Et sjarmerende usynlig barn

En regntung aften banker Tootikki på hos mummifamilien som sitter hjemme og hygger seg med å rense sopp. Hun har med seg liten pike. Men den lille piken er redd og sjenert, og vil først ikke bli med inn. Ikke så rart: Hun er helt usynlig: Det eneste synlige tegnet på at hun er tilstede er en liten sølvbjelle i et svart bånd.

Lille Ninni er blitt usynlig fordi hun har vokst opp hos en iskald og sarkastisk tante som ikke var i stand til å gi henne den kjærlighet og varme alle mennesker trenger. Det er tanten som har hengt bjellen rundt halsen hennes for å kunne vite hvor hun er.

Det usynlige barnet er fortellingen om hvordan Ninni langsomt og bit for bit dukker fram av usynligheten. Mummimamma finner fram til mormorens oppskrift på en kur man skal lage ”hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se”, og passer på å gi den til Ninni. Hun er overbevist om at det er den som skal ha æren for at Ninni til slutt blir synlig igjen.

Men alle vi andre vet at når Ninni til slutt får tilbake ikke bare føtter og kropp, men også hode og stemme, er det takket være varmen, respekten, vennligheten – og ikke minst, det at ingen har mast på henne, men godtatt henne fullt ut. Også som usynlig.

Og det er fordi Ninni oppdager at hun er blitt veldig glad i Mummimamma, så glad i henne at hun glemmer seg selv, at hun til slutt blir en spillevende lita jente, som både kan bli sint og le av hjertens lyst.

Fordi Tove Jansson forteller Ninnis historie uten store ord, uten overtydelighet, veldig bluferdig og nærmest antydningsvis, er Det usynlige barnet en rørende, vár, vakker og glad fortelling.

Med Line Rosvoll som regissør har Oslo Nyes Dukketeater klart å gjenskape den fine stemningen i Tove Janssons tekst, og de fem aktørene gir overbevisende liv til Mummidalens beboere.

Denne gangen har Dukketeatret valgt å opprettholde illusjonen, og vi ser aldri skuespillerne. Dukkene får leve sitt eget liv på scenen. Det er en heldig, og riktig løsning.

Kari Noregers dukker er tett opp til Tove Janssons originale Mummitegninger – Mummipppa med den svarte hatten sin, og Mummimamma med sitt eget kjennetegn – håndvesken. Litt rart at den er rød, og jeg hadde vel tenkt meg den noe mer omfangsrik – men den er der, og det er det viktigste.

Hissige Lille My er akkurat slik hun skal være, og selv om Tootikki i Hans Rønningens skikkelse er blitt mann, har han den riktige slentrende vennligheten og sjarmen som særpreger Tootikki i denne fortellingen. Som den eneste av de medvirkende som fullt og helt er til stede på scenen, skaper han, ikke minst gjennom sangene, en fin kontakt med de små publikummerne.

Kine Liholms scenografi er på sitt beste når den utvider seg mot havet, og vi ser badehuset i det fjerne: Da tror jeg virkelig at vi befinner oss i Mummidalen.

Alt i alt er det blitt en sjarmerende forestilling som både gledet barna og ”deres” voksne. Men jeg må innrømme at jeg et par ganger grep meg i å savne de mangelfulle lokalene i Oslo Bymuseum: Det vil si, neppe lokalene i seg selv, men den nærheten man som publikum der fikk til scenen, til og med når man satt helt bak, slik jeg som voksen gjerne gjør på forestillinger som er beregnet for de minste.

Sjarmen og poesien i Mummitrollet og det usynlige barnet kommer av at det er en forestilling i lite format, og – iallfall for de som sitter et stykke opp i salen blir nok dessverre noe av magien borte i Trikkestallens store sal. Men dette er absolutt ingen innvending mot selve forestillingen.

Oslo Nye Teater, Dukketeatret Mummitrollet og det usynlige barnet Dramatisert av Stein Kiran og Knut Wiulsrød Regi: Line Rosvoll Scenografi og kostymer: Kine Liholm Dukkedesign/dukkeproduksjon: Kari Noreger Musikk: Hans Rønningen Med Knut Wiulsrød, Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Susanne Paalgard, Hans Rønningen, Ivana W. Lantova