Hamsun på historiens hylle

– Anmeldelse –

av Kari Saanum foto: Onela Keal

”The darker side of a modern metropolis”. ”En poetisk og burlesk framtidsvisjon.” Slik presenterer forestillingen Hunger seg. Figurteateroppsetningen er inspirert av Hamsuns roman Sult. Sammen med det spennende billedmaterialet som følger annonseringen av forestillingen, er forventningene store til en nylesning av Hamsuns manisk-ekspressive univers. Desto større blir kontrasten til det vi får se. Hvor ble det av framtidsvisjonen? Her har Hamsun havnet på museum.

Figurspiller Per Arne Løsets kompani TinkerTing har laget Hunger. Forestillingen er en samproduksjon med det verdenskjente britiske figurteaterkompaniet Pickled Image og Figurteatret i Nordland. Forestillingen har allerede vært på reise i England, Russland og Norge, og skal turnere videre ut i 2011. Forestillingen ble spilt i Oslo under Showbox-festivalen på Black Box, 3.12.09. Aldersgrense: fra 12 år og oppover.

At et figurteaterkompani nå har latt seg inspirere av Hamsuns epokegjørende kunstnerroman, er et velkomment og tiltrekkende eksperiment. Figurteatret har som få andre teaterformer forutsetningen for å kunne forene et indre og ytre univers i en troverdig, grenseoverskridende, surrealistisk miks. På denne måten er figurteatret en kunstform som ligger forbløffende tett opp til hovedpersonens måte å oppleve verden på i Sult.

En blek, utmagret skikkelse våkner i sengen med et skrallende rap. Fremdeles liggende i sengen, leser han igjennom det han har skrevet om natten. Mens han kler på seg, brekker han seg, gulper og raper av sult, til han er ferdig påkledd. Han setter seg ved skrivebordet, blar gjennom papirene sine, leser, forkaster, river i stykker. Sentralt i handlingen står den utmattende kampen mot sulten. Samtidig prøver hovedpersonen å finne seg en jobb det går an å leve av. Og naturligvis skriver han, og prøver å få solgt det han skriver. Han treffer en tigger, som får den siste brødskiva hans. Og så møter han – eller finner opp – kvinnen han kaller Ylajali.

Dickensroman

Frem til dette punktet har Hunger, tross enkelte fantastiske elementer og fine figurer, vært nesten skuffende realistisk. Visuelt er vi tilstede i noe som likner en engelsk filmatisering av en Dickens-roman. Brune, realistiske interiører, tilårskomne møbler og objekter, bleke, slitne ansikter, harking og hosting, tørre brødskiver, og dårlig lys. Hvor er byen – det annonserte metropolis? Og framtiden? Jeg assosierer 1890, året da romanen kom ut. Dette historiserende grepet setter et avgjørende preg på forestillingen. Visuelt roper forestillingen at det som skjer på scenen, er noe som har skjedd. Fortid. Den gang da. Og Hamsun er en død, gammel forfatter. Til og med de styggvakre, groteske hodene mister noe av sin ladning når de blir satt inn i denne konteksten. Det er nødvendig å spørre seg hvor relevant en slik avlesning av verket er, når man skal introdusere Hamsun for nye generasjoner.

Spriket mellom hva Hunger presenteres som, og hva forestillingen faktisk er, hindrer likevel ikke at den byr på mye bra teater. Hovedpersonen er en mannsstor dukke – en marotte – som består av et forvokst, likblekt hode med briller og bevegelig kjeveparti. Brystkassen under frakken er radmager, med ribbein som buler grotesk under den hvite skjorta. De to figurspillerne Per Arne Løset og Gisle Hass er sammen om å gi armer og bein til figuren i de første scenene. De fører ham med stor presisjon og fin timing i samspillet.

Det første møtet med Ylajali er en av de mest velspilte scenene i hele oppsetningen. Hovedpersonen kurtiserer og gjør haneben – sjenert og dristig på samme tid. Det er en nydelig scene; komisk, naiv, og rørende på samme tid. Spillernes formidling av karakterens iboende liv; et keitete, nervøst vesen i dødelig kombinasjon med forfengelighet og stolthet, er figurteater på sitt beste.

