Er jeg kvinne nok nå? Er jeg mann nok nå?

Av Erlend Røyset

Mellom 2007 og 2009 ble prosjektet Att gestalta kön gjennomført ved Sveriges teaterhøgskoler. Dette var et kunstnerisk og pedagogisk utviklingsprosjekt som hadde blitt til etter initiativ fra noen svenske skuespillerstudenter. Søndag 25. april fulgte norske skuespillerstudenter på fjerdeåret ved Kunsthøgskolen i Oslo opp initiativet ved å arrangere seminar: «I en tid med økende toleranse for at begge kjønn kan inneha maskuline og feminine kvaliteter opplever vi at teatret fortsatt arbeider med temmelig tradisjonelle former for kjønnsgestaltning.»

Seminaret bestod av foredrag og paneldebatter, med mye publikumsdeltagelse. Studentene stod for programmering og gjennomføring, komplett med bevertning og underholdningsinnslag. Skuespillerstudenter tolket utdrag fra kjente skuespill med vekt på kjønnsperspektivet: Hva skjer for eksempel når Ninas monolog i Tsjekhovs Måken gjøres av en mann? Arrangørene hadde også vært på gata med kamera og mikron og spurt folk hva de tenkte rundt maskulinitet og femininitet. Bredden i svarene var stor!

Store deler av teaterbransjen (i Oslo) hadde funnet veien til Seilduken på Grünerløkka. Inntrykket var likevel at flere burde delta i samtalen. Her et kort referat:

Å spille en kjønnsrolle

I åpningsforedraget presenterte den engelske stemmepedagogen og skuespilleren Rebecca Root sin masteravhandling fra 2008, There and Back Again: Adventures in Genderland. Root fullførte en kjønnsskifteoperasjon for fem år siden, og ble motivert til å studere kvinner og menns stemmebruk for å finne frem til en stemme som ikke ville avsløre hennes kjønnsidentitet. Menn har lengre stemmebånd og dermed dypere stemmeleie enn kvinner: kvinners stemmebånd er gjennomsnittlig 12.5-17 millimeter lange og svinger med en frekvens på 120 Hertz; for menn er gjennomsnittene 17-23 mm og 220 Hz. En stemme med frekvens mellom 150 og 185 Hz er vanligvis vanskelig å plassere.

I sin studie oppdaget Root snart at vi tilskrives kjønn mer i kraft av måten vi sier noe på enn ut i fra hvilken frekvens stemmen vår har. For eksempel, selv om hun forkortet stemmebåndet kirurgisk som del av kjønnsskiftet, hender det fortsatt at Root tas for å være mann i dagliglivet. Men da hun nylig spilte en person av ikke-spesifisert kjønn i en kortfilm tok flere av seerne henne for å være kvinne enn mann, selv om de i utgangspunktet ikke kjente hennes historie.

– Det gjelder først og fremst å spille en rolle på en overbevisende måte, mente Root. I dette inngår både utseende og stemmebruk. Å ha en ubestemmelig stemme kan kanskje bli en skuespillers fordel?

Roller for transseksuelle

Etter foredraget ble det åpnet for spørsmål fra salen. Ett kom fra den britisk-norske skuespilleren og dramatikeren Kate Pendry, en gammel kjenning av Root: Hvis hun fikk velge fritt i teaterhistorien, hvilken rolle ville hun helst ha spilt? Root innrømmet at skuespillerkarrieren ikke hadde vært all verdens siden kjønnsskiftet – der er ikke veldig mange gode kvinneroller, og enda færre roller for transseksuelle.

– Jeg tar alltids til takke med Ophelia, eller Lady M(acbeth), men drømmen er fortsatt å spille Hamlet. Selvsagt vil jeg gjerne spille de store kvinnerollene – men aller mest vil jeg spille de store rollene.

