"Every woman loves a fascist"

Seks år etter sin død er engelske Sarah Kane fremdeles en omstridt og provoserende dramatiker som ennå ikke er fullt ut anerkjent i sitt hjemland. Hun sjokkerte voldsomt med sitt første stykke Blasted som snart får Norgespremiere i Bergen på Den Nationale Scene, i regi av Bergen Prosjekt Teater.

En vanskelig dramatiker

Tre andre av hennes stykker er tidligere blitt spilt i Norge – Crave på Torshovteatret i regi av Svein Sturla Hungnes opp i 1999, Cleansed på Den Nationale Scene i 2002, mens Rogaland Teaters Barne- og Ungdomsteater for et par år siden satte opp hennes aller siste stykke, Psykose 4:28, som hun skrev like før hun begikk selvmord bare 28 år gammel.

Det må være vanskelig å sette opp Sarah Kane, blant annet fordi hun velger å la de seksuelle og voldelige handlinger som dramatikere flest lar skje utenfor scenen, utspille seg foran publikum.

Sceneanvisningene til Fedras kjærleik beskriver for eksempel onani, munnsex, voldtekt og en meget brutalt henrettelse – ”Den andre kvinna skjer av han kjønnsorganet. Det blir kasta på grillen (…)Tesevs tar kniven. Han skjer Hippolytos opp frå skrevet til brystet. Innvollane til Hippolytos blir slitne ut og kasta på grillen”.

En utfordring for regissøren blir å gi disse ulike handlingene et billedlig uttrykk som vekker den gru og vemmelse hos tilskueren som Sarah Kane tilstreber: Det er jo nettopp en viktig del av budskapet i hennes dramatikk. Faren ligger i at en opphopning av brutale samleier og mord lett kan virke mot sin hensikt, og sjokkere noen så sterkt at de avviser hele forestillingen mens den på andre virker komisk. Men resultatet blir det samme for begge gruppene, de lukker seg for det stykket vil si dem.

Imponerende

Regissør Runar Hodne har gjort et imponerende arbeid med Fedras kjærleik. Med sikker hånd og en intuitiv sans for den intime Prøvesalens smertegrenser, har han skapt han en stram og tankevekkende forestilling. Med stor sans for styrken i Kanes dramatiske fortellermåte, har han også dempet ned en del av hennes mest groteske voldsskildringer. Resultater er en både renskåret og helhetlig tolkning.

Nok en gang imponerer Kari Gravklevs scenografi og kostymer: En skråstilt speil deler scenen i to, og gir en foruroligende dypdevirkning til gulvet der handlingen utspiller seg.

Også kostymene utdyper personene: Britt Langlies elegante hvite kjole varsler hennes høye status, mens Ane Dahl Torp som hennes nevrotiske og ulykkelige datter er kledd i et uformelig småblomstret plagg, infantile knestrømper, og et par høyhælte grønne sandaler som overhodet ikke står til resten av kostymet. Hippolytos’ rødforede hvite dress plasserer ham i klassen ”rik, livslei playboy”, mens Thesevs er kledd i skinn fra topp til tå.

Hippolytos i sentrum

Hos Evripides og Seneca er Hippolytos en meget kysk ung mann som først og fremst avviser Fedra fordi han ikke er interessert i sex og kjærlighet. Racine nyanserer bildet, og lar Hippolytos være forelsket i kongsdatteren Aricia, men deres kjærlighet er en høvisk kjærlighet som ikke har noen likhetspunkt med det lidenskapelige begjæret Fedra føler for stesønnen.

I alle gjenfortellingene av den gamle myten har alltid Fedra vært hovedpersonen. Sarah Kane bryter med denne tradisjonen. Her er det objektet for Fedras kjærlighet, Hippolytos, som står i sentrum. Og hos henne er Hippolytos ingen kysk ung kriger. Han er en ondskapsfull, kynisk og dekadent slask som tilbringer sine dager og netter med å se på TV, og ha tilfeldig sex. Enda han er småfeit og usunn, har dårlig ånde og i det hele tatt er ganske uspiselig, har han ingen problemer med å skaffe seg seksualpartnere: Han er jo arveprinsen i riket.

