Godt og solid musikkspill

An-Magritt er uten tvil et av de beste norske musikkspillene fra de senere år. Henning Sommerros musikk er ikke innsmigrende, men de mange korpartienes malmfulle klanger er stemningsskapende, og både duetter og solonummere har stor sjarm mens Edvard Normann Rønnings dramatisering av Johan Falkbergets roman er blitt til en medrivende god historie.

Best før pause

Spesielt før pause er det driv og nerve i den kollektive handlingen som kulminerer med at An-Magritt kjører i snøstormen over vidda fra Røros til Trondheim, og får Ove Bjelke til å oppheve de urettferdige avgiftene gruvesamfunnet er blitt pålagt av kongen i København. I annen del er det An-Magritt selv som står i sentrum. An-Magritt er ”uekte” barn, en full soldat voldtok hennes mor som ikke klarte å bære skammen, men tok livet av seg. Bestefaren har oppfostret An-Magritt, men de har begge alltid vært utstøtt av bygdefolket, og hatet og naget sitter dypt i An-Magritts hjerte. Under våronna nekter hun å la Per Klagebrev (Trond-Ove Skrødal) få litt såkorn. Det hjelper ikke engang at Kølfogden selv (John Ynvar Fearnley) oppfordrer henne til å forsone seg med sitt hat. Per Klagebrev tar en grusom hevn. An-Magritt er forelsket i den tyske konstknekten Johannes, og han i henne, men han har måttet reise hjem en tid til Tyskland, og de har ennå ikke uttrykt sine følelser for hverandre. Da finner Per Klagebrev på å anmelde henne for å ha vært knektens hore, og ha født ham et uekte barn som hun har tatt livet av. Hun blir kastet i fengsel, og står i fare for å miste livet. En liten innvending også til selve dramatiseringen: Edvard Normann Rønning lar Kølfogden legge stor vekt på at An-Magritt bør kvitte seg med hatet slik han har gjort. Men dette temaet forfølger Edvard Normann Rønning ikke, og An-Magritts karakter blir dermed svært endimensjonal.

Flott og påkostet

Denne andre delen blir litt langtekkelig, spesielt gjelder det scenen i fengslet der An-Magritt møter Fjøstausa, en kvinne som er dømt til døden nettopp for barnedrap. Her burde Marit Moum Aune nok ha strammet inn både teksten og danse-opptrinnene, spesielt når Per Klagebrev danser inn forkledd som bøddel. Dette er tydeligvis ment som en drømmesekvens, et slags mareritt antakelig, men slik scenen er koreografert er det en uventet og forstyrrende sanselighet over An-Magritts forsøk på å unngå mannen hun hater og forakter. Det er en på alle måter flott og påkostet oppsetning, med sterke massescener og en effektiv og presis regi signert Marit Moum Aune. Kristin Bredals scenografi og lysdesign imponerer. Tilsynelatende lekende lett og uanstrengt skifter scenene mellom Røros’ nakne, dystre og forblåste snøvidder – det er nesten så vi kjenner landskapets isnende vinterkulde — malmgruvenes mørke steinvegger og trekonstruksjoner, Johannes’ varme stue og den karrige åkeren der An-Magritt står og sår. Ove Bjelkes entré er et kapittel for seg: Et stort ”klassisk” portrettmaleri der mannen sitter i en lenestol skyves langsomt inn fra venstre. Brått stiger Ove Bjelke ut av rammen og tar plass i sin fornemme barokksalong. Et morsomt påfunn som dessverre fører til et malplassert grovkomisk opptrinn. Også siste dels uendelige blå himmel som langsomt skifter til en blygrå uværshimmel er elegant gjennomført. Men jeg undret meg litt over at himmelen svartnet mer og mer i takt med den lykkelige slutten — er det fra Kristin Bredals side ment som et slags melankolsk kontrapunkt til at historien tross alt ender opp i fryd og gammen?

Sterk lokal tilknytning

Skuespillerne gjør en sterk innsats. Ingrid Bergstrøm er en praktfull An-Magritt. Hennes sceniske utstråling er så sterk at vi ikke har noen problemer med å tro på den spede, lille skuespillerens nærmest overjordiske krefter. I en rekke større og mindre roller levendegjør ensemblet Johan Falkbergets rike persongalleri – Harald Brenna er An-Magritts bestefar, Kjempen, Ola G. Furuseth Herr Jens og Jan Erik Berntsen både Bjelke og lensmann, mens Tove Mostraum er den stakkars sinnsforvirrede Fjøstausa, og Trond Peter Stamsø Much en følsom Jürgen. Stephen Brandt-Hansen er sympatisk som An-Magritts elskede Johannes, og han synger meget godt. Bortsett fra Jürgen og Johannes som – slik seg hør og bør – snakker en gebrokken blanding av norsk og tysk, uttrykker alle de øvrige seg på tilnærmet ekte rørosdialekt. Ikke alltid like lett å få med seg alle nyansene i replikkene for en ikke-trønder, og i pausen var det en trøst å oppdage at heller ikke trondheimerne umiddelbart forsto alt som ble sagt. Dette har overhodet ingen negativ effekt på publikums opplevelse. Snarere tvert imot bidrar dialektbruken positivt til å understreke forestillingens lokale identitet, og forestillingen ble møt med begeistring. Avtroppende teatersjef Catrine Telle kommer med dette hjertesukket i programmet: ”En spesiell og uforståelig sykdom i norsk teater, er den manglende interesse for andre teatres urpremierer – i den forstand at stykkene aldri blir satt opp noe annet sted (….) Når ingen andre gjør de, så gjør vi det selv. Dette musikkspillet fortjener ikke å støve bort i et arkiv.”. Det er lett å si seg enig med henne, og det hadde absolutt hatt sin interesse å se hvordan Det Norske Teatret ville tolket END-ELEMENTi An-MagrittEND-ELEMENT. Men all den tid An-Magritt, i likhet med for eksempel Wiers-Jenssens Jan Herwitz i Bergen, først og fremst regnes som lokal dramatikk, er det iallfall grunn til å glede seg over at Trøndelag Teater inviterer til en så gjennomført oppsetning av musikkspillet. Folkelig teater er ikke å forakte.

Trøndelag Teater, Hovedscenen: An-Magritt Et musikkspill av Edvard Normann Rønning og Henning Sommero Regi: Marit Moum Aune Scenografi og lysdesign: Kristin Bredal Kostymer: Ingrid Nylander Koreografi: Gunvor Winge Musikalsk ledr: Lars Olav Berg Med Ingrid Bergstrøm, John Yngvar Fearnley, Stephen Brandt-Hansen, Trond Petter Stamsø Munch, Jan Erik Berntsen, Tone Mostraum og mange flere,