Konservative krefter

Etter foredraget skulle den første paneldebatten handle om institusjonsteatrene. Her erstattet Anders T. Andersen Kjetil Bang-Hansen, som opprinnelig var annonsert at skulle komme. Nationaltheatrets Hanne Tømta var eneste teatersjef som var ment å delta, men da også hun uteble ble det påtagelig hvor dårlig beslutningstagerne ved institusjonsteatrene var representert, både i panelet og på seminaret i det hele tatt. Anders T. Andersen er riktignok «kunstnerisk leder» ved Teater Ibsen: I sitt åpningsinnlegg raljerte han over «snevert, klisjéfylt, ikke-søkende teater»:

– Teatret er proppfylt av konservative krefter. Dessverre er det sånn at det er ikke bare er Kjetil Bang-Hansen som er en smule konservativ; det er også veldig mange skuespillere som er det. Veldig ofte opplever man at en skuespiller sier «min rolle kan ikke gjøre det». Hvor kommer en slik motstand fra? Egentlig står man jo helt fritt til å utfordre kjønnsroller.

Husdramatiker ved Nationaltheatret, Victoria Meirik, kjente igjen motstanden Andersen beskrev:

– Jeg tror at når man snakker om hva som er maskulint og feminint så handler det veldig mye om hva som er attraktivt. Mange skuespillere er konservative i den forstand at de ikke vil miste attraksjonen. Så spør man seg: Er jeg kvinne nok nå, er jeg mann nok nå? Noen menn kan få panikk når de føler at de blir avmaskulinisert. Jeg har også opplevd at en kvinnelig skuespiller har bedt om å få lov til å gå med skjørt i rollen sin.

Hamlet og Ophelia

– Med motpolene Hamlet og Ophelia ser vi noen idealiserte mannlige og kvinnelige egenskaper som vi ofte finner på teatret: Han er artikulert, intellektuell, han lever i universet; hun er i et mye mer lukket rom, uartikulert.

– Ophelia er i det hele tatt verdens mest overvurderte rolle, la Anders T. Andersen til. Han påpekte at kjønnsrollene i eldre skuespill i stor grad er foreldede, og må utfordres når de overføres til scenen i dag. Flere av dagens paneldeltagere gjentok også at der var behov for å produsere nye historier og virkelighetsbilder.

– Jeg skulle ønske Rebecca Root hadde sagt at den rollen hun aller mest ønsket å spille ikke var skrevet enda… sa dramatiker og regissør Lene Therese Teigen. Hun synes det var betenkelig at det på et teater som skal speile virkeligheten er langt flere skjørt og kjoler på scenen enn i publikum.

Regissør og dramaturg Njål Mjøs mente at den virkeligheten som speiles er en ekstremt kroppsfascistisk kultur, og at den redselen for å miste attraksjonen som Meirik beskrev er et utrykk for denne kulturen.

Tora & Norvald

Neste panel ut bestod av Kate Pendry, regissør Tyra Tønnesen og skuespillerne Frank Kjosås og Kyrre Haugen Sydness. Deres tema var «Skuespilleren og Rollen».

Et av Kate Pendrys mange alter ego er Johnny Johnson, som i vår har vært å se på Dramatikkens hus i Oslo. Pendry fortalte at karakteren oppsto fordi hun var lei av å opptre som kvinne på scenen. Hun føler at det er lettere å stole på stemmen til Johnny Johnson, som hun oppfatter som sterkere enn en kvinnes, og at hun ved å henvende seg til publikum gjennom ham har større frihet.

– Ordene «maskulin» og «feminin» er negative begrep, pejorative. Verden består ikke av kvinner og menn, men av greie folk og rasshøl.

I likhet med flere av paneldeltagerne på seminaret var ikke Tyra Tønnesen helt sikker på om hun likte den debatten man la opp til.

– Jeg må innrømme at jeg blir dritsur av å skulle forholde meg til dette. Jeg forsøker å forstå hvorfor. Jeg husker andre gangen jeg ikke kom inn på regilinja på Teaterhøgskolen: Jeg var veldig skuffa. Da fikk jeg høre fra en som hadde sittet i juryen at jeg ikke hadde rett til å være lei meg, for det var kommet inn to kvinner i tillegg til to menn, og istedenfor å sutre burde jeg heller feire, «hvis du vil være lojal mot dine søstre». Det kommer for øvrig konsekvent inn to menn og én kvinne på regilinja… Kanskje jeg føler som jeg gjør fordi det var tjue år siden jeg var så opptatt av dette at jeg følte alt handlet om det. Det var en stor befrielse for meg å oppdage at noen skuespill ikke handler om kjønn.

