Fire svært ulike Nora-skikkelser

Min skepsis skyldtes nok først og fremst selve stykket som var valgt. På verdensbasis er riktignok Et dukkehjem det Ibsen-stykket som oftest settes opp, og det viser seg gang på gang at budskapet fremdeles har stor aktualitet i mange land, men personlig synes jeg nok ikke det er det mest fascinerende av Ibsens samtidsdramaer. Desto gledeligere å måtte innrømme at de fire utenlandske versjoner av Et dukkehjem som jeg fikk se under Ibsenfestivalen, tvang meg til å revurdere min oppfatning. Iallfall til en viss grad. Bare en eneste gang kjedet jeg meg, og det var dessverre under det norskeste av de utenlandske gjestespillene.

”Klassisk” tolkning

Vestlendingen Terje Tveit startet sitt eget teaterkompani på hjemstedet Dale, og drev det der fram til 1995, forteller festivalprogrammet. Fire år senere gjennopprettet han sitt Dale Theatre Company i Islington i London. Han skal ha blitt forbauset over hvor ”gammeldagse de britiske Ibsen-oppsetningene var, og han har som uttalt formål å vise Londons teatergjengere at Ibsen kan være både humørfylt og mer spennende… spesielt hans Dukkehjem har vekket interessen for Ibsen hos yngre teatergjengere”, ifølge programmet. Stort sett var hans A Doll’s House en temmelig klassisk versjon av Ibsen. Det nye besto i at samtlige medvirkende med jevne mellomrom tok på seg røde nisseluer og sang engelske Christmas carols, som for riktig å understreke at Ibsen lar handlingen utspille seg i noen hektiske juledager. Disse syngende opptrinnene fungerte stort sett som longører i stykket, og ga inntrykk av å være temmelig utenpåklistret. Slik jeg opplevde det, tilførte de ikke stykket noe særlig mer humor – humoren er jo allerede rikelig til stede fra Ibsens hånd. Nytt kan det heller ikke sies å være at regissøren forsøker å skape en større forståelse for Helmers vrede når han blir kjent med Noras forfalskning av farens underskrift. Det eneste virkelig nye med denne noe overlessede produksjon var Tveits tolkning av dr. Rank som en jovial, vulgær og ytterst usjarmerende buldrebasse. Uten å overdrive var denne dr. Rank noe av det verste det hittil har vært meg gitt å oppleve på en scene. Nora var sjarmerende, ikke minst hadde hun en nydelig stemme, men verken hun, Helmer eller de øvrige medvirkende representerte noen fornyelse av stykket, og jeg skal villig innrømme at jeg etter den tre timers langtekkelige oppsetningen gruet meg til å oppleve nok Et dukkehjem dagen etter.

Et ekte dukkehus

Mine bange anelser ble ettertrykkelig gjort til skamme. Mabou Mines. Mabou Mines er et sagnomsust New York-kompani, og for de om kjenner amerikansk teatertradisjon, var det en begivenhet at kompaniet nå besøkte Norge. Regissør Lee Breuer er en av Mabou Mines grunnleggere, og har vært aktiv ved teatret siden starten i 1970. I sitt Dollhouse gjennomfører han med barokk eleganse et uventet regigrep: Han lar alle stykkets mannsroller tolkes av dverger, mens Nora, fru Linde og ikke minst stuepiken Anne Marie, for anledningen omdøpt til Helene og høygravid, er flotte høye kvinner, Helene ga faktisk inntrykk av å være nærmere to meter. Scenearbeiderne som innimellom blandet seg inn i handlingen, utmerker seg også ved sin høyde og sin muskelkraft. Ja, til og med ekteparets tre barn som her spiller en aktiv rolle, er høyere enn Helmer, Krogstad og Rank. Men selv rammen om historien, det helmerske hjem, er her et virkelig dukkehus der alle møbler og rekvisitter er tilpasset mennene. Spillestilen minnet i mangt og meget om tegneserien Mad, med en rekke burleske slapstick-innslag. Med denne som med all humor – enten er tilskueren med på notene eller ikke. Denne formen for klovneri er ikke den som appellerer mest til meg, og jeg delte ikke alltid publikums begeistring. Men enkelte ganger satt poengene som et skudd – for eksempel når den ”kinesisk sminkede” kvinnelige pianisten som i beste saloonstil satt ved flygelet og akkompagnerte handlingen, brått reiste seg og marsjerte ut, krenket og såret over Helmers replikk til fru Linde om at strikking har ”noe kinesisk” over seg, og Helmer og Nora bestyrtet løp etter henne mens de ropte unnskyldende ” But it’s in the script”! Eller når Nora uten å tenke seg om utbryter at det er noe smålig ved Helmers avvisning av Krogstad, og vi av Helmers rasende uttrykk skjønner at om det er ett ord som er tabu i dukkehjemmet, er det nettopp ”small”. ”Do you think I’m small” tordner han.

