"Han gir oss noe som vi savner"

Prisen ble etablert av Den Norske Regjering i 2007 og skal honorere en enkeltperson, organisasjon eller institusjon innenfor kunst og kultur som har gjort en ekstraordinær innsats i Ibsens ånd. Prisen skal stimulere til kritisk debatt om vesentlige samfunnsmessige og eksistensielle tema. Prisen er på 2,5 millioner norske kroner. Årets pris er den siste som blir utdelt under ledelse av juryleder Liv Ullmann som, sammen med fire andre jurymedlemmer, har valgt å trekke fra juryen.

Her følger hele juryens begrunnelse for årets valg av prismottaker:

International Ibsen Award 2010 tildeles dramatikeren Jon Fosse for et unikt forfatterskap som åpner teaterscenens porter inn til de ordløse mysterier som forfølger mennesket fra fødsel til grav. Den norske forfatteren Jon Fosse er i dag en av den moderne dramatikkens største navn. Ja, mer enn det: et eget univers, et kontinent som strekker seg fra det norske Vestlandet, der han fortsatt bor, til Asia, Sør-Amerika, Øst-Europa og resten av verden. Siden debuten på Den Nationale Scene i Bergen i 1994, har Jon Fosses stykker blitt fremført i over ni hundre oppsetninger. Han er oversatt til albansk, hebraisk, katalansk, persisk, samisk, slovensk, tibetansk og mer enn 40 språk til. Ett av hans tidlige og mest populære stykker, Nokon kjem til å komme, har premiere i Peking i oktober 2010. Ett av hans nyeste stykker, Eg er vinden, skal spilles samtidig i London med regi av en vår tids fremste sceneinstruktører franskmannen Patrice Chéreau.

Fremmed

Jon Fosse har fortalt om hvor fremmed han følte seg i teatrets verden som ung forfatter. På begynnelsen av 1990-tallet hadde han publisert flere romaner, essays og diktsamlinger og inntok etter hvert en sentral plass i den nordiske litteraturen. Men han gikk sjelden i teatret og han skrev sine første teaterstykker på bestilling, usikker på om dramatikk var hans rette medium. Dette sier noe om hans integritet. Han overvant også sin skepsis overfor teatret uten å gå på kompromiss med sine kunstneriske idealer.

Allerede i sine første stykker mestrer Jon Fosse det som snart skal oppfattes som hans dramaturgiske signatur: den poetiske dialogen, gjentakelsene, fraværet av tydelige og tilspissede konflikter som er en del av ABC-en til dramatikken i den vestlige verden. I Nokon kjem til å komme, det første stykket Fosse skrev, kommer en mann og en kvinne til et gammelt hus ved kysten. På det ytre plan handler stykket om nesten ingenting. Her tenker de to å bo beskyttet mot omverdenen og gjentar nesten som en besvergelse ordene i stykkets tittel: ”Nokon kjem til å komme”. Når en nabo uventet kommer på besøk smyger følelsen av usikkerhet seg inn, men det forventede oppgjøret uteblir. Den siste replikken er et ekko av de foregående:

Vi skal alltid vere åleine saman vere åleine

Dermed er det ikke sagt at det ikke fins konflikter når Jon Fosse skriver om unge par som flytter sammen, eller planlegger å gjøre det, som i Namnet, Barnet og Natta synger sine songar. Her finnes mer eller mindre tydelige motsetninger mellom barn og foreldre, mangel på forståelse, stillhet, ensomhet. Men hos Fosse er konfliktene mer underforståtte enn direkte uttalte. Den unge mannen som etter lang tid besøker sin mor i stykket Mor og barn kunne vært en Hamlet som vil anklage henne for å ha sveket ham hele livet og bare tenkt på sin egen karriere. Likevel ender det med at han går der fra uten å anklage henne. Vi får aldri se konflikten kulminere, som om konflikten ligger i nettopp det at den ikke uttrykkes. Karakterene i Fosses persongalleri viser ikke direkte hva de tenker og føler; han gjør oss heller usikre på hva som får mennesker til å handle som de gjør og på hva vi innerst inne egentlig vet om hverandre.

