Et vinglere regikonsept

Det er en besynderlig versjon av Henrik Ibsens Gjengangere Riksteatret nå sender ut på veiene. I programmet beskriver avtroppende riksteatersjef Bente Erichsen forestillingen som ”en velkjent klassiker i original form”. Hun har sine ord i behold.

Den avskyelige sannheten

I forkant er det blitt en del diskusjon om ”den avskyelige sannheten som har vært dekket til i over hundre år”, og som ifølge instruktør Marit Moum Aune ”er en måte å lese (stykket) på som en ikke kommer unna”. Marit Moum Aune tror Ibsens samtid skjønte hentydningen til hemmeligheten som lå skjult i teksten, men det ble aldri snakket høyt om at det som virkelig skjedde mellom Osvald og hans far kammerherren, ikke var at faren tvang den vesle gutten til å røyke pipen hans, men tvang ham til oralsex. Et incestuøst overgrep, med andre ord, og Kjetil Jakobsen som har tatt doktorgrad på Ibsen og hans politiske betydning, skriver i programmet at denne tolkningen er den eneste som gir en vitenskapelig korrekt forklaring på hvordan Osvald kan ha blitt smittet av syfilis, og at den dessuten ”forsterker tragedien. Framfor alt vinner den allestedsnærværende incesttematikken i intensitet (Engstrand- Regine, Osvald- Regine, Osvald-Helene”.

En liten dukke

Jeg var derfor spent på hvordan temaene overgrep og incest kom til å gi seg uttrykk i Marit Moum Aunes regi. Slik jeg opplevde forestillingen på pressevisningen 9. mars – tre dager før premieren i Skien – gjør de det i liten grad. Det eneste ”nye” i denne oppsetningen er en liten blek dukke som skal forestille en liten gutt med store skremte øyne. Den dukker opp to ganger i døråpningen til Osvalds soverom, og er en slags anskueliggjøring av bildet fru Alving ser for sitt indre blikk når hun husker tilbake til dagen da hun hentet Osvald ut av kammerherrens værelse. Men intet ved denne dukken gir i seg selv noen nødvendig assosiasjon til seksuelt overgrep, og hadde jeg ikke visst at Marit Moum Aune bygger sin oppsetning omkring denne teorien, ville jeg – som vanlig – ha godtatt at fru Alving sendte sin sønn hjemmefra så han skulle slippe å bli utsatt for sin syfilittiske far: Det er jo velkjent at spesielt i sin tredje fase, kunne denne sykdommen føre sine ofre ut i ganske skremmende vanvidd, og den er da også forklaringen på at ekteparet Alving flyttet fra byen der de hadde sine venner, til det ensomtliggende Rosenvold. Slik Marit Moum Aune bruker teorien om det incestuøse overgrep, har den utvilsomt vært viktig for skuespillernes forståelse av teksten. Men ettersom Marit Moum Aune i det store og hele er trofast overfor Ibsens tekst, spiller incest-teorien en underordnet rolle i oppsetningen, og vi tilskuere tvinges ikke til å ta parti for eller imot den.

Ikke helt konsekvent

Problemet med Riksteatrets versjon av Gjengangere ligger ikke her, men i Marit Moum Aunes totale regigrep. Hun har opplagt ønsket å frigjøre stykket fra den tradisjonelle borgerlige rammen. Det kommer allerede til uttrykk gjennom Kristin Bredals scenografi: Borte er den borgerlige stuen med plysj og viftepalmer: Vi befinner oss i et stort tomt rom, der en dør fører inn til Osvalds værelse. Ikke et møbel bortsett fra en slags kiste, og stablet opp mot veggene, en mengde store lerreter med baksiden vendt mot publikum – Osvalds malerier, der ett opplagt er hans kunstneriske tolkning av en skjellsettende barndomsopplevelse. Også franske Stéphane Braunschweig brukte et spartansk og enkelt scenebilde i sin versjon av Gjengangere som gjestet Oslo under Ibsenfestivalen i fjor. Men hans stiliserte stue var også funksjonell og nøytral. I Riksteatrets versjon er stuen så kaotisk samtidig med at spillestilen er så tradisjonell at det virker helt usannsynlig at den besteborgerlige pastor Manders ikke kommenterer omgivelsene, og for eksempel spør om det er vårren gjøring i huset. Ikke nok med det – alt tyder på at det til og med regner inn i stuen, for i åpningsscenen plasserer Regine bøtter og baljer på gulvet mens regnet fosser ned utenfor. Disse bøttene og baljene spiller ikke noen rolle videre i forestillingen, og det er kanskje meningen at de skal symbolisere det ormstukne i den borgerlige alvingske fasaden. Problemet er bare at Moum Aune ikke tar konsekvensen av sine visuelle valg, men viderefører en helt tradisjonell tolkning i sin personinstruksjon.

“Fryser” bildet

Det eneste ”nye” elementet hun ringer inn, er at hun med jevne mellomrom ”fryser” handlingen og bildet. Første gangen det skjer er i samtalen mellom Regine og snekker Engstrand som innleder Gjengangere. Når Regine gjør det klart at hun ikke vil bli med snekkeren til byen, langer han ut etter henne, lyset dempes, hun faller på kne og blir liggende slik i de replikkene som følger. Her opplever jeg at Moum Aune vil ha oss til å forstå at dette er en gjentakelse av en scene som har utspilt seg mellom dem mange ganger før – snekker Engstrand har mishandlet Regine fysisk gjennom hele barndommen, antakelig også forbrutt seg mot henne seksuelt. Dette manierte grepet gjentas flere ganger, uten at det bringer noe nytt inn i tolkningen. I sin replikkinstruksjon har Marit Moum Aune også lagt stor vekt på å få fram de komiske elementene, og når de ikke har vært tydelige nok fra Ibsens hånd, har hun gitt ham en hjelpende hånd – som når hun lar fru Alving trykke et langt, nesten lidenskapelig kyss på pastorens lepper, og han svarer at hun har ”en overdreven måte å uttrykke seg på”. Morsomt nok – men igjen står dette innfallet overhodet ikke i stil med den ellers tradisjonstro instruksjonen.

Forsvarer sine roller

Skuespillerne forsvarer sine personer på en imponerende måte. Frode Rasmussen lager en vital og særdeles ubehagelig snekker, samspillet mellom Marit Østbys fru Alving og Espen Sandviks Osvald er overbevisende, og understreker det problematiske ved mor/sønn forholdet. Pastor Manders (Stein Grønli) og Regine (Kikki Stormoen) er troverdige figurer. Det er ikke deres skyld at oppsetningen spriker.

Riksteatret Gjengangere av Henrik Ibsen Regi: Marit Moum Aune Scenografi og lydesign: Kristin Bredal Musikk: Nils Ptter Miolvær Kostymedesign: Ingrid Nylander Med Marit Øatbye, Stein Grønli, Frode Rasmussen, Kikki Stormo og Espen Sandvik