Hunden i høyet: en spesiell teateraften

Kjersti Haugens regi er stram, men oppfinnsom, overdådig, men likevel strengt behersket. Erlend Samnøens elegante og morsomme koreografi skaper illusjonen av at ensemblet på Hålogaland Teater ikke har gjort noe annet enn å danse til spanske rytmer, mens Gjermund Andresens vittige sceneløsning, en klassisk spansk vifte som forandrer seg til en trapp – og hans morsomme kostymer, en sjarmerende blanding av klassisk 16. århundre og moderne tid, danner en perfekt ramme om de lystige, men også bittersøte gjøgleriene.

Og på toppen av det hele: et fantastisk ungt ensemble med en spilleglede og en energi man skal lete lenge for å finne maken til. Summen av alle disse ulike faktorene er en sjelden vellykket oppførelse av en klassisk europeisk komedie, en sjanger som norsk teater ofte sliter tungt med å få til.

Jeg hadde ikke hørt om Lope de Vegas Hunden i høyet tidligere, og et raskt Google-søk bekrefter at den ikke tilhører hans mest kjente skuespill. Men Googles avslører også at Royal Shakespeare Company for ett år siden gjorde stor lykke i London med sin versjon av stykket, og det er kanskje slik Kjersti Haugen har stiftet bekjentskap med denne komedien.

Uansett – det har vært et godt valg. Hunden i høyet – tittelen henspiller på en fabel av Æsop – forteller om den rike, fornemme og meget vakre grevinne Diana (Marte Magnusdotter Solem) som en mørk natt oppdager at hennes unge sekretær, Teodoro (Jørn-Bjørn Fuller-Gee), har et kjærlighetsforhold til hennes egen tjenestejente, Marcela (Ida Holten Worsøe).

I selvsamme øyeblikk går det opp for grevinnen, som for øvrig kan velge og vrake mellom beilere, at hun selv elsker sekretæren. Teodoro er oppriktig forelsket i den spretne og sjarmerende Marcela, men grevinnen er en vakker og erotisk tiltrekkende kvinne, og det er ikke fritt for at han blir smigret over hennes tilnærmelser.

Men handlingen utspiller seg i Spania på 1600-tallet, og det er ikke lett for en grevinne som Diana å være lidenskapelig tiltrukket av en mann som ikke har nåla i veggen, og dessuten står langt under henne i rang. Hver gang Teodoro gir uttrykk for sine følelser overfor henne, avviser hun ham kontant, iblant til og med brutalt.

Med det resultat at han søker tilbake til den forsmådde Marcela, som i mellomtiden heltemodig har prøvd å ta hevn ved å forføre grevinnens hushovmester, den dustete Fabio, selv om det aldri er tvil om hvem hun virkelig elsker.

Men det får naturligvis grevinnens følelser til å blusse opp igjen med fornyet styrke, og stakkars Teodoro blir en viljeløs kasteball mellom de to kvinnene.

Så skyter handlingen fart, delvis takket en av grevinnens skuffede beilere, den forfengelige og selvgode marki Ricardo (Trond Peter Stamsø Munch). Etter en rekke mer eller mindre klassiske forviklinger – Lope de Vega driver til og med vellykket gjøn med en av tidens yndlingsklisjeer, den rike adelsmannens bortkomne sønn – bringes historien til sin uavvendelig slutt der lykken hersker over hele linjen.

Hålogaland Teater har gitt stykket undertittelen ”en usladda komedie”, og Kjersti Haugens regi vektlegger åpent kjærlighetens erotiske dimensjon. Det gjør hele intrigen forbløffende moderne, og så vidt jeg kan skjønne, er det full dekning for dette i Lope de Vegas tekst.

I bunn og grunn er Hunden i høyet er en ganske kynisk komedie om kjærlighet. Teodoros smilende sjarm kan ikke skjule at han brutalt og kynisk vraker Marcela for et bedre parti, og den selvsentrerte Diana har overhodet ingen omtanke for andre enn seg selv – heller ikke for mannen hun begjærer så intenst.

Men under alle løyene skjer det også en utvikling i Dianas og Teodoros forhold: Om det i starten først og fremst er grevinnens posisjon som tiltrekker Teodoro, og om hun lenge vingler mellom hensynet til sin stand og sin forelskelse, viser den siste scenen mellom de to at de begge nå tar konsekvensen av sine følelser.

Dette aspektet drukner litt i Kjersti Haugens regi der den overdådige gjøglingen her truer med å ta overhånd. Heldigvis klarer det inntagende og umiddelbare spillet til Marte Magnusdotter Solem og Jørn-Bjørn Fuller-Gee å få fram denne psykologisk viktige dimensjonen i stykket.

Det er en glede å se hvordan det unge ensemblet elegant og presist gjøgler fram en oppsetning med fart, humor og en uimotståelig vitalitet. Det er en dristig balansegang, og i et par episoder truer løyene med å gå litt på tomgang – spesielt gjelder dette scenen hvor tjeneren Tristan (Martin Loic Lotherington) og hushovmester Fabio (Joachim Rafalesen) oppsøker den rike grev Ludovico (Rolf Arly Lund). Men det varer bare et par minutter, og så er det hele på rett kjøl igjen.

At et helt ensemble så befriende og tilsynelatende ubesværet boltrer seg i den klassiske komediestilen, er en gledelig, men sjelden opplevelse. Fra de eldre og erfarne skuespillerne – Rolf Arly Lund som den godmodige og lettlurte Ludovico og Trond Petter Stamsø Munch som den dekadente og jålete marki Ricardo – til teatrets yngre krefter – Marte Magnusdotter Solem og Jørn-Bjørn Fuller-Gee, en nykommer som det skal bli spennende å følge videre, Ida Holten Worsøe som den lystige, men akk så forsmådde Marcela, Maria Bock, hennes pikante kollega hos grevinnen, Joachim Rafaelsen som hushovmester og Martin Loic Lotherington som tjener – gjør absolutt alle en formidabel og krevende innsats.

Fra åpningsscenen der Martin Loic Lotherington selvironisk utfordrer publikumsapplausen gjennom alle forviklingene fram til den rykende spenstige finalen, tar de publikum med storm. Og – det er det aller beste – de overspiller aldri. I glitrende commedia dell’arte stil gir de først og fremst inntrykk av spontant og oppfinnsomt å more seg selv, og dermed har de fanget oss tilskuere i sitt garn.

Nå skal de ut på turné i Troms og Finnmark. Publikum bør kjenne sin besøkelsestid.

Hålogaland Teater, Scene Øst Hunden i høyet Av Lope de Vega Oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen Regi: Kjersti Haugen Scenografi og kostymedesign: Gjermund Andresen Koreografi: Erlend Samnøen Med Marte Magnusdotter Solem, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, IdaHolten Worsøe, Joachim Rafaelsen, Maria Bock, Martin Loïc Lotherington, Rolf Arly Lund, Trond Petter Stamsø Munch

.