– Det er kanskje tjue år siden du ble bevisst, men vi opplever mange av de samme problemene i dag. Vi er mange som har behov for å snakke om dette! kom det fra salen.

Og Tønnesen innrømmet straks at hun stadig tenkte på kjønn og likestilling når hun arbeidet. I 2008 satte hun opp Et dukkehjem ved Hålogaland Teater, og lot Germaine Christensen og Tobias Santelmann spille henholdsvis Nora & Torvald og «Tora & Norvald» annenhver kveld. Spørsmålet var om Ibsens Nora fortsatt fantes, eller om kanskje Norvald fantes? Tønnesen kunne blant annet fortelle at mange kvinnelige publikummere ble svært hissige da Norvald forlot Tora og barna!

Fordommer har vi alle

Det spørs om paneldeltagerne og publikum var et representativt utvalg fra den norske teatervirkeligheten. Samtidig advarte Njål Mjøs folk fra å se på seg selv som veldig tolerant: fordommer har vi alle. – Når fordommene så åpenbart finnes og vi møter dem stadig vekk, hvorfor snakker vi da ikke mer om dette? spurte Frank Kjosås.

– Vi er veldig, veldig, veldig late, mente Pendry. Vi går rett til klisjeene når vi jobber. Som om vi visste hvor vi hadde publikum. Hvordan vil karrierene til dagens kvinnelige skuespillerstudenter se ut når de passerer førti, og rollene minker mens kroppen forandrer seg?

– Som i enhver revolusjonær prosess må man bevisstgjøres og ta kontroll over produksjonsmidlene, mente Kate Pendry.

Tyra Tønnesen påpekte at menn møter andre hindringer når det gjelder å bryte gamle kjønnsrollemønster enn det kvinner gjør. Blant annet er der forskjell på hva de kan tillate seg til å si og gjøre: – For en kvinne er det fortsatt mulig å herme etter sine mødre, mens menn nærmest risikerer å bli lynsjet hvis de tar etter sine fedre.

Kyrre Haugen Sydness fortalte om da han for litt siden spilte en kvinnelig karakter, og gikk grundig til verks med diett og treningsprogram for å overbevise i rollen.

– Jeg tok solarium, bleket tenner, sov med skinne – sov dårlig. Jeg gjorde mange ting som gjorde at jeg ble dritsur. Jeg følte meg ikke truet som mann, men selve transformasjonen var ubehagelig.

Skuespillerstudentenes fremtid

Siste panel skulle diskutere kjønnsperspektiv i skuespillerutdanningen. Her deltok student Ulrika Ellemark og lærer Kent Sjöström fra Teaterhögskolan i Malmö, student Madeleine Nilsen og lærer Ørjan Hattrem fra skuespillerutdanningen ved Høyskolen i Nord-Trøndelag, og student Marie Blokhus og lærer Even Lynne ved KHiO. Sistnevnte var meget stolt av sine elever:

– Kanskje vi trenger å lage flere frirom i studieplanen vår hvor studentene selv kan gå inn og definere pensum. De studentene som står bak seminaret i dag har selv skapt seg et frirom, seminaret oppstod ene og alene på deres initiativ. Det bør være rom for slikt.

Marie Blokhus savnet flere forum hvor studenter og yrkesaktive kunne komme sammen og snakke sammen, å teste ut ting sammen, og drite seg ut sammen. – Kate Pendry sa vi er late; jeg synes vi er feige. Man må våge å drite seg ut!

Seminaret på KHiO var faktisk også første gang siden skuespillerutdannelsen ved HiNT ble startet i 2005 at representanter derfra kom sammen med folk fra KHiO for å diskutere og utveksle erfaringer, kunne Hattrem fortelle. Han håpte seminaret kunne bidra til mer dialog mellom skolene, og i teater-Norge generelt – han savnet et motsvar til den svenske teaterbiennalen.

– Denne debatten handler også om å skape en fremtid for skuespillerne vi utdanner, fortsatte han.

Frihet

Madeleine Nilsen fra HiNT fortalte at hun opplevde å ha stor frihet til å gjøre som hun ville på skolen sin. Men hun hadde ikke tenkt særlig mye på kjønnsgestaltning.

