Man kan godt kalle Vildanden dårlig teater, ikke-teater, overdrevet, skandaløst, infantilt, autoritært teater osv. Og det er sant alt sammen. Men prosjektet kan ikke avvises på grunnlag av det, skriver Chris Erichsen.
Feilfokusert kritikk
Publisert
4. juni 2010
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/feilfokusert-kritikk
Man kan godt kalle Vildanden dårlig teater, ikke-teater, overdrevet, skandaløst, infantilt, autoritært teater osv. Og det er sant alt sammen. Men prosjektet kan ikke avvises på grunnlag av det, skriver Chris Erichsen.
– Kommentar –
Av Chris Erichsen, redaktør
”Transcendens er vel noe man hele tiden søker, enten det er i colaflasken eller korsfestelsen” (Vegard Vinge i intervju med Morgenbladet 22. Mai 2009
Jeg har lovet meg selv at jeg, som redaktør for scenekunst.no, ikke skal mene noe om noen enkeltoppsetning. Dette er unntaket som bekrefter regelen.
Jeg kommer ikke ut av det. Etter 10 av 17 timer på Black Box Teater med Vinge og Müllers Vildanden har ingenting vært som før. Jeg har fråtset i et overdådig, hemningsløst scenisk måltid. Jeg har tatt steget inn i en annen verden og overgitt meg til den. Og nå klarer jeg ikke å komme tilbake. Samtidig er jo forestillingen slutt og den blir sannsynligvis aldri satt opp igjen. Noe som i tillegg til forvirringen i limbotilværelsen mellom to verdener, også gir god grunn til en viss sorg.
En forskjell
Det skapes mer og mer kunst, i alle sjangre, ikke minst scenekunst. Et tilsynelatende paradoks er at jo mer det skapes jo lengre tid går det mellom hver gang den gamle drømmen om kunst som betyr noe, som gjør en forskjell, som griper inn i livene våre, blir virkeliggjort.
Men en sjelden gang blir man utsatt for noe som ikke kan avvises. Man kan godt kalle Vildanden dårlig teater, ikke-teater, overdrevet, skandaløst, infantilt, autoritært teater osv. Og det er sant alt sammen. Men prosjektet kan ikke avvises på grunnlag av det. Ganske enkelt fordi at alle disse (anti)kvalitetene er integrerte deler av det samlete kunstneriske uttrykket. Et uttrykk som det ligger en voldsom vilje og kraft bak. Og denne viljen og kraften er nesten i seg selv grunn god nok til å ta til seg ikke bare forestillingen, men hele det kunstneriske prosjektet som Vegard Vinge og Ida Müller er i gang med, og har gjort seg selv og sitt omland til en del av. Men så må vi ikke glemme at det også i denne oppsetningen finnes – unnskyld fantes – øyeblikk av, i en teatral sammenheng, sjelden skjønnhet, av tunge politiske statements, poesi, intense lydbilder, vakker og fiks scenografi og en allestedsnærværende ladethet som naglet meg og mange andre tilskuere fast.
Nødvendighet
En sjelden gang får man følelsen av at noe er skapt utfra en grunnleggende nødvendighet.
Denne nødvendigheten tror jeg ikke har så mye med Ibsen og Vildanden i seg selv å gjøre, men med Vinge og Müllers særegne, overordnete kunstneriske prosjekt. Nettopp derfor opplever jeg mye av den kritikken oppsetningen er blitt møtt med i pressen som feilfokusert. At noen henger seg opp i det som måtte forekomme av tiss og bæsj er ikke annet enn man må forvente men det er pussig at ingen har kommentert skjønnheten i scenen der Vinge, liggende hjelpeløs som et spebarn på gulvet ved Müllers føtter, tisser seg selv i munnen mens Müller synger Händels lidende bønn om barmhjertighet.
Humoren
For å ta noe av det mest iøynefallende, som jeg ikke har sett noen nevne hittil: Humoren. Kanskje humoren min er barnslig og til tider svært enkel, født som jeg er før aborten ble fri. Derfor har jeg da også sjekket landskapet og forsikret meg om at jeg ikke er aleine om å oppleve dette: Det komplett vanvittige og hysterisk morsomme ved de ustanselige gjentakelsene av enkelte scener til et punkt hvor i hvert fall jeg mister grepet om hvem som er hvem, hva de gjør og hvorfor de gjør det. Grosserer Werles uendelig lange og laaangsomme ferd fra senga til do mens en tilsvarende lang og hard lort med stort besvær trykkes ut og blir liggende som en hale etter han, fra rom til rom og etasjene imellom, komplett med lydmaling og lett anstrengt ansiktsuttrykk. Bruken av peniser som malingskoster. Nedskytingen med pappgevær av femten villender av tre, en for en, med dertilhørende dryssing av fjær over, osv.
Dette er karnevalistisk absurd humor i ånden etter Rabelais, hvor ingen, spesiellt ikke autoriteter, slipper unna. Her nytter det ikke med pompøs selvhøytidelighet og såkalt ”god smak”. Slik beskriver Kjartan Fløgstad noe av handlingen i RabelaisŽ (ca 1493-1553) roman Pantagruel: – Allerede mens han ligger i vuggen, suger Pantagruel til seg melken fra 6400 kyr ved hvert måltid, og da hans far Gargantua kommer til Paris for første gang, lener han seg til Notre-Dames tårn og pisser på de “toskete, kopete og udugelige” pariserne, så 260 418 av dem drukner, “foruten kvinner og barn” – før han rapper kirkeklokkene i tårnet for å henge dem rundt halsen på hesten sin.
Yes!
Tekst
Men det mest påfallende er enkelte anmelderes smått hysteriske fiksering på Ibsens tekst. Alt måles opp mot den. Det tolkes og letes høyt og lavt etter forbindelser og skjulte budskap. Men mens anmelderen holder på med denne anstrengende aktiviteten går han/hun glipp av muligheten til å oppleve denne versjonen av Vildanden som et bokstavelig talt enestående kunstverk, på sine egne premisser. Javisst, det som foregår på scenen har fått navnet Vildanden med tekst av selveste Henrik Ibsen. Men det er min påstand at særlig mer enn det trenger man ikke vite om den saken.
