En stor teateropplevelse

I 1952 hadde irske Samuel Beckett bodd i Paris i nærmere 15 år, og det var her han – på fransk – skrev sitt første teaterstykke, En attendant Godot som ble en stor suksess da det året etter ble uroppført på Théâtre de Babylone.

En klassiker av vår tid

Det er gått litt over femti år, og Mens vi venter på Godot, eller Vente på Godot, slik Jan Erik Vold har kalt sin nye og glimrende oversettelse av Becketts tekst, er blitt en av vår tids klassikere. En klassiker som gjennom sin absurde, men samtidige realistiske humor, sin menneskelige varme og sin dyptfølte fortvilelse over livets meningsløshet, med stor sannsynlighet vil komme til å overleve vår tid. Det overbeviste denne oppsetningen meg om, for den viser at teksten er så åpen at den ikke lar seg binde til en litterær moteretning.

I Stein Winges regi, og med Espen Skjønberg og Toralv Maurstad som nære, menneskelige skikkelser vi – iallfall nesten – kan kjenne oss igjen i, er ikke Vente på Godot lenger et intellektuelt, vanskelig tilgjengelig stykke der den uløste filosofiske gåten – hvem er Godot? – står sentralt.

Det er blitt både en nær og varm fabel om det meningsløse og grusomme livet, og en slags hyllest til menneskets urokkelige og fornuftsstridige tro på at i morgen skal nok alt gå bedre.

Samtidig er det ingen tvil om at annen akt i denne tolkningen har langt mer tragiske dimensjoner enn første: Tiden går – det er Pozzo og Lucky det beste beviset på – og håpet om bedre tider, og om Godots ankomst, svinner.

Becketts univers

Når man opplever en slik Vente på Godot som Nationaltheatret nå inviterer til, virker det helt selvfølgelig at stykket har den allmennmenneskelighet som kjennetegner klassikeren.

Men det skjer langt fra alltid at regissør og skuespillere makter å få humoren til å komme til sin rett, og de underfundige dialogene med sine mange gjentakelser kan bli langdryge, iblant nesten kjedelige.

I enkelte oppsetninger tar den gneldrende småkranglingen som kjennetegner samværet mellom de to uteliggerne overhånd, og fortrenger fullstendig den blyge skildringen av det varme vennskapet mellom Vladimir og Estragon.

Slik blir det aldri på Amfiscenen. Fra det aller første øyeblikket da Espen Skjønbergs Estragon sitter på kanten av det hvite gjørmegulvet, og strever med å få av seg den vonde støvelen mens Toralv Maurstads Vladimir står i egne tanker borte ved John-Kristian Alsakers høyt stiliserte og forvridde tre, og ingen av dem sier ett ord på en ganske god stund, er jeg fanget inn i Becketts univers.

Sterk, men neddempet regi

Stein Winge er kjent for sin ekspressive, ofte voldsomme registil som kjennetegnes ved hans mange, ofte velplasserte, men av og til svært barokke innfall.

Hans grep om Vente på Godot viser at han også kan bøye seg for teksten.

Han legger all sin dyktighet i å veilede skuespillerne gjennom de lange dialogene som her står fram fullstendig uten dødpunkter. Til og med de springende og absurde samtalene mellom Estragon og Vladimir gir inntrykk av å drives fram av en skjult, men ubønnhørlig indre nødvendighet og logikk.

Samtidig kommer også Winges ekspressive teksttolkning til uttrykk i den suverene måten han lar Vladimir (Toralv Maurstad) og Estragon (Espen Skjønberg) ta hele den vanskelige langstrakte scenen på Amfi i besittelse gjennom sitt kroppspråk.

De kretser om hverandre, nærmer seg, holder trøstende om hverandre, går til hver sin kant, gjøgler med hatter, tar noen dansetrinn, hopper paradis, gir hverandre en fort og unnselig klem, og hver eneste bevegelse er en lavmælt og likesom uunngåelig konsekvens av replikkene de utveksler, en briljant visuell illustrasjon av samspillet mellom dem.

