Frp kaster blår i øynene på folk

Av Julie M. Løddesøl

Scenekunst.no har den siste uken viderebragt debattinnlegg mellom de to nevnte Frp-representantene og VGs kommentator Yngve Kvistad. Teatersjef Carl Morten Amundsen, også leder for Norsk teaterlederforum, sier at det her finnes noen objektive sannheter, som selv ikke Frp kan se bort fra.

-Det er en hel del kulturytringer som ikke kan finansieres av markedet. Allerede Ole Bull som etablerte det første norske teatret i Bergen i 1850, ønsket seg støtte fra Stortinget. Det fikk han ikke. Lenge måtte man finne andre finansieringskilder, og for Nationaltheatret var en av hovedbidragsytere det såkalte Brennevinssamlaget. Ettersom tiden gikk fikk vi offentlig finansiering, og systematikk i dette ble det i Norge først etter krigen. Da fikk vi en offentlig kulturpolitikk i Norge. Det offentlige overtok det økonomiske ansvaret for teaterinstitusjonene fordi profesjonelt teater er så kostbart å drive.

-Hvorfor er det så kostbart?

– Først og fremst fordi det er lønnsintensivt. Dette gjelder for teaterdrift overalt, inklusive USA, for eksempel. Der yter private stiftelser støtte.

-Hva med engelsk teater?

– Det er London som er det store teatermarkedet i England, men også der er de kommersielle suksessene ofte avleggere fra offentlig støttede institusjoner. Som Les Miserable. Det var Royal Shakespeare Company som produserte musikalen, og da suksessen var et faktum, ble forestillingen flyttet til West End og har gått der i 12 år eller noe slikt som kommersielt foretak. London har et enormt publikumspotensial, og teatrene er dessuten en del av turistindustrien, sier Amundsen, og drar pusten:

– I Norge er vi ekstra sårbare, for vår nasjon er så liten. Å snakke om selvfinansiert og profesjonelt teater her hos oss er absurd. Et eksempel:

Bor “folk flest” i Oslo?

-Den største kommersielle suksessen ved Teatret Vårt noensinne var Nittimetersbakken i 2004. Besøket var formidabelt etter våre forhold, rundt 13 000 mennesker totalt. 8000 av dem så forestillingen i Molde, det utgjør en tredel av byens befolkning. Dette var en forestilling ”for folk flest”. Men den lønte seg ikke. Bare de produksjonsvariable kostnadene ved oppsetningen var på 4.1 millioner kroner. Det var utgifter spesifikt for denne forestillingen, som ekstra innleide skuespillere, musikere, forfatterhonorar, scenograf, dekorasjon, sminkør osv. Billettinntektene var på knappe 2 millioner kroner, hvilket var masse for oss. Dette ga et produksjonsunderskudd på 2,1 millioner kroner. Det måtte vi dekke med de midlene vi får fra det offentlige, og det gjør vi gjerne, fordi det er derfor vi får dem. Hvis Frp vil ha et kulturtilbud for folk flest, også andre steder enn i Oslo, må de bruke penger på det. For det er vel ikke slik at ”folk flest” bare bor i oslogryta? Frps kulturpolitikk er distriktsfiendtlig.

Amundsen mener at det er å kaste blår i øynene på folk å si at man kan få et rikt, levende kulturtilbud uten at det offentlige tar økonomisk ansvar. Selv Oslo er for liten. Riktignok har vi noen privatteatre i Oslo. Men også disse er avhengige av skuespillere. Disse finnes på de offentlig støttede teatrene. Uten disse arbeidsplassene for skuespillere, ville vi ikke fått noen filmindustri, ingen underholdningsindustri, og heller ikke ”Hotell Cæsar”.

-Dette har ikke noe med synet på høy- eller lavkultur. Dette sier jeg uten å være bedrevitende kultursnobb, dette er realiteter, sier han.

-Frp ønsker seg et mer folkelig repertoar?

– Jeg ser det. Det er legitimt å ønske seg det, og det vil alltid være ulikt syn på teatersjefens valg av repertoar. Det Frp gjør er å snakke seg bort fra de økonomiske og politiske realitetene. De utnytter fordommene mot kunstnere for alt det er verd. Hvem er denne ”folk flest”?

Skummel meningstvang

Hvis Frp ikke vil gi rom for den smalere kunstneriske ytringen, driver de en form for meningstvang som er skummel. Kjennetegnet på et demokratisk samfunn er jo nettopp at det har rom for både det smale og det folkelige. Og i Norge kommer vi ikke unna offentlige tilskudd enten ytringene er brede eller smale, sier Amundsen.

Han imøtegår de som måtte tro at det kommersielle markedet vil ordne alt.

– I en by som Bergen er Den Nationale Scene den eneste som er i stand til å sette opp en musikal. Publikumsgrunnlaget i Bergen er for lite til at det noen gang kan lønne seg privatøkonomisk å lage en fullskala musikalproduksjon for eksempel av I blanke messingen. Skal folk flest i Bergen få oppleve noe slikt, da må et offentlig finansiert teater sørge for det. -Mener du nå å si at alt i grunnen er bra som det er? – Nei, det sier jeg ikke. Men skal du ha et profesjonelt teaterliv, må vi betale folk for det de skal gjøre. Scenekunst er arbeidsintensivt, og dermed kostbart. Det koster mer enn vi er i stand til å velte over på billettprisen. Selv fotballen i Norge klarer ikke å tjene inn kostnadene sine på billettinntekter, men er avhengig av sponsorstøtte. Fotball er også arbeidsintensivt, sier Carl Morten Amundsen. Han tilføyer:

Per, du lyver!

– Frp-medlem Per Sandberg sa ifølge VGs Yngve Kvistad 13. mai at kunstnere er folk som tar seg tre-fire pjaller på lørdag, rabler noe ned på et ark og stiller ut mandag. Det er muntert sagt av Sandberg, ja, det høres faktisk ut som om det er sagt i fylla. Men det er ikke sant. Det er blank løgn! Per, du lyver! – At noen forstår det dobbelte i det jeg her sier, sier noe om kulturens begrunnelse, for mitt siste utsagn er bare mulig å forstå når man gjenkjenner Ibsen-sitatet. Slik blir språket til, sier teatersjef Carl Morten Amundsen.