Et rikt materiale

Boken "Scenekunsten og de unge" inviterer leseren inn i et flerstemt univers. Boken presenterer en diskusjon av mulighetsrommet i kunstformidling for barn og unge. Med både dypdykk i arkivet og blikket rettet mot fremtiden peker boken ikke bare i én retning, men i mange. Scenekunstbruket ønsket å gi ut en antologi når de feiret sitt 20-årsjubileum i 2014, og boken er et speilbilde av Scenekunstbrukets dialogiske arbeid.

Antologien er redigert av forsker Sidsel Graffer og Scenekunstbrukets daglige leder Ådne Sekkelsten. Boken gir både en historisk gjennomgang av scenekunstfeltet for barn og unge og tematiserer feltet i seks kapitler. Vi får innblikk i «Arkiv og utopi», «Estetikk og didaktikk», «Produksjon og kontekst», «Tilskuerskap, teaterarkitektur og scenografi», «Arena og formidling» og «Kvalitet i kunst og kunnskapsproduksjon». Redaktørene har samlet alt fra akademiske analyser og journalistiske beretninger til personlige anekdoter fra forskere, kunstnere, kunstpedagoger og unge mennesker selv. Nettopp det sammensatte blikket er et godt valg. Det sikrer et kulturelt og estetisk mangfold – det peker mot et mulighetsrom.

Opptakten med Scenekunstbrukets utvikling fra 1994-2014 illustreres godt både med samtalen Ådne Sekkelsten har med leder for Danse- og Teatersentrum Tove Bratten og regissør Svein Gundersen, og med en visuell reise gjennom Scenekunstbrukets arkiv. Antologien har et rikt billedmateriale og en layout som gjør den leservennlig og innbydende, men også utfordrende og krevende når en trer inn i den enkeltes forfatterunivers.

Filosofen Hans Skjervheim oppfordrer oss til å tre inn i de verk vi skal vurdere, stoppe opp og se oss omkring, for så å betrakte verden innenfra verket og ut. Han setter ord på betydningen av leser-respekt og forståelse for forfatterposisjonen som sårbar. Vi skal derfor nå med et skjervheimsk blikk gå inn og ut av et lite utvalg av kapitlene. Hvert univers fordrer hvert sitt blikk.

Blikk 1: Kvalitet En av forfatterne i antologien, dramaturgen Niels Lehmann ved Institut for Æstetik og Kommunikation ved Aarhus universitet, betrakter estetikk som «anderledeshetserfaring», noe som kan resultere i en inkluderende forståelse av barne- og ungdomsteaterprosjekter og som kan hindre ekskluderende kvalitetskriterier. Nettopp denne tanken om et mangfoldig scenekunstfelt bidrar boken til, noe som gir leseren tro på fremtiden for faget. Anne-Britt Gran, teaterviter og professor ved Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI, er også i sitt kapittel opptatt av kunstneriske kvalitetskriterier i praksis og skriver at «På mange måter er det å skape kvalitet blitt selve kjernevirksomheten i denne samfunnssektoren. Det er knapt uenighet om at kvalitet er viktig og verd å etterstrebe. Diskusjonen kommer når kvaliteten skal gis eksakte kriterier, dømmes og mottas av publikum/forbrukere /…/» Hun hevder videre at «Kvalitet er noe man kulturpolitisk tilstreber uten å si hva det er eller forsøke å måle det – det overlates primært til sektoren selv». Gran tilbyr i antologien seks nye kvalitetskriterier: 1. Graden av relevans i en gitt kontekst, 2. Graden av kommunikasjon i den gitte kontekst, 3. Graden av effektoppnåelse i konteksten, 3. Graden av underliggjøring, 5. Graden av refleksjonspotensial og 6. Graden av formidlingspotensiale.

Disse kriteriene (og nye som kan utvikles med tiden, ifølge Gran) kan være produktive for feltet å undre seg over i refleksjon over eget og andres kunst(pedagogisk) arbeid med barn og unge. Kriteriene er sånn sett et genuint bidrag til feltets utvikling fremover.

Blikk 2: Autonomi versus heteronomi Bjørn Rasmussens bidrag i antologien står sentralt og påpeker de helt vesentlige og basale problematikkene innen barne- og ungdomsteater(forskning). Han gir leseren historisk og teoretisk innblikk i de «/…/ grunnleggende og uforenelige spenninger og maktkamper i kulturfeltet knyttet til autonome versus heteronome hensyn» (s.63). Rasmussen, som er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim, håper derfor på en overskridende forskning i feltet med en kompleks historiefremstilling og en nyskapende praksis i årene fremover. Han fordrer et kultursyn som overskrider den tradisjonelle dikotomien mellom autonomiestetikken og nytteestetikken, slik at vi får et samspill mellom utøvere og forskere, voksne og unge, aktører og betraktere, forestilling og virkelighet. Teaterviter og kritiker Anette Pettersens kapittel «Integrert didaktikk – et utvidet dramaturgibegrep» skriver seg inn i dikotomiproblematikken som Rasmussen gir anslaget til. Hennes argumentasjon for didaktikk som et utvidet dramaturgibegrep er spennende å følge.

