Hva er nytt ved dette?

– Kommentar –

Av Chris Erichsen

I øyeblikket øves forestillingen Bankerått inn på Nationaltheatret. Og det gjøres ved hjelp av en revolusjonerende metode – hvis vi skal tro rapportene. Skuespillerne er nemlig med på å skape forestillingen selv gjennom improvisasjoner underveis i prøvene hvor de bl.a. henter materialet fra sine egne erfaringer. Skulle du ha hørt!

Metoden kalles altså Devised theatre, med et begrep, ikke overraskende, hentet fra USA.

Amsterdam

Begrepet har også vært tatt i bruk nylig av Dramatikkens Hus som 5. februar arrangerte en kveld med ”3xdevised theatre” – tre forestillinger av tre unge norske regissører med bakgrunn fra Kunsthøgskolen i Amsterdam. Forestillingene hadde en energi og en dynamikk som tydelig kunne spores tilbake til aktørenes skapende medvirkning. Et sånt konsept forutsetter at det ikke finnes noe ferdig manus og at det som oppfattes som den ”tradisjonelle” regissøren erstattes av en veileder som i mye større grad forholder seg til situasjonen slik den, i kraft av aktørenes egne valg, utspiller seg der og da underveis i løpet av prøvene.

Regissør på Nationaltheatret er danske Petrea Søe som i Danmark omtales som ”en af de førende unge instruktører inden for den nye teatermetode devising” (Berlingske Tidende).

Øvelokalet

»Mange instruktører graver ind i sig selv og finder deres stof der, andre finder det i litteraturen, men Petrea Søe finder det i øvelokalet i dialogen med dem, hun arbejder sammen med. Det at bruge skuespillernes erfaringer og improvisationer i så høj grad, som hun gør, er en arbejdsform, som er meget ny,« sier teaterdirektør Martin Lyngbo som selv har undervist Petrea Søe på Statens Teaterskole.

»Hun sætter spørgsmålstegn ved hele den traditionelle sondring mellem udøvende og skabende kunst, fordi hun faktisk forvandler skuespillerne til skabende kunstnere,« sier han.

De alternative scener

Petrea Søe antyder imidlertid selv overfor samme avis at Devised Theatre kanskje ikke er så nytt som mange vil ha det til og at hennes måte å jobbe på ikke skiller seg vesentlig fra hva man i mange år har holdt på med på det hun kaller ”de alternative scener”. Men lengre enn som så går hun ikke.

La meg derfor, i all ydmykhet, få prøve meg med følgende påstand: Begrepet ”Devised theatre” er bare en sminket utgave av et gammelt velkjent prinsipp.

Skuespilleren som skapende kunstner har vært det bærende prinsippet i en relativt lang tradisjon som kan spores tilbake til for eksempel Odinteatret med deres legendariske regissør Eugenio Barba (født 1936), som i sin tur hentet sin inspirasjon fra han som er blitt kalt det moderne gruppeteatrets far, polske Jerzy Grotowski (1933 – 1999). Peter Brook (født 1925), som for få år siden fikk Den Internasjonale Ibsenprisen, baserer også mye av sitt arbeid på skuespillernes selvstendige utforskning av sitt eget indre og ytre liv og relasjon til medspillerne.

Spontan

“Skådespelarens monstruösa uppgift är att vara medvetet spontan,” mente Ingemar Lindh (1945 – 1997), stifter og leder for det internasjonale teaterlaboratoriet Institutet för Scenkonst. Selve den skapende impulsen i skuespillerkunsten var Lindhs og hans medarbeidere og elevers ”forskningsobjekt”. Og det var hos Lindh pionerene i Grenland Friteater fant den metoden som i hvert fall i den første fasen dannet utgangspunktet for deres måte å arbeide på.

Og over det hele svever salig Stanislavski (1863-1938) hvis metode, om noe, tok utgangspunkt i skuespilleren som et skapende vesen.

Felles for alle de nevnte er for øvrig at ingen av dem står eller sto inne for at det de holdt på med var en ”metode”. Det er noe fasttømret og veldig målbevisst over det ordet. Noe som står i motsetning til det genuint prosessorienterte ved alle disse personlighetenes måter å jobbe på.

Gamle tricks

Men hvis man har behov for å gjenskape gamle tricks for å gi inntrykk av at de er nye er det å finne opp et nytt ord på dem en kjærkommen og vel utprøvd øvelse. Vi har sett det så mange ganger før: Hvis for eksempel en europeisk film skal ha en sjanse i USA må det ofte skje i form av en ”remake”, en tilpasset, spisset, forenklet, kanskje banalisert versjon som glir motstandsløst inn hos seerne. Slik det som på 80-tallet ble lansert vidt og bredt under samlebetegnelen New Age kanskje mest av alt var resirkulert og reorganisert tankegods fra hippietida – Som en Donald eller Det Beste-versjon av for eksempel Bibelen.

Jeg minner om at dette verken er en forhånds eller etterhåndsdom over noensomhelst oppsetning som har kommet i skade for å smykke seg med DT-ordet. Kenneth Homstads Is There Anybody Out There på Dramatikkens Hus var for eksempel en medrivende studie i menneskelig samspill og – ikke minst – timing. Og Bankerått kan jo vise seg også å være det. Eller noe helt annet. Min kritikk handler om språklig forflatning og hva den i verste fall innevarsler.

Så blir det spennende å se om det stemmer at ”trendene kommer til Norge for å dø”, slik Kai Johnsen siterte i en debatt her på scenekunst.

Les mer om innøvingen av Bankerått i Aftenposten og hos Nationaltheatret.