Elsket av kvinner

Til tross for at hun kan velge og vrake mellom elskere, er det denne mannen som Fedra har kastet sin elsk på, det er denne mannen, og bare ham, som tenner henne erotisk. Som hun selv sier: ”du er vanskeleg. Lunefull, kynisk, dekadent, bortskjemd. (…) Eg forgudar deg”. Jo mer Hippolytos avviser henne, jo mer tent blir hun.

Hun er ikke den eneste som er lidenskapelig betatt av ham: Det er hennes egen datter, Strofe, også, og hun har også hatt sex med ham. Hun er bitter og sint for måten han har behandlet henne på, men hun er likevel villig til å gjøre alt for å forsvare og beskytte ham etter at hennes egen mor har tatt livet av seg, og anklaget ham for voldtekt.

Enkelte kvinners perverse tendens til å underkaste seg totale drittsekker skildret også Sylvia Plath i sitt dikt ”Every woman loves a fascist”. I Fedras kjærleik er ”fascisten” attpåtil av kongelig byrd, og dermed i besittelse av penger, makt og status, en annen kombinasjon som ofte viser seg å tenne kvinner – faktisk også i vår kvinnefrigjorte tid. Her er Sarah Kanes skildring både skremmende og nådeløs.

Sympatisk drittsekk

Hun har selv sagt at for henne har Hippolytos ”alltid vore sympatisk, fordi han er absolutt og nådelaust direkte, same kven han står overfor og same kva for konsekvensar det har for han og dei andre”, og det er nok i Hippolytos-skikkelsen Sarah Kane har lagt mest av seg selv.

På overflaten er han en gjennomført drittsekk, men han er også et dypt ulykkelig og splittet menneske. Han finner rett og slett ingen mening med livet, ingen glede i noe av det han foretar seg, ikke engang vellyst i all sexen han bedriver.

Det antydes at han har et spesielt forhold til en kvinne, Lene, men hun nevnes bare en gang, og det generelle inntrykket er at han ikke bryr seg om noen. Etter hvert får han en viss respekt for Fedra: Ved å ta livet av seg, imponerer hun ham med sin konsekvens og sin viljestyrke.

Men stort sett forakter han sine medmennesker og seg selv, og slik Sarah Kane – gjennom presten og for så vidt også Tesevs – skildrer autoriteten i det dekadente og moralsk korrupte samfunnet som omgir ham, har han ingen grunn til å noe annet. For Hippolytos, slik det også ble for Sarah Kane, er døden den eneste løsningen.

En kunstnerisk seier

Nikolai Cleve Broch både utleverer og forsvarer Hippolytos, og gir overbevisende uttrykk både for hans livslede og hans livsangst. Som Fedra har Britt Langlie den ekte dronningens myndighet og verdighet, og hun makter å beholde disse egenskapene også når hun nedverdiger seg fullstendig for mannen hun elsker.

Ane Dahl Torp er en patetisk og forvirret skikkelse, ikke elsket av noen, knapt nok av sin egen mor. Hauk Heyerdah (Presten), Yngve Berven (Dokteren) og Paul Åge Johannessen (Tesevs) skaper sterke og gode skikkelser.

En fin kunstnerisk seier for Runar Hodne og ensemblet.

Det Norske Teatret, Prøvesalen Fedras kjærleik av Sarah Kane Omsetjing: Jon Fosse Regi: Runar Hodne Scenografi og kostymer: Kari Gravklev Lysdesign: Terje Wolmer I rollene: Britt Langlie, Nicolay Cleve Broch, Ane Dahl Torp, Hauk Heyerdahl. Yngve Berven og Paul Åge Johannessen