Fordommer på høygir

Lørdag 19. november dro vi på teater. Vi gleda oss, kompisen til en god venn av meg skulle opptre, og planen var å støtte ham i hans kunst. Komedien het Que cono es el amor og er skrevet av Chema Rodriguez- Calderon og Gerard Clua og oversatt til Hva faen er kjærligheten? av Barataria Teatro, en frivillig organisasjon som fremmer spansk kultur i Norge.

Venninnen min, jeg og skuespilleren er alle opprinnelig fra Ekvatorial-Guinea og oppvokst i forskjellige byer i Spania. Teaterstykket var på spansk med bare spanske skuespillere og kun en afrikaner. Det er helt vanlig for oss, det er aldri flere enn to svarte skuespillere, spesielt hvis det er en spansk produksjon.

Problemet er at forestillingen, som skulle handle om hva kjærlighet betyr, var full av rasistiske og homofobiske kommentarer og stereotyper som ikke hadde noe med saken å gjøre. Det startet med en dame som snakket om størrelser på peniser avhengig av nasjonalitet og gikk videre til å snakke om kjærlighet. I neste scene kommer det inn fire nye karakterer, én av dem er homofil. Han har latinamerikansk bakgrunn. Alle uttrykker hva kjærlighet er for dem og forklarer til publikum at komedien vil bestå av forskjellige scener som illustrerer hva kjærlighet kan bety. Vi sitter spent uten å vite hva vi kan forvente og gleder oss til å se kompisen til venninnen min i sitt beste element.

De forskjellige scenene er i gang. Den ene handler om to kjærester som krangler på en restaurant. Den var morsom. En annen scene handler om et TV-program, om jakten på kjærligheten. Her var kompisen til min venninne med. Programlederen i denne scenen nevner forskjellige navn på ulike kyssemåter mens to andre karakterer illustrerer disse med overdramatisering. Denne scenen avslutter med at programlederen tar tak i den afrikanske skuespilleren bakfra og sier “dette kalles det svarte kysset.” Lyset blir dempa, og en kjent salsasang kommer på. Men av alle sanger så er akkurat denne veldig spesiell fordi det i teksten sies “Mami, hva er det svartingen vil?” på spansk. Venninnen min og jeg ser på hverandre, men klarer ikke å si noe. Det føles rart, og jeg begynner å kjenne ubehag. Dessverre blir ubehaget større for hver scene som kommer, takket være replikkene.

Det å høre hvordan de snakket om hvor fint det er i Oslo og påpeke at Grønland ligner på en marokkansk by, at de sa til han som spilte en homofil karakter “men du kan være stille, du er en sommerfugl” eller avbryte ham for hver replikk og bruke det spanske homofobiske skjellsordet “marica” hver gang de refererte til ham, si “jeg lurer på om han har telefon, senegalesere pleier jo ikke det” var spesielt og ubehagelig. I Spania er mange gateselgere og tiggere afrikanske, de er ofte fra Senegal og blir stemplet som fattige i forhold til majoritetsbefolkningen. Folk ler dypt fra magen rundt meg. Er fattigdomsstempel på afrikanere så uhyrlig morsomt? Det var også bemerkelsesverdig at den eneste afrikanske skuespilleren, som også spilte homofil, rigget opp alle scenene alene. Han virket mer som en støttespiller enn en medspiller. Det var som å være i Madrid igjen som liten, omringet av dritt. Jeg og venninnen min så på hverandre, begge var sjokkerte, flaue, skuffede og ikke minst forvirrede. Hvordan kunne dette ha plass i en forestilling som skal handle om kjærlighet? Når fordommer og rasisme stammer fra hat? Hvorfor er det nødvendig å degradere andre for å være morsom når det finnes andre veier å gå for å underholde oss som publikum?

Jeg vet Spania er rasistisk, homofobisk og misogynt. Det jeg lurer på er hvorfor ble denne forestillingen ble vist her i Oslo? Skal vi støtte ekle stereotypier og fordommer i form av kunst?

Når jeg betaler 300,- for å gå på teater FORVENTER jeg å ikke bli foret av sånt søppel i Norge.

Fiks det.

Barataria Teatro er forelagt kritikken, og daglig leder Jaime Arenillas har følgende svar:

– Vi synes det er trist at forestillingen ble misforstått, men det kan skje. Vår forestilling er en komedie som bruker stereotypier og kjører dem ekstremt. Da kritiserer vi det som er vist i forestillingen. Vi ville vise frem og kritisere disse stereotypiene, men det er en risiko når vi prøver å vise denne typen komedie at folk kan tro at vi støtter rasisme, men sånn er det selvfølgelig ikke. Dramatikeren som har skrevet teksten vi fremførte er selv homofil og bor i et flerkulturelt nabolag i Spania. Han jobber med ulike institusjoner og er teaterlærer for barn med ulike bakgrunner. Det er alltid en risiko når vi spiller teater, det er kunst og alle forstår ikke kunst på samme måte, det hadde vært kjedelig om alle forstod det likt. Vi respekterer de som følte seg dårlig av forestillingen, og vi skal prøve å prate med dem. Vi skal skrive et svar der vi skal beskrive litt bedre hva vi mente og hvorfor vi brukte denne komedieformen.