Udramatisk

Det har ofte blitt sagt om Jon Fosses dramatikk at den er udramatisk. Da ser man ikke at han skaper spenning på andre måter enn Ibsen, Strindberg og OŽNeill, som har lagt grunnlaget for 1900-tallets psykologiske og naturalistiske drama. Han hører heller ikke hjemme i den realistiske hovedretningen innen europeisk dramatikk de siste 10 – 15 årene, der Sarah Kane, Mark Ravenhill og Marius von Mayenburg er blant de mest kjente navnene. Jon Fosse går sin egen vei, stadig dypere inn i et eksistensielt og delvis religiøst farget univers i et forfatterskap som ikke likner noen annens i vår tids teater.

Dette utelukker ikke at han er påvirket av andre 1900-talls dramatikere. Samuel Beckett hører til dem som med sin kompromissløse nihilisme har satt dype spor i Jon Fosse måte å skrive for teatret på. Særlig den senere Beckett med sine sparsommelige og til slutt nesten fraværende dialoger kan spores i Fosses gjentakelser. Nokon kjem til å komme er like fattig på handling som Mens vi venter på Godot. Men det betyr ikke at Fosse er nihilist. Han balanserer snarere, som så mange andre forfattere i den romantiske og modernistiske tradisjonen, mellom depresjonens mørke og mystikkens lys. Særlig i den senere delen av hans forfatterskap blir dette tydelig.

Man får heller ikke glemme at det finnes en sterk ømhet i Fosses skildringer av mennesker og miljøer, hentet fra det kystlandskapet han selv kommer fra. Vi fristes derfor tross alt til å beskrive han som realist. Som i et fremkallingsbad fremtrer bleker bilder av et samfunn i krise: kløften mellom landet og byen, de avbefolkede områdene der de gamle fortsatt bor mens de venter på at de utflyttede barna skal komme på besøk, opplevelsen av å ha gått seg vill i den nye tilværelsen, følelsen av ikke å høre hjemme noe sted.

Ensomhet

Det er mot en slik bakgrunn Jon Fosse skriver om ensomhet, lidelse og død, men også om det håp som den eldre kvinnen i Ein sommars dag plutselig gjennomstrømmes av når hun står ved vinduet og ser utover det havet hvor hennes mann en gang forsvant under en båtferd.

No var eg ingenting Og samstundes kjende eg at ja at eg på ein måte lyste Langt inne i meg frå det tomme mørkret kjende eg at det tomme mørkret lyste

stilt utan å bety noko utan å seie noko lyste mørkret der innanfrå meg

Mystiker

Jon Fosse er mystiker, men ingen bortvendt mystiker. Det finnes en samfunnskritisk brodd i hans skildringer av mennesker som nekter å underkaste seg det postindustrielle samfunnets krav til et hvert vellykket individ om å skaffe seg en identitet og ”realisere seg selv”. Hans rollefigurer blir alltid tatt på alvor og sett som de er.

Et vendepunkt kommer med stykket Draum om hausten, der handlingen tar store sprang i tid og rom. Det handler stadig oftere om at fortid, nåtid og fremtid bytter plass i Fosses stykker. Tiden er hans store tema i Svevn og Skuggar – opplevelsen av at nået gjennomstrømmes av både det som har skjedd og det som skal komme til å skje, en aldri stillestående dråpe i tidens flo og fjære.

I Eg er vinden er to menn ute på havet i en båt. En av dem kaster seg i sjøen med ordene: ” Eg var for tung og sjøen var for lett”. Det er et drama som med sitt reduserte språk og sin praktisk talt ikke-eksisterende handling befinner seg et sted mellom teater og poesi; havet som hele tiden finnes der: hvordan livet og døden aldri kan skilles fra hverandre, et bilde som stadig vender tilbake.

Psykologisk realisme

Mange skuespillere, godt trent i psykologisk realisme, føler seg usikre og provoserte i møtet med disse flertydige, og ofte svevende portretteringene av helt ”vanlige” mennesker som vi både kjenner igjen og opplever som fremmedartede på en og samme tid. I Dødsvariasjonar følger den unge piken med en mann som kort og godt heter Vennen og er en slags Alien: han kommer fra en annen verden og får piken til å gå i døden.

Jon Fosse er vanskelig å sette opp og hans tekster har gitt opphav til en lang rekke tolkningsforslag, mer eller mindre vellykkede. En voksende skare sceneinstruktører og skuespillere, unge så vel som gamle, ser ham likevel som en befriende røst på et område der det spektakulære og overtydelige vinner stadig større terreng. Som alle betydelige dramatikere tvinger Fosse teatret og publikum til å tenke i nye baner. Han er det ukjentes dikter. Det er kanskje slik man må forklare hans store fremgang: han gir oss noe som vi savner.

Foto: Knut Egil Wang