Fritt barneteater på institusjonsscene

Tekst: Elin Lindberg Foto: Erik Aavatsmark, “Istialia”

Tidligere i sommer ble det klart at Heddaprisjuryen ikke kunne dele ut pris for beste teaterforestilling for barn og unge i år fordi det ikke fantes nok verdige kandidater. Det er selvfølgelig en enorm provokasjon for det frie scenekunstfeltet som produserer og spiller mer barneteater enn institusjonsteatrene.

Ådne Sekkelsten, daglig leder i Norsk scenekunstbruk, sa til Dagsavisen i sommer at det at Heddaprisjuryen ikke vurderer store deler av den frie scenekunsten er med på å usynliggjøre nyskapende teater for barn. Tove Bratten, daglig leder i Danse- og teatersentrum, sier i samme avis at scenekunst for barn er ”en taus scenekunst”. Samtidig er det nettopp denne ”tause” scenekunsten fra det frie feltet som når flest barn. De får fantastiske teateropplevelser skapt av dyktige og kompetente fagfolk og de får forestillinger som er så dårlige i alle ledd at barna mister all lyst til å oppsøke teateret senere i livet. Men hva som egentlig skjer innenfor scenekunsten for barn er det vanskelig å forholde seg til som voksen, siden det sjelden blir beskrevet, omtalt eller anmeldt.

Men her skal det ikke handle om dette skjulte og tause teatret, her er det det teatret som har den utad mest synlige scenekunsten for barn og unge det skal ses på – for hvordan står det til med scenekunsten for barn og unge på landets største teater?

Hanne Tømta kom med en programerklæring da hun ble Nationaltheatersjef. Hun hevdet at Nationaltheatrets tilbud til barn og unge ikke har vært godt nok:

– Nå skal det få et løft som vil bli lagt merke til. Målet må være å skape den neste ”Kardemomme by” og ”Reisen til julestjernen”. Nationaltheatret skal også være et vitalt barne- og ungdomsteater (Dagsavisen 10.08.07).

Hvordan står det til etter at hun har sittet i sjefsstolen en stund?

Tømta har satt opp ”Pinocchio”, som fikk blandet kritikk, og ”Reisen til julestjernen” har fortsatt fått leve med henne som sjef. I høst satses det kanskje friskere med ”Istialia” – samarbeidsprosjektet med Fabula Rasa – babyteater, og på hovedscenen settes ”Rockeulven” opp.

Hva tenker Tømta selv om dagens scenekunst for barn? For å få svar på det møtte jeg henne på kontoret hennes.

– Barneteatret er i ferd med å få høynet status i teaterlandskapet, hevder Tømta.

– Vel fant ikke Heddajuryen en verdig priskandidat i kategorien barneteater, men Pål Christian Eggen i rollen som ulven i Trøndelag Teaters oppsetning av ”Rockeulven” er blitt nominert for sin rolleprestasjon. Det er da noe at det gis anerkjennelse til en skuespiller som spiller for barn! Nationaltheatret har på barneteaterfronten vært mer opptatt av å være en tradisjonsbærer enn å gjøre noe nytt. Det forandrer vi på i samarbeidet med Fabula Rasa, her skaper vi nye opplevelser for barn.

Hvordan ser du på det å samarbeide med det frie feltet?

– Vi har samarbeidet mye med det frie feltet. Goksøyr og Martens har vært inne med flere produksjoner. I fjor mens vi pussa opp hovedscenen programmerte vi performance her.

Mange opplever at det er steile fronter mellom det frie feltet og institusjonene?

– Ja, men det handler mest om kampen om resurssene. Det frie feltet produserer under dårlige forutsetninger fra kulturrådet. De ser kanskje ikke på institusjonen som en fiende, men som et sted det fins midler de kunne nyttiggjort seg på en bedre måte.

– Men den Kulturelle skolesekken er et område som det frie feltet har hatt monopol på. Det må bli mye klarere hvem som er beslutningstakere i DKS, hvem som velger ut forestillingene. Nationaltheatret kunne for eksempel tilby ungene teater i andre rom enn skolens gymsal, sier Tømta.

Hvordan ser skuespillerne på Nationaltheatret på det å spille teater for barn og unge?

– Det er en større stolthet over dette nå. Vi skal også ha et internt seminar med Suzanne Osten i høst, en hel uke der vi skal jobbe med holdninger til jobben vår. Med ”Istialia” opplever vi møter mellom skuespillere fra forskjellige tradisjoner. De møtes som likeverdige, det skaper kreativ friksjon.

Mener du det er viktig å sette opp teater for barn på hovedscenen?

– Nei. Kanskje vi skulle tatt oss hovedscenefri et år og bare spilt på småscenene. Vi har startet prosjektet Unge National som er et tilbud for skriveinteressert ungdom mellom 15 og 25 år. Det består av fordrag, temaaftener, bloggredaksjon og er et tilbud til en samtale rundt teatret. Vi vil gjøre ting med og ikke bare for. Kunst for barn er like alvorlig som kunst for voksne.

Det har oppstått en ny nasjonalfølelse i landet den siste tida, hva gjør det med Nationaltheatret?

– Det er kanskje en mulighet for Nationaltheatret til å bli det vi prøver på – å bli et åpnere teater, et teater med lavere terskel, ikke bare for dem med høy utdannelse og lønn og som bor på Oslo vest.

Hvordan ser så lederen av Danse- og teatersentrum, Tove Bratten, på utviklingen av scenekunsten for barn og unge og på samarbeid mellom de store teaterinstitusjonene og det frie feltet?

– Det frie feltet har i alle år ligget i forkant når det gjelder kunstneriske uttrykk for barn, hevder Tove Bratten.

– Dette har alltid blitt sett på som et interessant kunstfelt her. Mangfoldet er stort. Et økende antall aktører er interessert i å skape kunst for barn. Men det er et gap mellom det som skjer i dette feltet og den oppmerksomheten det får. Det er interessant at teatersjefer orienterer seg i det frie feltet. Det er positivt at Hanne Tømta, i likhet med andre, har oppdaget den kunstneriske kapitalen som ligger i det frie feltet. Det er et veldig bra at hun gjør dette samarbeidet med for eksempel Fabula Rasa. Produksjonsvilkårene i det frie scenekunstfeltet må styrkes betydelig. Avsetningen på 99 mill kr i Norsk Kulturråd til produksjoner i feltet, står i sterk kontrast til feltets betydning og rolle i norsk scenekunst. Presset på ordningene øker i takt med endringer i norsk scenekunst der flere og flere kompanier og frilansere konkurrerer om midlene i avsetninger som øker altfor langsomt.

Hanne Tømta hevder at det frie feltet har hatt monopol på Den kulturelle skolesekken. Er du enig i det?

– Et monopolbegrep er – slik jeg ser det – feil. Alle aktørene i DKS er inne på likt grunnlag, man konkurrerer i det samme systemet. Inntakssystemet har i dag sine utfordringer, også for produksjoner fra det frie feltet, blant annet fordi det går veldig lang tid mellom en produksjon blir tatt inn i systemet, til visningen av den faktisk finner sted. Å kikke på utviklingsmuligheter her for å få til en bedre smidighet, tror jeg kan være lurt nå, sier Bratten.