– Jeg burde kanskje begynne å bekymre meg litt mer, for når skolen er ferdig finnes det jo en verden der ute. Jeg er nok mer bekymret på institusjonteatrenes vegne, enn skuespillerutdanningene. Før var mitt høyeste ønske å få fast jobb ved et institusjonsteater, men nå er jeg ikke så sikker lenger, om jeg ønsker å bli tildelt halvpassive og kjedelige kvinneroller resten av karrieren.

Hun kjente seg igjen i den motstanden flere hadde snakket om på seminaret: – Det er så lett å gjemme seg bak det feminine, å gjøre seg uangripelig. Jeg har gjort det altfor ofte, og nå tenker jeg: fy skam!

Ulrika Ellemark fortalte om erfaringer fra Att gestalta kön (last ned sluttrapport fra prosjektet her). Hun mente at forholdene ved hjemskolen i Malmö hadde forbedret seg vesentlig de siste fire årene, og var sikker på at prosjektet hun hadde vært med på kom til å føre til bedre kunst.

Bevisstgjøring

Noen gamle og nye studenter uttalte misnøye med måten de hadde blitt bedt om å spille kjønnsroller på under utdanningen. (Til tider virket det som om Even Lynne ble Teaterhøgskolens representant på tiltalebenken her.) For eksempel husket Frank Kjosås å ha blitt ekstremt provosert da han ble bedt om å være «mer mann, bruk de store føttene dine og tramp i gulvet».

– Jeg opplevde at de liksom ville at jeg skulle ta vekk noe av meg som var mitt. Det ble gjentatt stadig vekk: Jeg var for guttete, for lett, ikke mann nok.

– Jeg tror at å disiplinere seg selv i forhold til begrepsbruk rundt det maskuline og det feminine kan være bra, svarte Even Lynne. Men man må også gjøre noen gjensidige avtaler om hvilke ord man faktisk har lov til å si, uten at noen føler seg diskriminert og såret.

– Men har vi bruk for begrepene maskulin og feminin i det hele tatt? spurte konferansierene. Vi har prøvd å definere hva maskulin og feminin betyr, men det har vi ikke klart. Kanskje ved å brekke opp begrepene i egenskaper får vi mer nyanserte rolletolkninger? Og det er vel her utdannelsen må ta ansvar for sin egen begrepsbruk?

– Alt snakket om karakteren som om denne var et menneske med et sant indre, en essens, det er betent, mente Kent Sjöström. De fleste nye skuespillerstudenter i dag har sett mer film enn teater, og er dermed påvirket av amerikansk method-acting. Robert de Niro is… den og den. Men vi snakker om menneskekropper her. Og de er jo ganske konservative. Så snakker man om å frigjøre skuespillerkroppen. Men hvis en bevegelseslærer i dag ber sine studenter å bevege seg fritt i rommet, så gjør de det forskjellig fra hvordan studentene løste samme oppgave for femti eller tjue år siden. Altså må man tenke på hvilken måte man omtaler kroppen: hva en «riktig» kropp er, hva en «fri kropp» er.

Historier

– Skal vi kanskje helt slutte å snakke om kjønn på teatret, så kan vi komme i gang med å fortelle historier? lurte noen i publikum på.

– Nei, det burde vi ikke, synes Even Lynne. Noen tror kjønn er en sosial konstruksjon: Jeg tror ikke det. Jeg tror kjønn kommer til å bestå. Man bør ha et differensiert syn på sine egne muligheter, både som kvinne og som mann. En skuespiller skal ha et variert kjønnsregister. Men jeg tror ikke fremtidens menneske er en androgyn superhelt. Jeg tror vi kommer til å holde på med kjønn veldig lenge fremover.

Hadde Lynne noen formening om hva en hensiktsmessig skuespillerkropp var? lurte en i publikum. – Det må være en kropp som har færrest mulig hindringer å hanskes med for å få sin stemme og sitt uttrykk frem.

– Men burde de som trosser den rigide tokjønnsmodellen i større grad være en del av rollegalleriet, utfordret Marie Blokhus sin lærer. – Ja!