Mannen, den normale?

Maude Mitchell var en praktfull Nora – en sjarmerende eventyrprinsesse som hentet fra en gammeldags tegnefilm av Walt Disney, forfengelig og selvopptatt, affektert og jålete der hun snakket med barnslig stemme og påtatt norsk aksent. Mark Povinelli som Helmer, Honora Fergusson som en utspjåket og ganske forferdelig fru Line, Ricardo Gil som Krogstad og Kristopher Medina som dr. Rank – alle bidro de til å skape en minneverdig aften. De beveget seg hele tiden bevisst og med stor virtuositet både på kanten, og over kanten av det melodramatiske overspill, og de klarte å få oss med på den ene barokke innfall etter det andre. Men det som gjorde aller sterkest inntrykk på en overbevist feminist som jeg, var at det ikke var gått mange minuttene før jeg egentlig syntes at mennene, det vil si dvergene, var de normale, og at kvinnene var usannsynlig, nærmest unormalt høye. Jeg syntes det var helt på sin plass at damene stadig beveget seg over gulvet i knestående for ikke å rage over mennene, og grep meg i det: Er det virkelig slik at jeg fremdeles helt ubevisst oppfatter det maskuline som det normale? På den måten var denne versjonen faktisk dem mest moderne jeg har opplevd.

Effektiv slutt

Slutten var også ytterst effektiv: Lee Beuer velger å la hele det store oppgjøret mellom Nora og Helmer utspille seg som en operaduett i den store stilen: Vi oppfatter ikke noe særlig av det som ble sagt, men mens de synger, går bakteppet opp, vi befinner oss i en operasal der miniatyr Noraer sitter ved sine stående ektemenn i elegante teaterlosjer og følger interessert med i det som skjer på scenen, samtidig som scenearbeiderne på rekordtid tar hele dukkehuset fra hverandre. Nora legger fra seg sin blonde parykk og forsvinner, mens Helmer helt knust og hulkende krabber seg opp Amfiscenens publikumstrapp. Scenen var litt for langt, det er så. Men i utgangspunktet satt den som et skudd. Alt var ikke like morsomt. Noen longører ble det her også, og iblant tenkte jeg at selve tegneserie-spillestilen ikke alltid kledde teksten. Men hovedinntrykket er klart: Dette er det mest vitale, det sprekeste og det morsomste Dukkehjemmet jeg noensinne har sett.

Tysk regiteater

To tyske versjoner av Et dukkehjem gjorde seg bemerket i sitt hjemland i fjor, og de to skuespillerinnene som spilte Nora, Susanne Wolff i Hamburg og Anna Tismer i Berlin, delte prisen for beste skuespillerinne det året. Hamburgs oppsetning var signert Stephan Kimmig, mens Thomas Ostermeier, kunstnerisk leder for Schaubühne i Berlin, hadde regien på den andre. Begge kan karakteriseres som typisk ”regiteater”, det vil at regissørene har grepet fatt i Ibsens tekst og gitt den sin høyst personlige utforming. Det viktigste ved de to oppsetningene er at de begge foregår i nåtid. Kimmig tar seg store friheter med Ibsens replikker, og dikter til en mengde hverdagslig small talk, alle personene løper for eksempel stadig ut på do, fru Linde presterer til og med å sovne på badegulvet. Ostermeier holder seg derimot langt mer trofast til teksten. Likevel er det et fellestrekk ved deres tolkninger: Fordi de flytter Nora ut av sin samtid, og gjør henne til en moderne ung kvinne i det 21. århundre, kan de ikke beholde Ibsens slutt der den undertrykte Nora forlater hjem og barn, i erkjennelse av at hun har en lang vei å gå før hun kan påta seg ansvaret av å være hustru og mor. I dag er det ikke revolusjonerende at kvinner går. De gjør det faktisk ganske ofte.

Ibsens fabel forsvinner

Verken hos Kimmig eller hos Ostermeier går Nora. Kimmig lar henne bli i et ekteskap som lenge har vært kjærlighetsløst, Ostermeier lar henne skyte Torvald i frenetisk raseri og skuffelse. Begge sluttene kan sies å være ”sannsynlige” utganger på historien, og begge overbeviser i og for seg utfra den helhetlige tolkningen de to regissørene har lagt på teksten. Men – og det er et stort men – i begge oppsetningene forsvinner Ibsens fabel: Ibsen lar Nora komme til en rystende erkjennelse som tvinger henne til for første gang i sitt liv selv å ta initiativet til å handle. Det er riktig at årsaken til Noras erkjennelse er at ”det vidunderlige” ikke skjer, det vil si at Helmer viser seg ikke å være den mannen Nora trodde. Men erkjennelsen er noe langt mer: Nora innser at hun er et bortskjemt barn som aldri har tatt ansvar for seg selv og sine handlinger. Det er denne erkjennelsen som tvinger henne ut av ”dukkehjemmet”, og selv om det ikke er en ”lykkelig” slutt, ser Ibsen Noras oppbrudd som et fremskritt for henne. Han antyder til og med at også for Helmer er en utvikling mulig. Det skjønte hans samtid, og det var nettopp årsaken til at Et Dukkehjem vakte skandale den gangen. Verken hos Stephan Kimmig eller hos Thomas Ostermeier fører oppgjøret til en klassisk katarsis.

