Helmaks underholdning

Jeg hadde ikke de største forventningene til Olsenbanden på cirkus. Uvisst av hvilken grunn tenkte jeg meg at dette kom til å bli en typisk ”barneforestilling” med litt anstrengt moro, enkel og lettfattelig komikk for de små, og noen mer ”voksne” vitser beregnet på meg som ledsager. Sånn er det jo ofte med ”familieforestillinger”.

Gøyal og upretensiøs

Men der tok jeg feil. Olsenbanden på cirkus er noe så sjeldent som en virkelig vellykket familiemusikal, en gøyal og upretensiøs forestilling som gnistrer av teateroverskudd. Det fineste ved den er at den er blott til lyst, og selve mestergrepet er at alle de virkelig viktige rollene innehas av unger i 12-års alderen. Ekstremt scenisk begavede unger som selv om de gjøgler, danser, synger og spexer med enormt overskudd og tonnevis av sjarm, like fullt er ”vanlige” unger som et barnepublikum kan identifisere seg med – jeg kan levende forestille meg at mange av de unge tilskuerne i dagene etter at de vært på teatret, vil drømme om å stå på scenen de også, det ser jo så lekende lett og morsomt ut – men som samtidig har en umiddelbar appell til oss eldre. Vi blir imponert, vi gleder oss på barnas vegne over at de lykkes så godt, og vi blir nesten litt rørt nettopp over at de er så unge. Og trioen bak forestillingen – Arne Lindtner Næss, Svein Gundersen og Ivar Tindberg – faller heldigvis aldri for fristelsen til å legge inn ”voksne” morsomheter som går over hodet på barna, slik altfor mange familieforestillinger dessverre har for vane.

Ungene i sentrum

Etter de to filmene om Olsenbandens barndom er bandemedlemmene kjent for de fleste. Barnehjemsgutten Egon med alle sine ville planer, den mer forsiktige, for ikke å si engstelige Kjell, den trofaste Benny og den alltid like uheldige Dynamitt-Harry, yndige Valborg som ikke nøler med å svikte sin elskede Kjell for Biffen når han kan varte opp med cirkusbilletter og snop av alle slag, og Biffen sjøl, den hovne tøffingen som hjelper skurkene i fortellingen, barnehjemsbestyrer Sigvald (Geir Kvarme) og hans utyske av ei kone, Mathilde (Brit Elisabeth Haagensli). Selve intrigen er ikke så viktig. Det det dreier seg om er at historien her er sett fra ungenes side, ikke fra de voksnes. Sigvald og Mathilde er kjeltringer og slemme, de andre voksne – Kjells husmoderlige far som baker boller og kaker og steller hjemme (Ivar Nørve), hans strikse og strenge mor (Kari-Ann Grønsund), den stupide politiinspektøren Hermansen /Anders Hatlo) og hans trofaste medhjelper Holm (Johannes Joner) – de er verken snille eller slemme: De er voksne. Og alle de voksne i stykket er litt dumme, de skjønner svært lite av det som foregår, og blir derfor lett selvhøytidelige og komiske. Ingen tvil – selv om de voksne har makten, og i kraft av å være voksne har rett til å bestemme over ungene, er det Egon og kompisene hans som virkelig er glupe, og derfor vinner de også til slutt.

Fra barnehjem til ekte cirkus

John-Kristian Alsakers har signert en fiks og treffende scenografi med tidsriktige eksteriører og interiører fra 1960-tallet, og Oslo Nye gjør i denne forestillingen med stort hell bruk av sitt tekniske apparat. Spesielt i første del kommer teatrets berømte sceneheis til sin rett, og gjør det mulig å skifte elegant fra barnehjemmet til ute på gata, og videre til det koselige kjøkkenet til Bassefar og Gudrun. I annen del er sceneskiftene færre og mindre imponerende. Til gjengjeld får vi et ordentlig cirkus, med en strålende løve som fordriver tida med å lese Mitt Afrika(Stein Kiran) og en flott akrobat i god nysirkustradisjon (Eskil Rønningsbakken). Anders Hatlo og Johannes Joner har en rekke morsomme nummer der først og fremst Hermansen, men også Holm, avslører sin bunnløse stupiditet, men igjen er det den yngste garden, i dette tillfelle Hermansens sønn – ifølge programmet skulle det vært Ole Martin Synnes, men mon tro om det ikke var Matthias Luppichini Stuen som smilte underfundig i rollen den fredagen scenekunst.no så Olsenbanden – som stjeler show’et med sin uttrykksfulle mimikk.

“Taima og tilrettelagt”

Svein Gundersens musikk er innsmigrende og iørefallende, samtidig som den har de litt mer moderne rockende rytmene som dagens unger er fortrolige med. Spesielt imponert ble jeg over den lille jenta (Amalie Krogh Sundbø?) som framførte et elegant danse- og sangsolo. Ivar Tindbergs regi er mønstergyldig, og forestillingen har en fin draiv og rytme. Og det kan ikke ha vært lett å instruere to gjenger med unger – med 14 høyst forskjellige unger i hver gjeng! Så mye mer er det ikke å si: Olsenbanden på cirkus gir seg ikke ut for å være noe annet enn helmaks underholdning. Det er en av teatrets aller eldste og viktigste oppgaver – og ensemblet løser den med glans. Skikkelig flott “taima og tilrettelagt” med andre ord. “Det var bra teater”, sa Øyvind på snart ni med kjennermine da vi forlot salongen, og Ida på sju nikket med stjerner i øynene.

Oslo Nye Teater, Hovedscenen Olsenbanden på cirkus Manus: Arne Lindtner Næss og Svein Gundersen Utviklet i samarbeid med Ivar Tindberg Musikk: Svein Gundersen Regi: Ivar Tindberg Scenografi: John_Kristian Alsaker Koreografi: Helén Vikstvedt Kostymer; Birigtte Lie Med: Ola Isaac Høgåsen Mæhlen, Julian Fjeld, Håkon Steinsholt, Andreas Bjørnvik Grøder, Helene Nyehaard-Larsen, Daniel Damvall, Amalie Krogh Sundbø, Emilie Sørgård-Anderssen, Geir Kvarme, Brit Elisabeth Haagensli, Sidsel Ryen, Anders Hatlo, Johannes Joner, Ivar Nørve, Kari-Ann Grønsund, Eskil Rønningsbakken og mange flere