En stor teateraften

I våre dager hvor klassikerne på død og liv skal nyskapes, går Gabor Zsámbéki den motsatte veien. Regissøren gjenskaper pietetsfullt og trofast det strindbergske univers: Han følger teksten til punkt og prikke. Resultatet er en av de vittigste Strindberg-forestillinger jeg har sett.

Gabor Zsámbékis regivalg gir seg allerede uttrykk i det helt realistiske og tidsriktige scenebildet. Amfiscenen er omskapt til en trist og grå, svært borgerlig stue, med typiske elementer fra 1890-årene. På høyre side av scenen har Alice sitt private hjørne. Der står flygelet hennes, og på veggen henger de to laurbærkransene fra den gangen hun var ved teatret.

Ytterst til venstre har kapteinens ”sitt” hjørne – et skap med brennevinsflasker og en sjeselong. Men han hersker egentlig også over stuen – for sentralt i rommet, langs midtveggen, står skrivebordet med telegrafen han benytter i stedet for telefonen, – den kan jo avlyttes av sentralborddamene. På veggen over henger barometret hans, og flere fotografier fra hans militære glansdager. I midten av rommet, foran på scenen, møtes ekteparet. Her står et lite bord og et par stoler.

Csörsz Khell har fulgt sceneanvisningene ganske nøye: bare på ett punkt skiller hans scenebilde seg fra det Strindberg beskriver: Amfiscenens stue har ingen glassdører ut mot stranden og havet, intet ” vindu med blomster og fugler”, og dette forsterker inntrykket av at Edgar og Alice er prisgitt hverandre, innesperret i et lukket rom, uten kontakt med omverdenen.

Dødsdansen er historien om et par dager i livet til Alice og Edgar, ekteparet som har vært gift i 25 år, deres kommende sølvbryllup omtales både i begynnelsen og i slutten av stykket. Barna deres er voksne, og har flyttet til byen. Foreldrene bor fortsatt på garnisonøya der Edgar aldri har klart å bli mer enn kaptein.

Deres samliv er en kamp på liv og død – der Edgar som er ti år eldre enn sin kone, nok vil trekke det korteste strå: Han har allerede hatt et hjerteattakk før stykket begynner, og han opplever ett til i løpet av kvelden.

En av grunnene til Edgars hat og bitterhet et at han vet at han ikke har lenge igjen. Men også at han aldri har lykkes, han har verken klart å skaffe seg penger, makt eller anseelse. Og nå er det for sent. Mot slutten av stykket prøver han å innbille Kurt og Alice – og antakelig også seg selv – at han skal klare å bygge seg en ny tilværelse. Men hans påstander faller på egen urimelighet.

Alice er yngre enn ham: Hun er likevel blitt såpass gammel at hun innser at hennes erotiske tiltrekningskraft er på hell. Hun klarer riktignok å vekke et nesten hatsk, dyrisk begjær hos sin fetter Kurt.

Men det er ikke det hun egentlig vil: Hun drømmer kanskje fremdeles om en skuespillerkarriere, selv om hun innerst inne nok vet at da hun i sin tid forlot scenen for å gifte seg med Edgar, var det fordi hun aldri ville ha blitt en virkelig stor skuespillerinne. Denne bitre erkjennelsen gjør henne ond og destruktiv.

I stykkets første scener gir konflikten mellom ektefellene seg stort sett uttrykk i giftige og sarkastiske replikker. Så kommer Alices fetter Kurt, nettopp utnevnt til karantenemester på øya, på besøk til ekteparet. Når de nå får en tredje person å spille på, slår aggresjonen og hatet mellom dem ut i full blomst. Og i to timer sønderriver Alice og Edgar hverandre, med djevelsk treffsikkerhet og sadistisk, nærmest psykopatisk briljans.

De trekker også den stakkars velmenende Kurt inn i sin private krig, og en lang stund lar han det skje, i et fortvilet og forgjeves forsøk på å skille sannhet og løgn: Han er overbevist om at en av ektefellene må ha rett, og vil finne ut av om det er Alice eller Edgar.

