Engasjerende om ekteskap og skilsmisse

At kjente romaner overføres både til scenen og til lerretet er vi vant til. Det skjer ikke like ofte at prosessen går den andre veien, men det skjer. Det mest kjente eksemplet er Søren Vinterbergs Festen som nesten er blitt mer populær som teaterstykke enn den var det som film.

Gjennomført og velspilt

Ingmar Bergman har selv satt opp Scener fra et ekteskap som teaterforestilling i München i 1981, men det er også den eneste sceniske oppsetningen som har vært, og Riksteatrets dramaturg, Tine Thomassen, har fortalt at det ikke var noen lett jobb å overtale Ingmar Bergman til å la teatret få sette opp Scener fra et ekteskap. Men han ga seg til slutt, og det vil glede mange, for forestillingen er gjennomført og velspilt, og reaksjonene blant publikum da scenekunst.no så oppsetningen i Drammen, viste at spesielt kanskje kvinnene identifiserte seg med den på mange måter sørgelige fortellingen om Johan og Marianne. Bergmans tette og intense serie med Liv Ullmann og Erland Josephson i rollene som Johan og Marianne, hører til 1970-årenes store fjernsynsopplevelser, og Ingmar Bergman har mange ganger vist – det er nok å minne om i Fanny og Alexander– at han mestrer fjernsynet som kunstnerisk uttrykksmiddel, spesielt evner han å bruke det avslørende og tette nærbildet til å bygge opp en sterk følelsesmessig intensitet, samtidig som han skaper en spennende dynamikk med å alternere mellom de tette og de mer distanserte opptakene.

Vellykket overgang til scenen

Jeg husker nettopp Scener fra et ekteskap som særdeles intens, nærmest åndeløst spennende, og jeg var spent på hvordan historien om Johan og Mariannes samlivsforlis ville tåle overgangen til scenen, som nødvendigvis må bruke helt andre midler for å formidle de opprivende konfliktene mellom ekteparet. Det virkelig positive er at selv om historien om Johan og Mariannes samliv også i sceneutgaven stort sett bare fortelles gjennom ektefellenes lange samtaler – det er en ytterst ordrik tekst – er det ingen tvil om at dette er teater. Som et ironisk à propos flimrer en videoduk over scenen – der kan vi se Marianne og Johan den gangen de var et lykkelig elskende par, men Kiønig benytter også anledningen til å vise oss sluttscenen fra Et dukkehjem – det skjer når ekteparet kommer hjem fra å ha sett forestillingen, og vi for alvor merker at idyllen mellom dem begynner å slå sprekker. Milja Salovaaras scenografi er enkel: En seng, en sofa, et bord og noen stoler som skifter plass på scenen, er vekselsvis hjemmet og hytta, kontorene til så vel Johan som Marianne, og hagen til Mariannes mor. Det fungerer utmerket, Scener fra et ekteskap utspiller seg jo i den ekteskapelige hjemmesfæren , som nettopp symboliseres gjennom bordet og sengen.

Litt stillestående

Første del åpner med at en dameblad-journalist intervjuer Johan og Marianne – tidenes mest harmoniske ektepar. Lykken de gir uttrykk for er så overveldende at den nærmest blir kvelende, og i scenene som følger, begynner forholdet langsomt å slå sprekker. Denne delen er briljant og dyktig gjennomført, men samtidig svært forutsigbar og litt stillestående. Her mangler det noe i samspillet mellom Kjersti Elvik – i denne fasen av livet fremdeles den rolige, fornuftige, strålende vellykte Marianne – og Lasse Kolsrud – den mer temperamentsfulle, kompliserte og selvopptatte Johan.

