Høsten på Nationaltheatret

Av Julie M. Løddesøl

Snaue 100 000 publikummere har allerede vært på Nationaltheatret i 2007, og det betyr så godt som fulle hus på alle forestillinger. Sammenlignet med andre år er dette knalltall. Men teatersjef Eirik Stubø var forsiktig med å love rekordår da han i dag la frem høstens program for presse og ansatte. Teaterdrift er risikabelt. Stubø har erfart før hvor stort negativt utslag en eller to forestillinger som ikke selger, kan gjøre på årets totale besøkstall.

Høstens program var temaet i dag, men det aller meste var kjent fra før, blant annet fordi både Torshov-gruppens høst og Samtidsfestivalen har vært omtalt allerede. På Stubøs skryteliste i dag sto 12 egenproduksjoner som skal spilles på 5 scener i høst. Tre av dem er urpremierer: En lykkens mann av samiske Rauni Magga Lukkari, med Norsk Dramatikkfestival, Swamped in sensation med gruppen Sons of Liberty og Matias Faldbakkens Kaldt produkt, de to siste på Torshovteatret. I “moderhuset” vil man se Becketts Krapps siste bånd, eller “Krapps siste spole” som stykket het, før Jan Erik Vold gjendiktet det. Toralv Maurstad spiller i regi av Stein Winge. Tett oppunder jul får OŽNeill-stykket Far, sønn og kvinnen de kiver om premiere, i regi av Hans Henriksen.

Maksimalisme på Torshov

Torshovteatrets høst ser interessant ut; i tillegg til de nevnte Swamped in sensation og Kaldt produkt setter Runar Hodne, som er del av den nye Torshovgruppen, opp Goethes Faust med Monna Tandberg i hovedrollen. Nye i “institusjonsteaterselskapet” er den nevnte gruppen Sons of Liberty, som består av Stina Kajaso og Lisa Lie. De to startet gruppen i 2003 etter at de gikk ut fra skuespillerlinjen på Akademi for scenekunst i Fredrikstad. På Nationaltheatret i dag ble deres oppsetning presentert som “trash-teater”. Selv omtaler de sitt uttrykk som maksimalisme, der de blander alle kjente genre, som “sang, dans, stand up, sit down, musikal, tragedie, komedie, hvilke har vi glemt nå?”. Swamped in sensation blir som en blanding av Twin Peaks og Loveboat, lover de, på et synkende cruiseskip med syngende pornoaktører.

To verdener møtes

-Betegnelsen trash-teater kommer ikke fra oss, men det er ikke så farlig, sier de til scenekunst.no. De gleder seg til produksjonen, som de også ser som et viktig møte mellom to verdener – den frie, uavhengige scenekunsten og institusjonsteatret.

-For oss er det flott å få benytte Torshovteatrets fasciliteter som produksjonsapparat og markedsføringsavdeling, og å få sjansen til å spille lenge, sier de.

-Da kan dere godt svelge noen kameler, som begrepet “trash-teater”?

-Det er ikke så farlig. Vi kommer sikkert til å lære noe hver dag og møte andre hindre når vi skal samarbeide med en stor teaterinstitusjon. Vi er jo for eksempel ikke vant til å jobbe med regulert arbeidstid. Dessuten er vi vant til å gjøre alt selv, sier Lisa Lie.

-Det kommer vi sikkert til å gjøre nå også, repliserer Stina Kajaso, spent før møtet med teatret på Torshov. Premiere er 3. oktober.

Kvinnelige regissører

Foruten Lie og Kajaso skal svenske Melanie Mederlind sette opp Ulrike Maria Stuart av Elfriede Jelinek på Amfiscenen i høst. Dette er de tre kvinnelige regissørene teatret har hyret (altså for to produksjoner) i høst. Resten settes opp av mannlige regissører. Som vanlig er det menn som regisserer på hovedscenen. Høstens nye hovedsceneproduksjoner er Erasmus Montanus, regi ved Gábor Zsásembéki, Jon Fosses Eg er vinden, regi ved Eirik Stubø (denne hadde premiere på Festspillene i Bergen i mai) og Reisen til julestjernen, regi ved Kjetil Bang-Hansen. Fosse-forestillingen er forøvrig den første som er oppført på en hovedscene i Norge.