En utfordring til Trond Giske

2006-budsjettet er det fjerde Valgerd Svarstad Haugland selv legger fram, og det er utvilsomt det minst offensive.

I sitt første budsjett (2002-2003) plusset hun 128,3 millioner på kultur, film og media; i 2004-budsjettet hadde de to postene til sammen en vekst på nærmere 200 millioner (191.810,- millioner for å være helt presis), mens økningen for 2005 nådde en rekord med nærmere 350 millioner kroner.

Fram til i år hadde Valgerd Svarstad Haugland med andre ord helt rett når hun hevdet at hun økte statens utgifter til kultur like kraftig som ”kulturkameratene” ville gjøre det når de lovet mellom 100 og 150 millioner i årlig vekst på kulturbudsjettet.

Men årets budsjett følger overhodet ikke opp de gode taktene fra tidligere år. Den totale økningen på de to områdene ”kulturformål” og ”film-og medieformål” er ikke på mer enn 59,1 millioner kroner – fordelt med 51,5 millioner på kultur, og 7,5 millioner på film- og medier.

Jeg hadde så smått håpet at Valgerd Svarstad Haugland ville ha øvet så sterkt press på finansminister Per Kristian Foss at hun også i år ville ha klart å ta opp konkurransen med ”kulturkameratene”, og slik etterlatt seg et imponerende ettermæle.

I stedet har hun altså valgt – eller blitt tvunget til å velge – den stikk motsatte strategien. Uansett årsak, er resultatet entydig: Hun spiller ballen over til ”kulturkameratene” som dermed må ta utfordringen på strak arm enda før de har funnet seg helt til rette i regjeringskontorene.

Nå må de vise at de mener alvor med alle sine vakre ord om kulturens betydning. Teoretisk skulle det være svært enkelt.

Kultursatsing er et område alle partiene, bortsett fra Frp, er enige om, og de rødgrønne er de enigste av dem alle. Da Trond Giske snakket med mediene like etter at han hadde overtatt nøkkelen til Kulturdepartementet, minnet han om at kulturpolitikken var den aller første saken der de rødgrønne etablerte en felles politisk plattform.

Trond Giske er en ambisiøs politiker – det er det ingen som betviler. I den forrige Stoltenberg-regjeringen var han utdanningsminister. Nå er han kulturminister.

Karrieremessig er det intet kvantesprang fremover – det blir snarere oppfattet som det motsatte av ekspertene: Kulturen er tradisjonelt det letteste av alle departement. Ikke bare fordi kulturen har det minste budsjettet, men fordi kulturen gjerne blir betraktet som ”pynt på kaken”.

Slik skal det ikke være lenger, det har Trond Giske allerede slått fast. Han har også gitt uttrykk for at han virkelig ønsket seg nettopp dette ansvarsområdet. Det må bety at han har fått forsikringer om at han fortsatt vil kunne opprettholde sin markante profil også som kulturminister.

Skal han klare det, og skal regjeringen klare å vise seg like kulturvennlig som den har lovet, er det ikke tilstrekkelig at man i året som kommer følger opp de gode hensiktene fra Soria Moria-erklæringen.

For de 15 konkrete punktene der – antakelig de første den nye regjeringen skal prioritere – er i liten grad avhengige av økte bevilgninger: Det trengs ingen svimlende summer for å ”begrense kommersialiseringen av offentlige rom”, ”fullføre arbeidet med å forby svartebørssalg av billetter til idretts- og kulturopplevelser”, ”bedre Sametingets mulighet til å drive en aktiv kulturpolitikk”, eller ”synliggjøre det flerkulturelle perspektivet på alle felter i kulturlivet og bidra til å skape bedre møteplasser mellom majoritets- og minoritetskulturer”.

Et annet eksempel: Akkurat som Valgerd Svarstad Haugland har ”kulturkameratene” lenge ment at bevilgningene til de frie gruppene må trappes opp. Men de frie gruppene er ikke med i Soria Moria-erklæringens punktprogram. Der står det bare at man skal ”styrke dansekunsten blant annet gjennom en egen tilskuddsordning for dans”. Men å skille dansen ut fra de øvrige sceniske gruppene på Kulturfondets budsjett, behøver ikke koste en eneste krone.

Nei, skal Trond Giske klare å overbevise kunst- og kulturlivet om at de rødgrønne virkelig står inne for en opprioritering av kulturpolitikken, er han nødt til å ta opp utfordringen fra Valgerd Svarstad Haugland – og få mellom 100 og 150 millioner friske kulturkroner fra Kristin Halvorsen. Det gjelder hans – og regjeringens – kulturpolitiske troverdighet i de fire årene som kommer.