En total teateropplevelse

August Strindberg skrev det ekspresjonistiske dramaet Til Damaskus i 1898. Det var etter Infernokrisen, det nervøse sammenbruddet han opplevde i Paris i midten av 1890-årene, og som endte med at han ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.

Til Damaskus er i tre deler. Den første utkom våren 1898, den andre høsten samme år, mens den tredje ikke ble utgitt før i 1904 selv om den ble skrevet allerede i 1901. Nationaltheatrets oppsetning bygger for det aller meste på den første delen, som også er den mest spilte, men har hentet enkelte replikker og episoder fra del to og tre.

På Amfiscenen er Til Damaskus blitt en sjeldent fascinerende opplevelse i regi av litauiske Oskaras Korsunovas som våren 2003 signerte en frapperende versjon av Jon Fosses Vinter på Torshovteatret, en oppsetning som gjorde sterkt inntrykk gjennom sin evne til å levendegjøre teksten med minimalistiske, og likevel svært ekspressive virkemidler.

Allerede i åpningsscenen viser Oskaras Korsunovas en uovertruffen sans for det teatrale, her brukt i ordets positive betydning. Denne scenen forekommer hos Strindberg omtrent midtveis i første del: På flukt fra sin hustru – og fra seg selv – har Den Ukjente (Øysten Røger) gjort et stygt fall. Han blir funnet og brakt til Asylet Den gode hjelper der han blir tatt hånd om av en Abbedisse (Monna Tandberg) og anklaget for sin manglende gudstro av Trosbekjenneren (Ole-Jørgen Nilsen).

Korsunovas flytter denne scenen slik at den blir selve innledningen til Den Ukjentes mytiske – og mystiske – vandring til Damaskus, og gjennom livet. Det er uvisst om Den Ukjente fremdeles lever, eller om han, slik han later til å frykte, – egentlig er avgått ved døden – kroppen hans ligger iallfall stiv og katatonisk under et tykt klede på en seng.

I en rekke avlange glassbur sitter det mennesker som alle inntar en skjebnesvanger plass i Den Ukjentes liv, noen av dem er kanskje projeksjoner av hans egen paranoide personlighet. En etter en stiger de truende og farlige ut av sine bur.

Det viser seg at de alle er gamle kjenninger av Den Ukjente, som selv er en berømt og beryktet forfatter, August Strindbergs alter ego. I en rekke marerittaktige, surrealistiske drømmesekvenser gjenopplever han avgjørende episoder i sitt liv.

I det første tilbakeblikket står han utenfor postkontoret. Han skal hente et brev – et pengebrev kanskje? – men i siste øyeblikk tør han ikke. Tenk om brevet er ondt og farlig. Dessuten har han truffet Damen (Ågot Sendstad), de har forelsket seg i hverandre, hun hilser ham som en befrier, og han blir med henne hjem til huset der hun bor med sin mann, Legen og varulven (Per Frisch) og hans ulykkelige søster (Andrine Sæther). Legen viser seg da være en gammel skolekamerat som Den Ukjente i barndommen lot ta skylden for en rampestrek han selv hadde gjort.

Legen har en av sine pasienter boende i huset, en fullstendig gal mann (Anders T. Andersen) som er blitt sinnssyk etter å ha forlest seg ”på en viss forfatter”. Ved et underlig sammentreff heter han Caeasar – og Caesar var Den Ukjentes kallenavn den gangen han ble mobbet som barn. Det er for øvrig ikke det første underlige sammentreffet i Til Damaskus: En tigger (Jan Hårstad) som er meget stolt av at han kan latin, bærer det samme arret som Den Ukjente på sin panne.

Legen drar på sykebesøk, og Den Ukjente og Damen reiser sin vei sammen. De skilles fra sine respektive ektefeller, og gifter seg. Men Den Ukjente er stadig i pengeknipe, stadig forfulgt av sine kreditorer, ute av stand til å brødfø sin første hustru og deres felles barn, like lite i stand til å ta seg av Damen.

Til slutt tvinger nøden dem til å søke tilflukt hos hennes mor (Monna Tandberg) som bor sammen med sin eldgamle far (Ole-Jørgen Nilsen). De er begge to religiøse og misliker derfor Den Ukjente som er fritenker. Moren frister derfor datteren til å lese i den av ektemannens bøker som hun har lovet ham at hun aldri skal åpne. Et blikk i boken er nok: Det står helt klart for henne at han ikke er noen Befrier, men tvert imot vil skape henne om ”etter sitt eget hode”. Hun nekter å la seg omskape, og Den Ukjente forlater henne.

Gjenfortalt på den måten, virker handlingen i Til Damaskus så langt nærmest rasjonell og fornuftig. Men det fascinerende ved stykket er nettopp at Strindberg opphever all ytre rasjonalitet i sin fortelling: Dialogene nærmer seg det absurde, og det er absolutt ingen realisme eller konsekvens i det som skjer.

