av Julie M. Løddesøl

De siste nye forestillingene på festivalprogrammet er den kritikerroste Peer Gynt fra regissør Calixto Bieto fra Spania, som hadde premiere på Festspillene i Bergen i mai, en Lille Eyolf fra Brasil og figurforestillingen The Death of Little Ibsen, laget av New York-kompaniet til nordmannen Kirjan Waage.

På Nationaltheatret har man allerede hatt prøver i en uke. Det må til når teatret har premierer på 6 egenproduserte forestillinger før 16. september. Teatersjef Eirik Stubø forsikret om at det skulle gå bra da han møtte sine skuespillere og pressen i dag. Pr i dag er 74 prosent av billettene til festivalen solgt. Festivalen varer fra 24. august til 16. september.

Dagens treff skulle også fokusere på resten av høsten på teatret. Den står delvis i Ibsens tegn. Regissør Terje Mærli har ifølge Stubø fått det halsbrekkende oppdrag å iscenesette Keiser og Galileer på Torshovteatret i november. Sist stykket ble oppført i Norge, var ved Den Nationale Scene i Bergen i 2000, med 50 skuespillere. Mærli har 8 skuespillere til disposisjon, og sier han skal gjøre dette i en forenklet versjon.

-Målet er å gjøre dette tunge intellektuelle historiedramaet til en refleksjon over den brytningstiden vi selv lever i, og vise hva som skjer med menneskene når grunnleggende tro og lengsel undertrykkes, sier Mærli om oppsetningen. Høsten vil, utover de egenproduserte Ibsen-forestillingene, by på Jon Fosses Skuggar, som hadde premiere i Bergen, på Festspillene, og Eric-Emmanuel Schmitts ..til døden skiller oss ad med Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal i hovedrollene. Dette er en samproduksjon med Riksteatret.

Nyskrevet barneteater

Nationaltheatret har fått en del “pepper” for å kjøre utrolig tradisjonelt når det gjelder barneteater. I år satser de både nytt og gammelt: Kardemomme By på Hovedscenen fra oktober til jul, der nyheten er at Mads Ousdal skal debutere som regissør. I tillegg spilles Røde hunder på Torshovteatret i desember, nyskrevet av Trond Brænne, som også skal ha regien. I oppsetningen blir musikk en bærende enhet.

Teatersjef Eirik Stubø fremhevet på pressemøtet i dag at Ibsenfestivalen blir tyngdepunktet for Ibsenfeiringen 2006 i Norge. Det er ikke mer enn rett og rimelig for et nasjonalteater. Hva sier han forøvrig om teatrets profil og repertoar nå, etter 6 år i sjefsstolen?

-Jeg prøver å holde fast ved det jeg tror på, og det er i hovedsak europeisk teater, og da mer enn dansk og engelsk underholdningsteater. Det gjelder å finne en balanse mellom de kommersielle kravene som vi har og det som er vel så viktig, nemlig teater som ikke bekrefter det vi vet, men som stiller spørsmål og rokker ved det vi mener teater ER. Alt teater som problematiserer det å spille teater, er bra. Jeg liker selv det som bryter med teatrets illusjon, og som ikke later som om vi er i en villa i 1890. Med andre ord er jeg ute etter en autentisitet, og vil heller la teksten være det som setter spillet igang.

Vrøvl! Kitsch

Så når Bentein Baardson har tatt til orde for at nå må Ibsen iscenesettes mer slik han ble spilt i 1890-årene, er ikke det din linje?

– Nei, det er jo vrøvl! Kitsch, formelig spytter teatersjefen ut. Nei, han snakker for eksempel om en forestilling som den greske regissøren Yannis HouvardasŽ Bakkantinnene fra 2004. Det ble oppsiktsvekkende og kontroversielt teater, som blant annet frembragte avisedebatt etterpå. Det var viktig teater, etter Stubøs mening. Han fortsetter:

-Så får vi heller spille Hvem er Ernest på Hovedscenen året etterpå. Pragmatikken i det å balansere mellom teater av typen Bakkantinnene og det kommersielle, er positiv. Vi bor i et lite land i en liten by, og her kan vi nennsomt og metodisk introdusere publikum for teater som ikke bare gir dem det de forventer, sier han.

Eirik Stubø forteller at han har valgt å satse på noen regissører med fastere tilknytning til huset. Runar Hodne er nå fast tilknyttet teatret (han er med i Torshovgruppen som starter i 2007). Dessuten har han inngått avtale med Alexander Mørk-Eidem og Viktoria Meirik om å regissere en forestilling hver årlig, og i tillegg vil han fortsette samarbeidet med (Toril) Goksøyr og (Camilla) Martens. Falk Richter Skuggar og Sebastian Hartmann John Gabriel Borkmann kommer igjen, lover han.

Kjønn uinteressant

Og da ivaretar du også kjønnsbalansen på regissører, som det jo snakkes om nå?

-Det interesserer meg ikke. Teateret må aldri bli en politisk korrekt kasse.

-Nei, men da trenger vi teatersjefer som er med i den offentlige debatten, og påvirker hva som er politisk korrekt eller ei. På et seminar på Norsk Dramatikkfestival i juni etterlyste flere debattanter at dere teatersjefer også deltar i den generelle kulturdebatten. Hvorfor gjør du ikke det?

-I utgangspunktet er jeg nok en litt blyg person, og jeg liker bare ikke å ha meninger om mangt. Og så jobber man ganske mye i teatret, i en verden på siden av verden. I tillegg til å være teatersjef har jeg også full stilling som instruktør. Så jeg har nedprioritert den offentlige debatten, og jeg ser at her har jeg et forbedringspotensiale, avslutter teatersjef Stubø.

Les hele programmet for Ibsenfestivalen her!