Fra venstre foran: Bente Andersen, Katrine Ganer Skaug, Tone Pernille Østern, Snelle Hall, Sirin Eide, Un-Magritt Nordseth og Eva Dahr. Fra venstre bak: Elin Sander, Line Sandsmark, Hilde Andersen, Ingebjørg Torgersen, Janne Langaas, Gitte Calmeyer, Jorunn Dugstad og Franzisca Aarflot. Ingrid Forthun og Audny Chris Øiamo-Holsen var ikke tilstede da bildet ble tatt.
Glade for å være kunstens utvalgte kvinner
Publisert
13. januar 2009
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/glade-for-a-vaere-kunstens-utvalgte-kvinner
Det er noen fornøyde kvinner som for tiden er med på Norges første kurs for kvinnelig kulturledelse. Det kan scenekunst.no rapportere, etter å ha deltatt på samlingen om ledelse i scenekunstens verden.
Tekst og foto: Julie Marianne Løddesøl
De 17 er fra hele landet, fra kulturfeltene scenekunst, film, tv og musikk, og aldersspredningen fra tidlig i 30-årene til slutten av 50-årene. De er nøye plukket ut, blant . Lederkurset for kunstens kvinner skal gå fra september 2008 til september 2009. Første samling het ”personlig lederskap”, var med organisasjonspsykologer, og handlet om personlig utvikling med et nært blikk på hver deltaker. Neste samling handlet om styrearbeid og –kompetanse, mens på tredje samling fikk kvinnene innsikt i mediehåndtering og kulturpolitikk av journalistene Erling Borgen og John Olav Egeland. Samlingen i Oslo sist helg hadde fokus på ledelse i scenekunsten. Teatersjef Ellen Horn, Riksteatret, og direktør Per Boye Hansen, Festspillene i Bergen, holdt foredrag da scenekunst.no fikk være til stede.
Inntrykket er at kvinnene allerede er en sammensveiset gruppe.
Berikende
-Gruppen er inkluderende, det er flotte jenter, med høy kompetanse, og det er interessant at vi representerer forskjellige bransjer. I cases analyserer vi oss frem til helt forskjellige løsninger, og det er berikende, sier instruktør og koreograf Un-Magritt Nordseth (47). Selv har hun mye erfaring med styrearbeid fra dansefeltet, blant annet som leder for styret i Danseinformasjonen (tidligere Senter for Dansekunst), som er eier av Dansens Hus.
–Hvorfor søkte du kurset?
-Jeg trives med å være leder. Jeg vil bli sjef – det begynte jeg å øve meg på å si da jeg søkte kurset. Som koreograf har jeg vært i mange nestlederposisjoner, og kjent på hvor frustrert jeg blir. Teamarbeid og å få noe til er jeg veldig opptatt av, og det gjør man lettere når man er leder. Men jeg er også kunstner, og det er få lederjobber for oss dansekunstnere. Derfor er jeg ikke sikker på hvor jeg havner.
–Kunne du tenkte deg å bruke kompetansen som styremedlem i DnBNor, for eksempel?
-Ja takk! Det hadde vært gøy. Eller kanskje det er mer nærliggende å tenke andre kunstformer. Styrearbeid for musikk- eller filmbransjen hadde vært interessant, sier Nordseth.
Heldige
-Lederkurset gjør meg sterkere og tryggere med tanke på å være leder, og jeg kjenner meg heldig som får delta. Jeg får ny verdifull kunnskap om ulike aspekter av lederskap på hver samling. Dialogen med de andre deltakerne på kurset lærer meg også mye.
Fra Trondheim kommer Tone Pernille Østern, (37) danser og koreograf, som leder Inclusive Dance Company, sitter i styret for DansiT i Trondheim og er storstyremedlem i Norske Dansekunstnere. I desember leverte hun sin doktorgrad i dans for Teaterhögskolan i Helsinki. Lederkurset har allerede fått henne til å tenke i nye baner.
-Jeg har oppdaget at det jeg skal lede må være tett knyttet opp mot faget mitt. Jeg kan ikke lede hva som helst. Ønskejobben ville være å lede et koreografi-dansesenter. Et sted for utforskning av dans, både for utprøving, pedagogikk og refleksjon.
-Da må du først lage institusjonen?
