En strålende Hildegunn Eggen

I en årrekke steppet Anne Marit Jacobsen inn i rollen som Lilli Valentin hver gang besøkstallene på Nationaltheatret viste en faretruende nedgang, og Willy Russels monolog om den 40-år gamle husmoren som endelig våger å gjøre opprør, har vært spilt med stor suksess på de fleste norske scener.

Oppsetningen som for tiden går for fulle hus på Trøndelag Teater har sitt utgangspunkt i forestillingen som Otto Homlung laget for Nord-Trøndelag Teater i 2002. Av en eller annen uforklarlig grunn hadde jeg hittil aldri sett denne gjengangeren på norske teaterscener, og jeg var spent på endelig å oppleve det som må være tidenes mest populære monolog.

Det er egentlig litt underlig at Lilly Valentin som Willy Russel skrev i 1986, fremdeles har beholdt sitt grep om publikum. Selv om historien er fortalt med både varme og humor, er det ikke til å komme forbi at kvinnens plass i samfunnet, spesielt i Norge, har forandret seg mye i løpet av de siste tyve årene.

Humor og selvironi

Lilli Valentin – Valentin er for øvrig hennes pikenavn, det ga hun avkall på da hun giftet seg, men det er det som er hennes virkelige jeg – giftet seg ung, antakelig nesten med en gang hun var ferdig med skolen. Mannen hennes er tyrannisk og kjedelig, de to barna hennes er blitt voksne, de har flyttet ut, og kommer bare hjem når de har problemer.

Livet for Lilli består i å stelle huset, og hennes viktigste oppgave er å ha middagen klar på bordet i det selvsamme øyeblikk som mannen vrir om nøkkelen i entrédøren. Hun trøster seg med å pimpe hvitvin mens hun lager middag, og snakker høyt med kjøkkenveggen. Hun minnes den Lilly Valentine hun var, og gremmes over sin skjebne. Men alltid med selvironi og humor, for Lilli er ikke av den sytende selvmedlidende sorten.

Men så skjer det noe som snur opp ned på hennes tilværelse: Bestevenninnen hennes inviterer henne med på to ukers ferietur til Korfu. Kan hun gjøre noe så uhørt dristig? Hun tør ikke engang fortelle det til mannen, men det ender med at hun pakker kofferten, og etterlater seg en lapp på kjøkkenbordet, med beskjeden om at hun er reist til Korfu, hjemme om to uker.

Annen akt utspiller seg på Korfu. Der står Lilli Valentin på stranden, og snakker fremdeles med seg selv. Venninnen hennes reiste nemlig hjem da ferien var over, men på flyplassen fant Lilli ut at – nei, hjem kunne hun ikke reise. Etter to uker som selvstendig kvinne i Hellas vet hun at hun ikke kan fortsette å leve som hun gjorde før.

Willy Russel lar slutten være åpen: Vi får aldri vite hvordan det går med Lilli Valentin. Men forfatteren mer enn antyder at selv om hun skulle vende hjem, vil oppholdet på Korfu ha hatt så stor betydning at hverdagen hennes aldri blir den samme etterpå.

En drømmerolle

Lilli Valentin er en drømmerolle for den rette skuespilleren. Og Hildegunn Eggen er som skapt for rollen som Lilli. Hun har humoren, varmen, den presise timingen i replikken, den sceniske utstrålingen og sjarmen. Hun får oss til å le, samtidig som hun vekker vår sympati og vår medfølelse.

Det er en strålende prestasjon som også tok Trondheimspublikummet med storm. Men ikke engang all Hildegunn Eggens dyktighet kan skjule at Willy Russels monolog er i ferd med å miste den aktualitet den engang kan ha hatt. Og det skal vi naturligvis være glade for.

Trøndelag Teater, Gamle Scene Lilli Valentin av Willy Russell Oversatt av Arthur Arntzen/Arvid Hansen Bearbeidet til trøndersk av Hildegunn Eggen og Otto Homlung Regi: Otto Homlung Scenografi/kostymer: Per Kristian Solbakken Med Hildegunn Eggen