Det kan naturligvis være med hensikt at instruktør og skuespillere har valgt å tone ned kontakten mellom ektefellene på dette tidspunktet – deres overfladiske lykke hviler jo på at de overhodet ikke bryr seg om å bli virkelig kjent med hverandre, og feier unna alle tilløp til konfrontasjoner. Likevel blir det først virkelig temperatur i samspillet i første dels siste scene – når Johan kommer ut på hytta og forteller Marianne at han har forelsket seg i en annen, og skal til Paris med henne dagen etter. Til gjengjeld er dette en intens, gripende scene der Kjersti Elvik og Lasse Kolsrud glimrende gir uttrykk for alle Marianne og Johans motsetningsfylte følelser overfor hverandre.

Voldsomt og lidenskapelig

I annen del følger vi de to gjennom de neste ti årene av deres liv. Nå lever de ikke sammen lenger. De er likevel ikke ferdige med hverandre, og av praktiske grunner er de nødt til å møtes. Disse møtene blir voldsomme og – på godt og vondt – lidenskapelige konfrontasjoner. Mens de var gift, var deres seksuelle forhold haltende: De var travle og ofte slitne småbarnsforeldre, og Marianne hadde ikke frigjort seg fra datidens borgerlige oppdragelse som implisitt tvang jentene til å undertrykke sine seksuelle følelser. Når hun en dag brått står der uten Johan, må hun skape seg en ny tilværelse, og hun gjennomgår en intens bevisstgjøring på alle livets områder, også det erotiske. Dermed fremstår hun som en stadig utfordring for Johan som på sin side opplever nederlag på nederlag: Den voldsomme forelskelsen i den nye kvinnen kjølner fort, og han må etter hvert innse at han aldri kommer til å gjøre den briljante akademiske karrieren han hadde håpet på. ”Bevisstgjøringsprosessen” Marianne gjennomgår etter at Johan har forlatt henne, forankrer på mange måter Scener fra et ekteskap i 1970-årene. Men i Carl Jørgen Kiønigs teaterversjonen tones det tidstypiske ned, den intense seksuelle tiltrekningen mellom Johan og Marianne blir det sentrale. Og Bergman er uovertruffen når det gjelder nettopp å skildre den både destruktive og ekstatiske seksuelle kjærligheten.

En briljant skildring

Denne nådeløse og sannferdige skildringen gjør at andre del av Scener fra et ekteskap til tider er drivende godt teater. Carl Jørgen Kiøningsregi er lydhør og aldri påtrengende, og når Johan og Marianne, selv om de ikke lenger lever sammen, likevel stadig kommer hverandre nærmere til de ender med å forsones, er samspillet mellom Kjersti Elvik og Lasse Kolsrud intenst og gripende. Tina Hartviksen, Sigrun Enge og Mathias Calmeyer spiller alle de øvrige små rollene, og kommer godt fra det. Men i denne sceneversjonen er det Kjersti Elvik og Lasse Kolsrud hele vår interesse dreier seg om.

Det er dessverre ikke til å komme forbi at oppsetningen i annen del iblant blir litt langtrukken. Hver enkelt scene er nødvendig, men Kiønig/Thomassen som i det store og hele med hell har bearbeidet og kortet ned Bergmans tekst, har ikke gått radikalt nok til verks. Det er psykologisk helt riktig at Johan og Marianne igjen og igjen kjører seg fast i de samme problemstillingene, men slik det fremstilles her, blitt en blir det litt for mange gjentakelser. Dette er likevel ikke avgjørende. Ingmar Bergmans skildring av et moderne ekteskap – og en like moderne skilsmisse – er så briljant og dyptborende at den på en eller annen måte vil angå de aller fleste av oss.

Scener fra et ekteskap av Ingmar Bergman Bearbeidet av Carl Jørgen Kiønig og Tine Thomassen Regi: Cal Jørgen Kiønig Scenografi: Milja Salovaara Lysdesign: Hans-Åke Sjöquist Kjersti Elvik, Lasse Kolsrud, Sigrun Enge, Tina Hartvig, Mathias Calmeyer Musikken av Philip Glass er hentet fra flere filmer, hovedsakelig The Hours