-Ja, men det er ikke umulig. Det kan gjøres etter fransk modell, smiler hun. Østern er vant til å legge sten på sten. Etter ti års arbeid fikk dansemiljøet 5. januar nøkkelen til flotte danselokaler på Svartlamon i Trondheim. Mens alle andre måtte finne seg i kutt i byens kommunebudsjett før jul, fikk dansen en økning, slik at de nå har fast støtte på 400 000 kroner fra kommunen, til å dekke leie og fellesutgifter til de nye produksjonslokalene.
Lyst til å lede
-”Kunstens kvinner” har fått meg til å se at det å arbeide i en fri gruppe også er en lederjobb. Vi står for den kunstneriske utførelsen, men har også en mengde administrative oppgaver, sier danser og koreograf Snelle Hall i gruppen Siri&Snelle Produksjoner. Hun har lang erfaring fra bransjen, og har blant annet spilt forestillingen Ooujeeih! for barn fra 0 til 3 år, på turné 140 ganger de siste årene. (For øvrig en forestilling av Un-Magritt Nordseth. Red.anm.) Hall tar nå også en master i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo. Og hva har kurset gitt henne så langt?
-Jeg har lyst til å lede en scenekunstinstitusjon en gang. Dessverre ble teatersjefstillingen på Black Box Teater akkurat ledig, og det var litt for tidlig for meg i utdanningen min. Men – sånt tør jeg si nå!
Helgens samling bød på to ganske ulike, begge personlige, og interessante foredrag, som hver for seg fikk frem forskjellige lederskaper og –erfaringer.
Forandring som mandat
Per Boye Hansen, direktør for Festspillene i Bergen, definerte sin lederstil som et eller annet sted mellom to ytterpunkter: mellom den tradisjonelle patriarken – som for eksempel Ingmar Bergman på Dramaten – og den nøytrale sjefen, eller byråkraten, som kun har ambisjoner om å tilrettelegge eller forløse kreftene som er på huset. Ledelse er å initiere og gjennomføre forandringer, sa Boye Hansen og siterte sin tidligere styreleder, Jannik Lindbæk.
-Forandring ligger jo i mandatet til enhver kunstinstitusjon, men hvis forandringen styrer deg, er du ingen leder, sa han. Som utdannet operaregissør ser Boye Hansen sin ledergjerning som ikke ulik instruktørens. Det gjelder å vite hva man vil, skape et godt team rundt seg, og gjennomføre visjonen.
-I den fasen er det informasjon, informasjon, informasjon som gjelder. Det er et sisyfosarbeid å la alle få den gode informasjonen hele tiden. Ingenting føles så grusomt i vår bransje som å føle at man holdes utenfor.
Festspilldirektøren mener kunnskap er vesentlig for å ha troverdighet som leder og derfor kan man ikke lede hva som helst. Han sa også at det mest tillit-ødeleggende i en organisasjon er å handle annerledes enn man sier. Om man endrer retning og mening, må man være tydelig på det og. Han avsluttet foredraget med å snakke om hvor viktig det er at lederen for en organisasjon i stadig forandring har rom for å være seg selv:
-Det gjelder å få institusjonen til å være så fleksibel som mulig, slik at den kan tåle friksjon. Å skape og tilrettelegge for kunst er blant annet å håndtere kaos. Derfor bør en leder også skape rom for å kunne bruke seg selv, på godt og vondt.
Kunstner med styring
Ellen Horn er nå en av dagens teatersjefer som har lengst fartstid. Til sammen ti år i sjefstolen på Nationaltheatret, og i disse dager fire år som sjef på Riksteatret. Hun er også skuespiller, og det er viktig for henne. I teatret må alle vite at de som står på scenen er de viktigste. Så må skuespillerne også forstå hvilken betydning hver eneste sydame og scenearbeider har for det endelige resultatet.
-Min motivasjon som teatersjef har bestandig vært å vise at det går an å være kunstner og samtidig ha styring på økonomien og orden i sysakene. Dessverre har jeg en opplevelse av at det som står igjen etter meg på Nationaltheatret er mer min evne til å skape ro i huset og balanse i økonomien, enn respekt for mitt kunstneriske virke som teatersjef. Men i min tid satte vi for eksempel opp flere norske urpremierer og to Botho Strauss-oppsetninger på Hovedscenen, sa hun, og fortalte at på kontoret sitt har hun følgende hengende: ”Økt risiko gir økt risiko for suksess”.