Blikk 3: Eget hus Ådne Sekkelsten er i sitt kapittel «Noe større enn oss selv» opptatt av gjøre skillene mellom institusjoner og kompanier mindre. Han skriver om hvordan Scenekunstbruket har et sterkt engasjement i å drive grenseoverskridende arbeid på tvers i kulturen vår. Men Sekkelsten drømmer også om en ny tid. Han ønsker seg en ny scene for barn og unge i Oslo, et visningssted med gode produksjonsmuligheter. Han løfter frem «The Egg» i Bath som drives med en egen selvstendig kunstnerisk ledelse under Theatre Royal i Bath som moderorganisasjon. Et like relevant eksempel er nok «The Unicorn» i London, som er et barne- og ungdomsteater for, med og av barn og unge, der man både rommer workshops, egne profesjonelle scenekunstproduksjoner og turnévirksomhet som kommer innom hovedstaden.

Unicorn Theatre. Foto: K Pugh, (CC)

Nettopp utgivelsen av antologien til Scenekunstbruket er et godt faglig argument for bygging av en egen nasjonale scene for barn og unge i Norge, da den viser et bredt sammensatt og nyskapende felt – et felt i utvikling.

Ja, vi trenger et nytt bygg. Si det ofte nok, ja kanskje like ofte som den romerske senatoren Cato sa: «Ceterum censeo Carthaginem esse delendam» (For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges). Vi vet alle at det kan gå troll i ord.

Blikk 4: Filosofen taler Tore Vagn Lids «Verkjande handlingar» gir leseren mat til den filosofiske tanken. Lid skriver at: «Erfaringa frå det skapande og praktiske kunstarbeidet peikar for meg i ei bestemt retning: nemleg at handlingar som tilsynelatande ikkje verkar – eller er meint å skulle verka, (likevel – eller nettopp difor) verkar bestemmande attende på det kunstnariske aksjonsrommet. Med andre ord, at det som ”fell utanfor” eller definerast som utanfor kunsten generelt (og teateret spesielt) faktisk verkar innanfor slik at det som ofte vert sett som irrelevant for kunsten og kunstnaren– i høgste grad er relevant». Lid oppfordrer oss til å tre inn i den refleksive estetikken der en teoretisk kan gå i dialog med konkret kunstpraksis for å utvikle, artikulere og være i stand til å reflektere over kunstens væren som del av den levende samfunnskroppen. Det anvendte kunstperspektivet Lid fremmer blir spennende å følge i årene fremover. Dette perspektivet kan bli viktig nettopp for den unge scenekunsten, i det Lid opphever det stive kulturhierarkiet, søker vekk fra lukkede terminologier og fremmer åpnende perspektiver. Lid går for eksempel vekk fra begrepet skue-spilleren og bruker begrepet spilleren i stedet, sånn sett likestilles alle i teateret – og det kan få konsekvenser for ung norsk scenekunst. Goro Tronsmo følger opp denne likestilte dramaturgistrategien i «Konteksten som metode» med et kort interessant innblikk i ungdomsproduksjonen «Mad» (2001).

Dokumentasjon fra Mad spilt i en gymsal. Foto fra boken.

Blikk 5: Feltet selv Kapitler som: «En dansers bekjennelse» av Thomas Gundersen, «Den utvidede forestillingen» av danser og koreograf Anne Ekenes og «Å lytte til ungdom» av koreograf, produsent og pedagog Belinda Braza påpeker viktigheten av en scenekunst som lytter og som er i kontinuerlig dialog med unge mennesker. Ekenes skriver om viktigheten av flerfasetterte forestillinger når man har en heterogen barnepublikumsgruppe som «leser» forestillingene svært ulikt. Hun oppfordrer til en ung scenekunst som «/…/åpner opp for en lagmessig interessant utforskning av både dansens og andre kunstfelts virkemidler». Dette støttes av Thorbjørn Gabrielsen i kapittelet «Barn er aliens – de kommer fra et sted vi har glemt». Han legger til at vi trenger å skape møteplasser og rom til å snakke om teater i felleskap med barn, unge og voksne. Han fordrer en generasjonsoverbyggende samtale om ung scenekunst.

Blant scenekunstnerne selv som presenteres i antologien hører vi stemmer som ønsker å utfordre den unge, vi ser blikk som vil knytte kontakt med de unge der de er i sin hverdag, og vi fornemmer kropper som former en kontaktflate. Kunstnerne i antologien ser de unge som aktive medborgere det er grunn til å lytte til. Scenekunstnerne selv ønsker dog å bruke kunsten for å bidra til å lære unge å se litt utenfor det de vanligvis ser. Skuespiller og produsent Guri Glans fra Teater Joker bekjenner noe humoristisk at turnevirksomhet for barn og unge i Norge også har sine helt klare utfordringer: «Vi har kjørt oss fast i både snø og gjørme, punktert, frosset i kalde gymsaler, fått nærkontakt med muggsopp i garderober, tatt boblebad utendørs på fjellet/…/», og spilt på de minste, største og rareste steder. Antologien gir altså gode innblikk, sterke fortellinger og distinkte analyser av mange svært ulike kunstprosjekter. Forfatterne dokumenterer sine kunst(pedagogiske) prosjekter med et rikt materiale vi inviteres til å dykke inn i.