En sjokkopplevelse

Revisoren er en av russisk litteraturs store klassiske komedier: En vittig tekst med poengtert situasjonskomikk, og en drepende kritikk av et korrupt samfunn. Som teatersjef Otto Homlung understreker i programmet, er korrupsjon og pengebegjær like aktuelle temaer i dag som i da Gogol skrev komedien i 1836, i tsartidens Russland. Det var derfor med store forventninger jeg kom til teatret.

Yngve Sundvor har tidligere signert noen briljante oppsetninger, blant annet var hans norske debut, Skjønnhetsdronninga, den også på Trøndelag Teater, en stor opplevelse.

Langt fra alt han har gjort har vært like kunstnerisk vellykket. Men han har hittil alltid vist en grunnleggende respekt for teatret som kunst. Det er meg derfor helt ubegripelig at han i narsissistisk og ukritisk forelskelse i egne påfunn har latt denne versjonen av Revisoren gå til premiere.

Yngve Sundvor har tatt seg store friheter med originalen. Det har en regissør absolutt anledning til å gjøre dersom han på den måten kan tilføre verket en ny dypde, og øke vår forståelse av dramatikerens intensjoner.

Men han bør hele tiden være på vakt, og passe på at egne “forbedringer” ikke bare blir uttrykk for en grandios egotrip. På dette punktet har Yngve Sundvors dømmekraft opplagt sviktet ham hva Revisoren angår.

Hans utgangspunkt lar seg forsvare: Han har valgt samme oppskrift som ungdomsbladet Det Nye påla sine novelleoversettere i slutten av 1960-årene: ”Settes om til norske forhold. Gjøres morsom”.

Ikke noe galt i det første påbudet. Som Otto Homlung skriver i programmet: ”… enhver sannsynlighetsberegning (…) tilsier at vi synes det er morsommere å røre rundt i andedammen i hjembyen vår, enn i en russisk provinsby”.

Men når regissør Yngve Sundvor ikke bare flytter handlingen fra Russland anno 1835 til nøytral ”moderne tid”, men spesifikt til Trondheim i 2005, forventer jeg at han aktivt vil følge opp denne aktualiseringen. Det skjer ikke: det eneste i oppsetningen som gir assosiasjoner til Trondheim er et par hentydninger til tidligere ordfører Marvin Wiseth, og Even Børsums scenografi: Ordfører Anton Antonsens hjem, der handlingen utspiller seg, har påfallende likhetstrekk med salongene på hotell Britannia.

Teoretisk kan naturligvis en Oslobasert anmelder ikke oppdage det særegne og gjenkjennelige hos den bergenske ordføreren Anton Antonsen, skolesjef Lukas Krypesén, dommer Arthur Schtank-Tabbe, helse- og sosialsjef Aril-Fillip Dvale og de andre øvrighetspersonene. Men det ville et trønderpublikum naturligvis gjøre med den største skadefryd. Da scenekunst.no så forestillingen, var det ikke tilfellet: Trønderne lo påfallende lite, og når de lo, var det ikke av de groteske og vanvittige påfunnene regissøren hadde funnet det for godt å krydre sin oppsetning med: Det var Gogols tekst som utløste latteren.

Forsøket på å flytte handlingen til Trondheim fungerte altså dårlig, og var lite gjennomarbeidet. Hvordan tacklet Sundvor den andre utfordringen – å gjøre stykket morsomt?

I utgangspunktet skulle man tro at det var et fullstendig overflødig påbud: I sin opprinnelige form har Gogols komedie ikke hatt noen problemer med å overleve, og det har den gjort fordi den både har skarpe, treffsikre replikker, og en overdådig situasjonskomikk som Gogol driver ganske langt ut i det groteske – for eksempel i den store scenen der den falske revisoren har fått for mye å drikke, og i en vanvittig enetale skryter uhemmet av seg selv og sine mektige bekjentskaper, med det resultatet at han ytterligere skremmer alle som tror han er den utsendte revisoren fra St. Petersburg.

I seg selv et fantastisk bravurnummer. Men Yngve Sundvor stoler verken på Gogol, på sin egen fornorsking av teksten som her faktisk fungerer bra, eller på skuespilleren som tolker den falske revisoren. Han pøser på med så mye skrik, skrål, sjonglering med glass, hopping og hoiing at teksten mister sin kraft, og poengene rett og slett forsvinner. Hadde Yngve Sundvors lykkes med denne scenen, er skuespillerens fysiske prestasjon så imponerende at han ville blitt møtt med ovasjoner fra salen når han til slutt faller utmattet sammen. På Trøndelag Teater var det ikke en gang spredte tilløp til applaus.

Det ble bare verre etter pause, og jeg misunte inderlig de to ved siden av meg som klokelig hadde forlatt teatret. Det er som om Yngve Sundvor med vitende og vilje går inn for å legge Gogols tekst død ved å påtvinge den så mange dårlige gags og så mye overlesset ekspressivitet som overhodet mulig. Den eneste forklaringen må være at hans egen foretrukne humor er buskisen, men her er buskisen så platt og vulgær at den ikke en gang vekker gjenklang i salen.

For det vakte ingen jubel at hver gang verden går ordfører Anton Antonsen (guvernør Anton Antonovitsj) imot, må den ruvende damen som er både barkeeper og hushjelp i ordførerhjemmet, knappe opp blusen slik at han kan hvile ansiktet på puppene hennes. Denne stumme rollen finnes for øvrig ikke hos Gogol, men er Yngve Sundvors eget påfunn.

Heller ingen publikumsbegeistring å spore når både Falsk-Aleksandersenden selv og hans elskerinne, den prostituerte Baby (hun erstatter Khlestakovs tjener Osip), tisser godt hørbart på motellrommets do, og trekker så ettertrykkelig i snora at replikkene drukner i gurglende vann. Eller når enken som guvernøren hos Gogol har idømt piskestraff, her blir et offer for ordfører Antonsens seksualsadisme, en skjebne som også blir tidligere nevnte Baby til del.

Langsomt lar Yngve Sundvor hele scenografien – og Revisorens verden – gå i oppløsning i uforfalsket vanvidd: når den ekte revisoren ankommer i helikopter, plaffer han ned hele byens borgerskap – bortsett fra Falsk-Aleksandersen og Baby som for lengst har dratt fra byen, og ordførerens datter Maja som har tatt livet av seg. Jeg tror iallfall at det er det som skjedde, for på det tidspunktet var jeg så ille til mote at jeg nærmest i sjokk snek meg ut av teatersalongen.

Med elendig samvittighet: Jeg orket jo ikke en gang å klappe for skuespillerne, enda de burde hatt langvarig og inderlig applaus for tilsynelatende helhjertet og entusiastisk å overspille frenetisk og febrilsk i tråd med regissørens hensikter.

Trøndelag Teater. Hovedscenen av Nikolaj Gogol Oversatt at Geir Kjetsaa Regi/bearbeidelse: Yngve Sundvor Scenografi og kostymer: Even Børsum I rollene: Trond Høvik, Hildegunn Eggen, Marte Stolp, Are J. Rødsand, Trond-Ove Skrødal, Kristofer Hivju, Jan Erik Berntsen, Arne O. Reita n, Jakob Margido Esp, Øyvind Brandtzæg, Ivar Gafseth, Hans Petter Nilsen, Inar Nergaard, Kine Bendixen