I 1989, etter ett års erfaring som Nationaltheatrets første kvinnelige teatersjef, gikk hun på en ukes selvinnsiktskurs i militæret, der de fleste deltakerne var fra Forsvaret, folk som var trenet i å gi ordre i katastrofe og kaos.
Slik vil jeg ha det
-Etter kurset kom jeg tilbake, satte ned foten og fortalte at jeg ville ha det slik og slik, og tok autoriteten som ligger i sjefsjobben. Jeg hadde aldri klart oppgaven uten et profesjonelt styre. I den tiden ble det sagt om meg at jeg var i lomma på styreleder Kjeld Rimberg. Men jeg hadde overtatt et teater som hadde 15 millioner kroner i underskudd – så hvorfor skulle jeg ikke høre på råd fra en profesjonell, spurte hun.
Ellen Horn valgte seg den gang også en mentor, Stein-Roger Bull. Han sa: du må ha en god balanse mellom å passe på og finne på.
-Det er godt sagt. Man skal tenke på helheten i institusjonen. Dessverre er det mange som vil bygge monument over seg selv, og det gjelder kanskje oftere regissørene som teatersjefer? For min del kan jeg ikke forsvare å sette opp et repertoar uten å tenke på publikum og publikumsarbeid. I fjor hadde vi Mitt navn er Rachel Corrie ute på turné, om en ung pike som ble drept i sitt arbeid i Palestina. Det ble ikke noen kassasuksess, men det er nå 600 ungdommer som diskuterer dette på Facebook, sa teatersjefen, hvis teater i disse dager virkelig satser dristig: Riksteatrets jubileumsoppsetning Dråpen, nysirkus med akrobater, skuespillere og animasjon i verdensklasse, som skal spilles i idrettshaller over hele landet, med lokale barn på scenen. Foredraget avsluttet den erfarne teaterlederen med leende å sitere: ”Det er utrolig hvor langt du kan nå hvis du ikke kjenner dine begrensninger”.
Bøllesjefer i kunsten?
Etter foredragene var kursdeltakerne inndelt i grupper, som debatterte dagens tekst med innlederne hver for seg. Scenekunst.no satt hos en gruppe da Ellen Horn var der. Spørsmålene til teatersjefen var mange. En spurte:
-Hvorfor liker folk å ha en bølle av en sjef? En som omtales slik: ”Ja, han er vanskelig, men han står der som en påle”. Holdningen er omtrent: ”Jo større Hamsun, jo større kunst”. Er det spesielt for kunsten å like slike lederholdninger?
-Jeg tror kunsten har en del myter å bekjempe. Da jeg var på lederkurset jeg nevnte, fikk jeg selv tilbakemelding på at jeg koketterte da jeg viste svakhet og usikkerhet, og det var jo bare å legge av seg med en gang, var Horns svar.
Samtalen dreide seg også om en lederstil som er inkluderende, åpen og gjør de andre god. Gjør det en selv sårbar, og føler man ikke da redsel. Blir du ikke motarbeidet, var spørsmål. Til dette svarte den erfarne teatersjefen at hun aldri har opplevd å bli falt i ryggen, men at lederskap selvsagt handler om å artikulere klare mål og at man må vite hva man vil. Sårbarhet – min empati er en ressurs, sa Ellen Horn, og fortsatte:
Hyggelig å jobbe her
-Nå sier folk til meg: Det er så hyggelig å jobbe her på Riksteatret.
Kursdeltakerne nikket. Hvorfor skal ikke det at det er hyggelig virke positivt på et teater, når det virker i alle andre bedrifter, sa en. En annen repliserte at den gode sjefen kan vel være både følsom, og samtidig ha autoritet.
Og slik forsatte nok samtalen – men det var for det lukkede rom, og etter at scenekunst.no forlot åstedet.
I Norsk Skuespillerforbunds merknader til scenekunstmeldingen, “Bak kulissene” går forbundet inn for at lederutviklingskurset videreføres og at det også åpnes for menn som ønsker å bli leder for kunstneriske institusjoner.