Dette understrekes av Jurate Paulekaites visuelt fascinerende og gåtefulle scenografi med de mange glassburene. Scenebildet oppleves som en projeksjon av Den Ukjentes fantasier, samtidig som scenografen – og jeg skjønner ikke hvordan hun får det til – makter å gi meg opplevelsen av at handlingen iblant utspiller seg på et travelt gatehjørne i en storby, iblant i Legens velstående hvite hus med den store hagen, iblant på kjøkkenet og Rosenrommet i Morens Gård, og faktisk også på en strand ved Havet der Den Ukjente og Damen opplever et øyeblikks stille lykke.

Det fantastiske ved Oskaras Korsunovas Til Damaskus er at den er totalt teater, der Strindbergs tekst, skuespillernes tolkning, scenografens evne til å skape bilder, og komponist Gintaras Sodeika musikk smelter sammen til en helhet som fullt ut gjenskaper ikke bare det ekspresjonistiske, nærmest surrealistiske i stykket, men også dets allmennmenneskelige dimensjon.

For på ett plan oppleves denne Til Damaskus naturligvis med hodet, med intellektet: Det er jo en tekst, og en bemerkelsesverdig tekst der Strindberg både er seg selv slik vi kjenner han fra hans andre stykker – innsiktsfullt og selvironisk utleverer han Den Ukjentes paranoide karakter samtidig som han også forsvarer sin egen galskap, og går et skritt videre ved å bryte med alle rasjonelle scenekonvensjoner.

Men, og det er det helt spesielle ved denne oppsetningen, Til Damaskus oppleves også med alle andre sanser, med øynene og ørene naturligvis, men også med en intuitiv fysisk identifikasjon – kanskje forståelse er mer eksakt – av alle skuespillernes ekspressive bevegelser i rommet.

Kort sagt, en så total opplevelse at jeg kjente meg fullstendig utmattet når Den ukjente – etter å ha vandret tilbake gjennom sitt liv – ender opp med å skille mellom de to komponentene av sin personlighet – den gale og den normale, og lar nettopp Den gale Caesar iføre seg Den Ukjentes cordfløyels dress, og vandre av sted hånd i hånd med Damen mens Den egentlige ukjente smiler et salig sinnssykt smil der han henger i en slags tvangstrøye.

Den religiøse dimensjon skal være viktig i Til Damaskus: Kanskje fordi jeg selv ikke er religiøs, var det ikke den som først og fremst gjorde inntrykk: Slik jeg tolker Oskaras Korsunovas fremstilling av Den Ukjentes ”Damaskus-opplevelse”, gjør ikke Den Ukjente samme erfaring som Paulus da han ble blindet på veien til Damaskus, og dermed fant Gud: ”Gjenfødelsen” i Den Ukjentes liv skjer her fordi han endelig våger å se seg selv, sine svakheter og sine unnlatelsessynder i øynene – symbolisert ved at han er villig til å ta mot til seg og hente det rekommanderte brevet han stakk av fra i stykket begynnelse.

Allerede i Vinter på Torshov spilte Ågot Sendstad og Øystein Røger de to hovedrollene – hos Jon Fosse de eneste rollene – og det er også de to som er henholdsvis Den Ukjente og Damen. Rollen som Den Ukjente er en milepæl i Øystein Røgers karriere.

Røger har spilt mange ulike roller siden han i 1988 kom til Den Nationale Scene i Bergen, ikke minst er han kjent som en ypperlig Jon Fosse-tolker. Men som Den Ukjente i Korsunovas’ regi opplever jeg at han sprenger egne grenser i et utadvendt og ekspressivt spill der han bevarer sin uovertrufne tekstforståelse samtidig som han mer enn han noensinne tidligere har gjort, dristig men aldri overdrevent lar mimikk og kroppsspråk spille en vesentlig rolle for skikkelsen han gir liv til.

I Ågot Sendstad har han er fullverdig motspiller, med et bredt og gripende følelsesregister. Per Frisch, Arild T. Andersen, Jan Hårstad, Ole-Jørgen Nilsen og Monna Tandberg er alle like viktige for årsaker til at Til Damaskus står fram som en av vinterens stor teateropplevelser.

Nationaltheatret, Amfiscenen Til Damaskus Oversatt av Marit Tusvik Regi: Oskaras Korsunovas Scenografi: Jurate Paulekaite Kostymedesign: Agne Kuzmickaite Komponist: Gintaras Sodeika Lysdesign: Øyvind Wangensteen I rollene: Øystein Røger, Ågot Sendstad, Per Frisch, Jan Hårstad, Anders T. Andersen, Andrine Sæther, Ole Jørgen Nilsen og Monna Tandberg