Hva vil mangfoldssjefen?

Artikkelen står på trykk i dagens Ny Tid, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Av Anne-Britt Gran

Neste år er det mangfoldsår. I 2008 skal vi integrere og inkludere ikke etnisk norske kunstnere og publikummere i norske kulturinstitusjoner. Bente Guro Møller fra IKM har blitt mangfoldssjef. Hun har foreløpig ligget lavt i terrenget. For lavt etter min mening. Det er ikke lenge til 2008. Planleggingen bør være kommet godt i gang nå, og noen – deriblant meg – lurer på hvordan Bente Møller og hennes medhjelpere skal bruke året.

Så langt virker Møller primært entusiastisk. Kulturpolitisk derimot virker hun primært uklar.

På et seminar i Horisonts regi den 22. mars ble hun konfrontert med spørsmålet om hva slags kulturbegrep hun vil legge til grunn i mangfoldsåret. Det ville hun ikke svare på for hun hadde forstått på antropologene at det var et så stort og vanskelig begrep. Nå er det altså ikke the whole way of life dette mangfoldsåret skal handle om, det er mangfold av kulturuttrykk i kulturinstitusjoner og tiltak som mottar offentlig støtte (slik det går fram av St.melding nr.17 (2005-2006)), med andre ord siktes det til et smalt kulturbegrep som til forveksling ligner på kunst. Man trenger ikke bekymre seg om alle antropologenes kulturbegreper.

Når det gjelder spørsmål om kvotering som politisk virkemiddel, er hun skeptisk til det: Kvotering er problematisk og må være en nødløsning. Jeg spør derfor: Hvor stor må nøden være før det virkemiddelet tas i bruk? Hvor lenge skal man la de gode intensjonene og festtalene styre dette feltet? Er Møller mot kvotering av kvinner til styrer, vitenskapelige stillinger og akademiske bedømmelseskomiteer også? Hvis så er tilfelle, er det logisk at kvotering ikke aksepteres i dette feltet heller. Hvis ikke, må hun forklare meg hva som er verre med å kvotere såkalt flerkulturelle kunstnere til kunsthøyskoler, juryer, forvaltningen og kunstinstitusjonene. Alle er for mangfold – spørsmålet er hva som skal til for å oppnå det. Har Møller noen andre virkemidler i ermet? – eller skal alt overlates til den gode viljen og entusiasmen for mangfoldet?

Jeg er for både kvotering, øremerkede midler til flerkulturelle tiltak og langt mer penger til flerkulturelle institusjoner, grupper og ensembler (begrepet flerkulturell er problematisk, men det er en annen diskusjon). Siden den vestlige kunstinstitusjonen allerede har eksistert i ca 200 år nå, og vi vet at den fremdeles er styrt og dominert av vestlige hvitt tankegods og dets hvite hoder, er det veldig lite sannsynlig at den vil forandre seg med et velvillig mangfoldsår i Norge. Uten politiske virkemidler skjer det ingenting, eller det går så langsomt at det ikke kommer de nålevende generasjonene til gode. Noen synes det er helt greit, men det er synd hvis lederen av mangfoldsåret tilhører dem.

Uten virksomme politiske virkemidler skjer det kun sporadiske forsøk her og der, et mangfoldig stykke der, en etnisk skuespiller her, et interkulturelt samarbeid her, men det vil ikke skje strukturelle endringer verken organisatorisk, økonomisk eller forvaltningsmessig. Uten politiske virkemidler vil 99,9999 prosent av offentlige midler fortsette å gå til etnisk hvit og vestlig kunst, 99,999 prosent av lederne i kulturlivet ville være etniske nordmenn (ja, sannsynligvis menn også) og 99,999 prosent av den offentlige forvaltningen vil bestå av etniske nordmenn. Mangfoldsåret handler om etnisk representasjon – på kunstscenen, blant kulturlederne og i publikum. Fravær av etnisk representasjon i kulturlivet er også et politisk demokratiproblem og ikke kun et estetisk underskuddsfenomen.

Anne-Britt Gran doktorerte i 2000 på avhandlingen Hvite løgner – sorte myter, det etniske på modernitetens scene. I 2002 evaluerte hun Mosaikk – programmet for kunst og det flerkulturelle samfunn for Norsk kulturråd (Rapportserien nr. 28 2002)