Sivilisasjonksritikk

Hos Stephan Kimmig fører ikke Noras erkjennelse til noe som helst – Helmer blir lei av hele krangelen og går og legger seg. Faren er over, nå kan han sove trygt, han orker ikke mer kvinnefolkmas. Nora går ut på verandaen og tar seg en røyk. Krisen har antakelig fått dem begge til å skjønne at det er lenge siden forelskelsen og kjærligheten har tatt slutt, og sannsynligheten for at ekteskapet vil ende i skilsmisse er stor. Men intet av det som er skjedd, har brakt de to en tøddel videre, de er like overfladiske, selvopptatte og uinteressante når forestillingen slutter som da teppet gikk opp. Så vidt jeg forstår Stephan Kimmig, er hans Dukkehjem i mangt og meget en sivilisasjonskritikk som bruker Ibsens tekst til å vise dagens mennesker som overfladiske og selvopptatte. Typisk i så måte er hans fremstilling av fru Linde som en masete, manisk trøstespiser som bare har tanke for seg og sitt. Doktor Rank er ikke særlig bedre, og hans patetiske forsøk på å forføre Nora ved å la buksene falle og legge hennes hånd over sitt kjønnsorgan, var direkte pinlig. Men det var antakelig meningen. Tolkningen er gjennomført, men personene blir for uinteressante og tomme til at deres skjebne makter å interessere. Interessant er det naturligvis at Stephan Kimmig nettopp har valgt Et Dukkehjem som forelegg, men på Nationaltheatret ble forestillingen rett og slett for kjedelig til å engasjere.

Mer gjennomført

Thomas Ostermeiers tolkning er langt mer gjennomført og interessant enn Stephan Kimmigs. Han går mer radikalt til verks: Hos ham skyter Nora Helmer – hun tar bokstavelig tilbake det livet hun ga ham da hun skaffet penger til Italiaturen. Hennes raseri vender seg både mot mannen som har sviktet hennes romantiske kjærlighetsdrøm, og mot undertrykkeren som aldri har tatt henne alvorlig. I Thomas Ostermeiers fremstilling av Nora – briljant spilt av Anna Tismer som en nervøs, overspent og ulykkelig kvinne med en voldsom aggressivitet skjult under sitt lerkefugl-ytre – er dette for så vidt en troverdig slutt. Scenografien er imponerende: Det helmerske hus er en toetasjes leilighet der Rank og Helmer forsvinner opp til arbeidsrommet i annen etasje, mens Nora stort sett holder seg på grunnplanet. En fremmedkulturell, engelsktalende aupair tar seg av barna som spiller en langt viktigere rolle her enn vanlig, ikke minst ved at bildene av dem faktisk utgjør hele scenografien når scenen dreier. I den stumme åpningsscenen etablerer deres tette, men noe distanserte bånd til Helmer, mens en frenetisk våpenlek i overgangen mellom første og annen akt illustrerer det mer likeverdige forholdet mellom mor og barn.

Typisk postmoderne

Spennende er også Doktor Rank i Lars Eidingers skikkelse: Hans seksuelle identitet er tvetydig, det er noe feminint ved hele hans kroppsspråk, og han dør da også av aids. Virtuos er hans siste opptreden da han forkledd som helgen med glorie sterkt beruset tar avskjed med Nora. Jeg hadde derimot litt problemer med å skjønne Ostermeiers intensjoner med Krogstad der han med sine voldsomme utbrudd og sine voldelige angrep mot Nora mest av alt minner om en karikert gestapo-offiser. Derimot var et lett å forstå at den selvstendige og sterke fru Linde slett ikke har tenkt å innlate seg nærmere med den mannen. Ostermeiers Dukkehjem er en voldsom, ekspressiv og imponerende forestilling i høyt oppdrevet tempo. Hva regissøren egentlig vil med den, er meg fremdeles noe uklart. Den har trekk av såpeopera og melodrama, iblant minner den om actionfilm og om tegneserier – typisk postmoderne med andre ord. De to tyske oppsetningene viser at Ibsens tekst kan anrettes på svært ulikt vis. Resultatet kan bli høyst severdig og underholdende som hos Ostermeier, eller rett og slett litt kjedelig og likegyldig som hos Kimmig. Men ingen av Dukkehjemmene representerer noen fornyelse av det gamle stykket. Tl det fjerner de seg altfor langt fra selve Ibsens forelegg. IdaLou Larsen