Et spill om makt, renker og svik

Sammen med første delen av Henrik IV har visstnok Richard II etter 2. verdenskrig vært det mest spilte av alle Shakespeares historiske stykker. Men her hjemme har det ikke stått ofte på repertoaret. Ifølge Nils Johan Ringdal er det bare blitt satt en opp gang på Nationaltheatret, i 1983 da Torshov også spilte Johan uten land.

Det er derfor ekstra gledelig at det er gjennom en sterk og levende tolkning at publikum nå får stifte bekjentskap med stykket: Takket Stein Winges gjennomtenkte og dynamiske regi, Ingunn Øyen i tittelrollen og et fantastisk ensemble til å levendegjøre hele Shakespeares rike persongalleri, er Det Norske Teatrets Richard II en av høstens teateropplevelser.

Å sette opp et av Shakespeare’s store historiske spill på teatrets minste scene er en utfordring. Den er glimrende løst. John-Kristian Alsaker har fullstendig brutt opp skillet mellom scene og sal: En rekke stoler, de fleste drapert i hvitt, noen i rødt – en ironisk hentydning til Rosekrigen, som skulle bli en konsekvens av Richard IIs sørgelige skjebne – står tilsynelatende tilfeldig plassert på det flate scenegulvet. De hvite er til tilskuerne, de røde til skuespillerne som rett som det er slår seg ned blant publikum.

Langs de to langveggene henger smidige og bevegelige tepper av flettet tau fra tak til gulv, på bunnveggen som bare av og til åpner seg, dekorative våpenskjold, og høyt oppe på den motsatte veggen et borgvindu – det er fra dette vinduet Richard II patetisk, men med en forunderlig verdighet, til slutt sier fra seg sin kongemakt.

Med disse enkle midlene slår John-Kristian Alsaker an forestillingens grunntone, og og plasserer med mesterlig hånd handlingen i sin rette historiske ramme – den fremheves også av hans stiliserte historiske kostymer i tunge, grove tekstiler.

Stein Winge har med heldig hånd klargjort og forenklet den kompliserte intrigen i Shakespeares drama. Det tar likevel en stund før man klarer å orientere seg i det som skjer, og jeg skal villig innrømme at jeg ikke helt forsto betydningen av den lange samtalen mellom Kongens onkel, John av Gaunt, og Gaunts svigerinne, hertuginnen av Gloucester.

Det spiller mindre rolle. Disse innledende scenene er viktige fordi de legger rammene om handlingen: den bitre og dødelige kampen om makt mellom menn som alle er nært i slekt med hverandre: Richard II, Englands konge i begynnelsen av stykket, og Bolingbroke, som avsetter ham og blir hans etterfølger,er fettere, og mens den svikefulle og intrigante hertugen av York, som lenge er splittet i sin lojalitet, er onkel til dem begge.

Når stykket begynner, er Richard II Englands rettmessige konge, konge av Guds nåde, slik det var den gangen. Dette har gitt ham en naiv tro på at han er annerledes, høyt hevet over andre, og på at han kan oppføre seg slik det lyster ham. Han er jo salvet, og som han selv sier, ”alt vatn i vilt og opprørt hav kan aldri/vaska bort oljen av ein vigsla konge”.

Men Richard er en dårlig konge, og han er ikke lenger elsket av sitt folk: Han har altfor mange yndlinger som han fester og turer med. Han er grisk, og sløser med sine undersåtters penger, både til egne fornøyelser og til mislykte kriger, og – kanskje fordi han lever et beskyttet luksusliv – er han også ganske følelsesmessig avstumpet, slik det kommer fram når han får beskjed om at onkelen, John av Gaunt, ligger for døden.

Mannen som gjør opprør mot hans kongemakt, er altså hans fetter, Henry Bolingbroke. Richard har bannlyst ham, og etter hans fars død har han også beslaglagt hans eiendommer. Men mens Richard kriger i Irland, griper Bolingbroke anledningen: Han vender tilbake til hjemlandet, og får snart alle med seg.

Når Richard skjønner at han har tapt en kamp som han ikke visste om før det var for sent, og som han dessuten ikke trodde at en signet konge kunne tape, faller hans verden sammen. Han mister både kraft og kamplyst, i stedet holder han lange, vakre og velformulerte taler, men de er så merkelige at Bolingbrokes sendebud utbryter at ”han taler vitlaust som ein galning”. Han resignerer, øver ingen motstand og gir villig fra seg krone og kongemakt. Han har både mistet troen på, og respekten for, seg selv.

Men, og det er det fascinerende ved Shakespeares skildring av Richard II, slik Ingunn Øyen intenst og gripende framstiller ham: Jo mer skjebnen går ham imot, jo mer han ribbes for ytre verdighet, makt og stolthet, jo menneskeligere blir han. Han ordlegger seg som en poet og en kunstner, og i all sin galskap – hans enetale når han til slutt sitter som Henrik IVs fange tyder på at han ikke lenger helt er i stand til å skille mellom drøm og virkelighet – har han en patetisk verdighet og en uskyld som han aldri hadde i sine velmaktsdager.

