Hilsen fra skyttergraven

Vi blir late!

Er det sant eller ikke sant at vi har problemer i norsk teater? For å snakke fra regissørens ståsted, er det i hvert fall sant at den målestokken vi måler oss selv og hverandre med: kunstnerisk kvalitet, ikke oppleves som så viktig når vi møter institusjonen.

Hvor ofte har jeg ikke hørt en regikollega fortelle om et godt konsept, om planer for en original forestilling jeg lengter etter å se? Så begynner prøvene, og jeg håper møtet med det profesjonelle teatret skal løfte, berike og utvikle konseptet. Men premieren kommer, og alt for ofte er den en slagmark der sørgelige rester av konseptet ligger tilfeldig strødd utover.

Hvorfor skjer det? Hvorfor ropes det ikke ALARM over så mange drepte og sårede kunstneriske ideer?

Selvfølgelig finnes det gledelige unntak, men for få. For få til å sikre en sterk utvikling av kunstformen vår. For få til å oppmuntre ulike stemmer og retninger til å følge sin vei og bli seg selv og utfordre hverandre.

Dette gjør oss regissører late. Vi vet at hvis bare publikum kommer og ingen på teatret er sure – så holder det! Det er nok!

Det samme gjelder på ulike måter andre av teatrets kunstnere, vi blir late hele gjengen fordi vi driver med noe annet enn vi skulle – vi driver med noe som faktisk er lettere: Underholde… bekrefte myter… gamle triks… alt som kan trekke folk, folk som kan betale billett og sikre institusjonens videre eksistens, folk som vil ha en hyggelig aften.

Andre kunstnere, som musikere, forfattere og billedkunstnere, slites også mellom populærkultur og kunst, men i vårt tilfelle tar institusjonen valget for oss. Så kan en forlate institusjonene hvis selvforakten blir overveldende nok. Men det store kompromisset utenfor er at det nesten ikke er penger der.

En kan lage nakenteater i skogen for å rense sin sjel, men så kommer en fort tuslende tilbake til matfatet etter ikke å ha betalt de medvirkende et anstendig minimum.

Jeg synes vi skal ta imot ærlige forsøk på å stille en diagnose og finne medisin så vi kan komme oss tilbake igjen til det vi skulle drive med.