Dramatisk kontrast

Beckett lar de to voldsomme og teatralske opptrinnene med Erik Hivju (Pozzo) og hans slave Lucky (Gerhard Bjelland) danne en effektfull dramatisk kontrast til uteliggerkompisenes mer lavmælte funderinger.

Dette følger Stein Winge glimrende opp. Uten noen form for overdrivelser men samtidig overdådig inntar Pozzo og Lucky scenerommet, og tar det i besittelse. Den umenneskelige slavedriveren Pozzo er en grusom og tyrannisk hersker, og Erik Hivju spiller ham med presisjon og bravur, i øyeblikk av første akt så intenst nærværende at ikke bare for Vladimir og Estragon, men også for oss publikummere, blir Pozzo scenens magnetiske midtpunkt.

Når han kommer tilbake i annen akt, er det i sterkt redusert tilstand: Over natten er han blitt blind, og hans avmakt gir seg uttrykk ved at han ikke klarer å stable seg opp på beina uten hjelp.

Lucky som i første akt holder en forrykende monolog etter at han har iført seg sin tenkehatt, er nå blitt stum, men i motsetning til sin herre ser han fremdeles, og Stein Winge lar ham gjøre et forsiktig, men kortvarig opprør mot slavedriveren. Men Pozzos avmakt og Luckys makt er relative begrep, og når Pozzo gjeninntar sin lederposisjon, drømmer ikke Lucky om å opponere.

Et gammelt ektepar

Det er første gangen jeg opplever Vente på Godot spilt av to så pass gamle skuespillere, og nettopp deres alder gir skildringen av forholdet mellom de to en ekstra dimensjon. I mangt og meget kan de minne om et gammelt ektepar der de småkrangler og irriterer seg over hverandres svakheter, samtidig som de er en selvfølgelig og uunnværlig del av hverandres liv.

Kanskje de egentlig burde skille lag, gå fra hverandre, mener Estragon. Men vi vet, og de vet, at en felles fortid, og opplevelser gjennom mange år knytter dem uløselig sammen.

De er forskjellige, og slik utfyller de hverandre. Estragon er blitt glemsk med årene, og han trenger Vladimirs hjelp til å løse livets praktiske problemer. Det er Vladimir som skaffer ham gulrøtter og reddikker, det er Vladimir som stadig husker avtalen med den gåtefulle Godot som aldri kommer.

Men Vladimir trenger også Estragon: Vladimir er den “intellektuelle” av de to, og han trenger en tilhører å legge fram sine mange teorier for. Og begge trenger de hverandre som vern mot alderdommens fortærende ensomhet. For begge representerer den andre tryggheten.

Samspill

Samspillet mellom Espen Skjønbergs spontane, følelsesmessige Estragon og Toralv Maurstads mer reflekterende Vladimir er en intens og engasjerende opplevelse.

På premieren skal de ha hatt problemer med teksten, og trengt ganske mye suffli. Ikke slik tre dager senere. Da lekte de seg suverent gjennom stykket, med et overskudd, en presisjon og en gjøglerglede som tok pusten fra publikum. Og hvem skulle tro at av de to spreke karene på scenen har den ene passert 80, mens den andre er godt opp i 70-årene?

Det som kanskje imponerer aller mest, er deres fantastiske evne til å få fram humoren i Becketts tekst. De infame, tørrvittige replikkene utleverer ikke bare de to uteliggerne på scenen. De borer seg også nådeløst inn i vårt egen tilsynelatende så fornuftige selvbilde, vrir og vender på perspektivet, slik at når jeg går ut av teatersalongen, synes jeg brått at alle omkring meg snakker “beckettsk”.

Ingen tvil: Denne Vente på Godot er en teateropplevelse helt utenom det vanlige.

Nationaltheatret, Amfiscenen Vente på Godot av Samuel Beckett Oversatt av Jan Erik Vold Regi: Stein Winge Scenografi og kostymer: John Kristian Alsaker Lys: Ulf Bjørklid Med: Espen Skjønberg, Toralv Maurstad, Erik Hivju, Gerhard Bjelland