En verden av kaos

Scenen er mørk. Ned trappen som vi tilskuere akkurat har gått for å innta våre plasser, kommer et ungt par (Odille Heftye Blehr og Kristofer Hanto).

Langsomt vandring

De er barbent, og kledd i enkle løse hvite kjortler. De går uendelig langsomt – ned trappen, på skrå over scenegulvet, opp trappen som deler teatersalongen, ned igjen… De fortsetter sin langsomme vandring bort mot scenens høyre hjørne. Monotont og innstendig, intenst men likevel underlig lidenskapsløst messer den unge mannen ordene: ”Jeg elsker deg og alt er skjønt”. Om og om igjen. I et langt lavere toneleie og med en stemme som skjelver så sterkt at den nesten knekker, gjentar den ungen kvinnen: ”Du elsker meg og alt er skjønt”. Så langt – iallfall så vidt jeg kan se – følger Lars Øyno Antonin Artauds tekst fra 1925, Le Jet de Sang. Le Jet de sang er visstnok bare blitt satt opp profesjonelt en gang, av Peter Brook i London i 1964, og skal den gangen ha blitt en total fiasko. I Artauds tekst kolliderer stjerner mens orkaner feier over scenen, mens det tross alt går roligere for seg hos Lars Øyno i Hausmansgt.

Syndefallet?

Men Artauds Le Jet de sang og Lars Øynos Blodsprut har det til felles at de viser onde, depraverte og perverse mennesker som med fortvilet fornøyelse går inn for å ødelegge de unges strålende lykke. Men de bruker forskjellige virkemidler, og Artaud står opplagt tidsmessig surrealismen langt nærmere. Når den unge mannen og hans unge kvinne har avsluttet sin langsomme vandring, kler de av seg, og legger seg ned på gulvet. Det er noe opphøyet og sakralt ved deres bevegelser og noe rituelt og uskyldig over deres fysiske forening. Skjønt…. Etter samleiet kommer det uventet en blodsprut ut av den unge kvinnens munn. Kjærligheten deres var kanskje ikke så uskyldig tross alt – eller har deres kjønnslige forening framkalt Arvesynden? Uansett, tett omslynget faller de i søvn.

Mareritt

Inn fra venstre kommer et underlig marerittaktig følge: En soldat med gevær og pelslue (Lars Brunborg) – den standhaftige tinnsoldat, ser det ut til – en temmelig vulgær og fin-de-siècle overlesset herskerinne (Hanne Dieserud), en tjenestejente i filler (Martha Kjørven) som skyver en liten trekjerre. På den sitter en underlig liten mann (Robert Skjærstad)som mest av alt minner om en skikkelse fra Londons underverden på Dickens’ tid, en skopusser kanskje – senere smører han iallfall ansiktet inn med svart skokrem som han henter opp fra en eske i vognen. Fremdeles ligger det unge paret og sover – kanskje dette er elskerens mareritt, tenker jeg – det rykker så rart i kroppen hans, og i en Lars Øyno-forestilling regner jeg med at hver eneste bevegelse har en dypere mening. Men intet skjer som kan underbygge denne teorien, og jeg begynner å tro at skuespilleren rett og slett har fått krampe i beinet.

Desperat brutalitet

Snart trekkes de to unge også inn i de rituelle bevegelsene som utspiller seg på scenen: Stadig gjentas som en mantra noen ord som i programmet tilskrives Marilyn Monroe, I could have loved you, but ”when you came back love was a forgotten word, remember?”, et annet leitmotiv er en tysk setning jeg ikke helt klarer å oppfatte, og med jevne mellomrom synger herskerinnen Kurt Weills og Bertolt Brecht ”Alabama Song” fra Mahoganny. Det er noe fascinerende ved den ensformige og – igjen – desperate brutaliteten som de ulike personene utøver mot hverandre. Til tross for at det egentlig ikke skjer noe, til tross for de uendelige gjentakelsene, opplever jeg til min forbauselse at jeg ikke har noen problemer med å holde meg våken: Jeg er nysgjerrig til stede, selv om – og det er vel min feil – all denne grusomheten verken berører, sjokkerer, eller engasjerer meg.

En verden av ondskap og kaos

Mitt rasjonelle jeg prøver å finne ut av hva Lars Øyno vil meg med dette: Jeg ser naturligvis at han her – til skrekk og advarsel –stiller ut menneskenes onde og destruktive krefter. Men her er intet håp, ingen forsoning. Blodspruts eneste budskap er at vi mennesker er født til å pine og plage hverandre, at vi er innelåst i en total ensomhet, uten evne til å kommunisere med hverandre, og at denne tilstanden av Kaos regjerer verden. Slik jeg opplever Lars Øynos fremstilling av denne erkjennelsen i Blodsprut, er det som om han utelukker at det skulle finnes den minste kimen til håp, den minste tro på at forandring er mulig. Og jeg ser ikke helt hva som er hensikten med skildringen av dette massive mørke. Grusomhetens Teater Blodsprut Idé og regi: Lars Øyno Musikk: Lars Pedersen – When Koreografi: Lise Eger Med: Odille Heftye Blehr, Lars Brunborg, Hanne Dieserud, Kristofer Hivju, Martha Kjørven, Robert Skjærstad