Det kommer også fram i den vakre scenen der han og hans hustru, den franskfødte Isabel (nydelig tolket av Heidi Gjermundsen Broch), tar avskjed med hverandre: De er to barn som har lekt lykkelig, men som aldri er blitt så voksne at de har levd sammen.

I sterk motsetning til både Richard II og hans Isabel, står først og fremst den ærgjerrige og dyktige Bolingbroke. Hans spilles her av Jon Eivind Gullord, som gjør Bolingbroke til en født leder, intelligent, handlekraftig og besluttsom. Det er ikke tvil om at han langt bedre egnet enn sin fetter til å regjere landet.

Litt uklart er det om han også er beregnende og slu – har han hele tiden til hensikt å bli konge i Richards sted, eller blir han selv overrumplet av Richards ettergivenhet? Den ambivalensen som Jon Eivind Gullord lar hviler over skikkelsen – både på dette punktet og når det gjelder Bolingbrokes rolle i Richards død – gjør bare tolkningen mer troverdig og interessant.

Hertugen av York (en overdådig og barokk Bjørn Sundquist) er onkel både til Richard II og til Bolingbroke. Som om det ikke var nok, utnevner Richard ham også til riksforstander mens han selv er i Irland. Han er med andre ord dobbelt forpliktet overfor Richard – likevel svikter han, og går over til Bolingbrokes parti.

Kanskje er det fordi sviket tross alt har vært tungt å bære, at han helt mot slutten av stykket, i lojalitet med sin nye konge, nærmest med lett hjerte er villig til å sende sin egen sønn, hertugen av Aumerle, i døden.

Lojalitet ser heller ikke ut til å være en fremtredende egenskap i denne grenen av slekten: Aumerle nøler ikke et øyeblikk med å skifte side for å redde sitt eget skinn. Torbjørn Eriksen får godt fram at Richards mangel på handlekraft har skuffet Aumerle, men lar det samtidig komme klart fram at han er en intrigant og svikefull natur.

Stein Winge lar disse scenene på slutten av stykket være grovt komiske. Vi befinner oss uventet i en slags familiefarse der Kari Onstad utagerer til den store gullmedalje som hertuginnen av York, mens Bjørn Sundquist gjør det samme som hennes ektemann – begge med en slik grotesk bravur at det er fullt forståelig at Jon Eivind Gullord til slutt utmattet innfrir alle deres ønsker. Originalteksten viser at disse litt overveldende innslagene fullt ut kan forsvares, selv om de punktvis blir litt langdryge, og bikker litt for mye over – som Bjørn Sundquists komiske kamp med støvlene.

Ved på et avgjørende punkt å endre på Shakespeares tekst, understreker Stein Winge tvetydigheten i Yorks karakter. Jeg vet ikke om det etter hvert er blitt tradisjon, men Winge lar iallfall York være mannen som myrder Richard i fangetårnet for å oppfylle Henrik IVs ønske. Ikke slik hos Shakespeare der morderen er en ukjent adelsmann.

Denne endringen er antakelig ikke historisk korrekt eller sannsynlig – den gangen brukte jo adelsmenn gjerne leiemordere til den slags skitne oppgaver – men dramatisk fungerer det glimrende. Svik og forræderi er jo sentrale temaer i stykket, og Bjørn Sundquists kjærlige omfavnelse av nevøen, en omfavnelse som ender med et iskaldt mord, blir selve svikets apoteose.

Helt til den minste rollen er skuespillertolkningene glimrende: En del av de medvirkende er allerede nevnt, men hele ensemblet bidrar til å gi oppsetningen rytme og energi: Svein Erik Brodal er Richards trofaste biskop, og det beståendes forsvarer, Ståle Bjørnhaug spiller den dypt hederlige John av Gaunt, representant for en generasjon der menn var av en helt annen støpning, mens Øyvind Berven gjør inntrykk som den enkle, dypt skuffede Mowbray. Magne Lindholm, Paul Åge Johannesen og Reidar Sørensen som Henrik Bolingbrokes følgesvenner, Hilde Olausson, Ulrikke Greve og Unn Vibeke Hol er Richards ”edsvorne” menn, og sist men ikke minst – er Jorunnn Kjellsby og Hilde Olausson – virkelig artig å se henne i en komisk rolle som hun mestrer med stor bravur – kostelige som to overdådig klovnegartnere.

Denne Richard II er en Shakespeare-aften av de sjeldne.

Det Norske Teatret, Prøvesalen Richard II Av William Shakespeare Oversettelse: Edvard Hoem, bearbeidet av Stein Winge Musikk: Anton Jawdokimow Regi: Stein Winge Scenografi: John-Kristian Alsaker Lysdesign: Terje Wolmer Med: Ingunn B. Øyen, Jon Eivind Gullord, Bjørn Sundquist, Ståle Bjørnhaug, Torbjørn Eriksen, Øyvind Berven, Hilde Olausson, Ulrikke Greve, Unn Vibeke Hoel, Reidar Sørensen, Paul Åge Johannessen, Magne Lindholm, Svein Erik Brodal, Jorunn Kjellsby, Heidi Gjermundsen Broch, Kari Onstad, Liv Landmark