I Hunger er Ylajali et digert dukkehode – øyenløst, med tomt, stirrende blikk. Topplokket er skåret av, hodet er uten innmat. Drømmekvinnen er et tomt skall, en død dukke. Klærne hennes skal etter hvert – når hovedpersonen river dem av – vise seg å skjule et skremmende vesen av ståltråd. Det er når Ylajali kommer på banen – dette misfosteret av en fantastisk frembringelse, en skremmende spøkelsesfremtoning av et kvinnemenneske – at forestillingen begynner å rive slik den bør. Her ”våkner” figurteatret og får spille ut sine egne ressurser. Hovedpersonens hallusinatoriske opplevelser i sin egen indre verden, kastes ut som projeksjoner i verden rundt ham. Hunger møter Hamsun.

Høydepunkt

En tur i Tivoli (?) med Ylajali er forestillingens høydepunkt. Til manisk lirekassemusikk, akkompagnert av et lite skyggeteater med roterende sirkusdyr på innsiden av en lampeskjerm og høye, groteske dyrelyder og grynt, går forfatterens verden i oppløsning rett foran øynene på oss. Etter denne monsterscenen er hovedpersonens kurtise med Ylajali et rørende kontrapunkt. Her igjen viser de to dukkespillerne sine fine kvaliteter i detaljene de lar dukkene opptre med. Når hovedpersonens dikt til Ylajali blir tatt imot med hånlatter, er imidlertid enden nær. Sulten overtar hovedrollen som hovedpersonens kroppslige omdreiningspunkt. Lydbildet som ledsager forestillingen er abstrakt, forvrengt og fantastisk i den groteske kjærlighetsscenen, der Ylajali kles av. Her er atmosfæren i forestillingen skrudd opp til et spenningsnivå, teatralt, visuelt og lydlig, som tangerer den febrile magnetismen som kjennetegner Hamsuns språk og fortelling. Med Ylajalis forsvinning, mister dessverre forestillingen også sin intensitet. At dikteren river i stykker manuskriptene sine og velger å ta hyre på en båt, kjennes merkelig nok verken forløsende eller tragisk.

Forestillingen Hunger byr på bra figurteater og mye fint håndverk. Som en ny-lesning av Hamsuns Sult er forestillingen imidlertid mindre vellykket. En ting er at viktige forutsetninger som ligger til grunn for handlingen, ikke kommer til uttrykk. At hovedpersonen har skrivesperre og derfor utsetter seg selv for et sulte-eksperiment, forsto jeg først da jeg leste om det i programmet. At regi- og konseptansvarlige har valgt å dikte om på grunnpremissene på denne måten, når man så tydelig ellers følger boka, virker også lite gjennomtenkt. Når man så i tillegg velger å legge en påstått fremtidsvisjon til et merkelig gammeldags, nærmest musealt univers, undergraver forestillingen sitt eget konsept. Kompaniet Pickled Image, som har ansvar for regi, konsept, dukker og scenografi, burde i stedet ha løftet blikket og sett ut over sin egen ”fattige” estetikk, der bl.a. ”found objects”, inngår som en viktig del av konseptet. Denne estetikken er vakker, men begrensende.

Hamsuns blikk på verden var nytt. Radikalt nytt. En måte å se, skrive og beskrive på, som var så langt fra museet som det går an å komme. Å gi inntrykk av noe annet, blir feil. Ved å søke inn i de brukte og slitte objektenes estetikk, er Hamsuns verk ufarliggjort, avradikalisert, og satt opp på historiens hylle, sammen med forfatteren. Hvilken kunstner har egentlig interesse av å befinne seg der?

Kari Saanum er forfatter og leder, sammen med Liv Aakvik, foreningen Generator, for utvikling av ny scenetekst. Hun har studert teatervitenskap i Norge og dramaturgi ved Humboldtuniversitetet i DDR. Hun har også skrevet for Norsk Shakespeare og teatertidsskrift.

__________________________________________________________________________ HUNGER Presenteres av TinkerTing Regi og design av Pickled Image I samarbeid med Figurteateret i Nordland På scenen: Per Arne Løset og Gisle Hass Regi: Dik Downey og Vicky Andrews Konsept og manus: Dik Downey, Vicky Andrews og Per Arne Løset Dramaturgi konsulent: Preben Faye-Schjøll Dukkedesign/dukkemakere: Dik Downey og Vicky Andrews Scenografi: Dik Downey og Vicky Andrews Byggere: Max Humphries, Joris Hol og Jan Erik Skarby Kostymer: Amanda Hambleton Komponist: Simon Preston Tekniker: Joris Hol PR-design: Onela Keal Lyd redigerer: Nathan Ng Lys design: Jan Erik Skarby Figurteateret i Nordland: Geir-Ove Andersen, Preben Faye-Schjøll, Ing Randi Johansen, Jan Erik Skarby og Anne Sørfjell