Til slutt gir han opp. Han innser at den destruktive ondskapen er jevnt fordelt mellom dem, og i en grotesk scene der Gabor Zsámbéki tar melodramaet ut til sin ytterste grense, ender han med å flykte fra dem begge i panikk.

Dette voldsomme klimakset – der begge ektefellene kaster seg ned på gulvet og klamrer seg så krampaktig til Kurts frakkeskjøter at han nærmest må rive seg løs med makt – virker nesten som en seksuell utløsning på ektefellene: I stykkets siste scene har de falt til ro, og er faktisk mer forsonlig innstilt til hverandre enn de har vært hittil: de kan til og med – akkurat som vi tilskuere har gjort hele tiden – se det komiske ved sine endeløse feider. I resignasjon gjenopptar de sitt haltende samliv: ”Stryke over, og gå videre! Altså: La oss gå videre!” er stykkets – og Edgars – siste replikk.

Det er tydelig at Strindberg har kjent denne typen situasjoner på kroppen, og her bygger på egne erfaringer fra ekteskapet med Siri von Essen. Men når han i 1901 fullfører Dødsdansen, har han vært skilt fra Siri von Essen i ti år, og han utleverer Edgar minst like nådeløst som han gjør Alice.

Jeg har for øvrig generelt vanskelig for å forstå hvorfor Strindberg er kjent som en stor kvinnehater: I de aller fleste av sine tekster er han like ubarmhjertig krass i sine skildringer av menn som av kvinner. Det er riktig at hans kvinner er onde, treske, intrigante og manipulerende, men mennene er ikke bedre, de er også onde, og de dessuten brutale, koleriske og tyranniske.

Mange ektepar har til sin skrekk oppdaget at bitre krangler kan gjøre dem nærmest psykopatiske i sitt reaksjonsmønster. Det fantastiske ved Dødsdansen er Strindbergs utrolige evne til å ta slike dialoger på kornet: Med nitid realisme gjengir han konfliktenes vanvittige og absurde logikk samtidig som han avslører de dyptliggende psykologiske mekanismene som driver hans personer til å bli onde og destruktive.

I tillegg klarer han å skildre disse konfliktene med en kjølig distanse og et briljant vidd som gjør Dødsdansen til en besk og infamt morsom komedie. Her kan virkelig begrepet komedie forsvares: Det går jo ”godt” til slutt.

Jan Grønli (Edgar), Anne Krigsvoll (Alice) og Henrik Mestad (Kurt) utgjør en glitrende trio. Gabor Zsámbéki har som nevnt valgt å understreke tekstens teatrale aspekt. Han legger i sin replikkinstruksjon stor vekt på å få skuespillerne med på å bygge oppsetningen virkningsfullt opp mot ett crescendo, og subtilt orkestrerer han det intense samspillet mellom de tre.

Rollene som Alice og Edgar er som skapt for Jan Grønli og Anne Krigsvoll, og deres prestasjoner er imponerende, der de hele tiden makter å holde de voldsomme følelsene de skal uttrykke, på den riktige kanten av det melodramatiske.

Samspillet mellom dem er en fryd, men det er også en fryd å oppleve Henrik Mestad som den temmelig anonyme Kurt, en skadeskutt mann som uforskyldt har mistet kontakten med sine barn etter en opprivende skilsmisse. Henrik Mestads Kurt er først og fremst en redelig mann, en velviljens mann som ender opp med la seg hensynsløst manipulere av Alice og Edgar.

En regissør som makter å gjøre en stor klassiker til spillevende aktuelt teater – rett og slett bare ved å følge dramatikerens uttalte – og uuttalte – intensjoner med intelligent innlevelse, skuespillere som skaper intense og overbevisende skikkelser, og en briljant replikkføring der poengene sitter som skudd: Dødsdansen er blitt en stor teateraften.

Nationaltheatret, Amfiscenen Dødsdansen Av August Strindberg Oversatt av Kjell Askildsen Regi: Gabor Zsámbéki Scenografi: Csörsz Khell Kostymer: Tine Schwab Med: Jan Grønli, Anne Krigsvoll, Henrik Mestad, Siren Knutsen Olsen, Maria Veronica Solem