En sammensatt teateraften

Det er en usedvanlig og annerledes oppsetning Teatret Vårt inviterer til i vår. To urpremierer på ett brett: Den ene av Jon Fosse, Telemakos, en enakter Jon Fosse har skrevet på bestilling av Teatret Vårt.

Dramatisering av Odysseen

Det europeiske ungdomsteater-samarbeidsprosjektet Magic Net har bedt 14 dramatikere nytolke Homers Odysseen, og 14 teatre skal gå sammen om en forestilling som skal ha urpremiere i Zürich på sensommeren. Telemakos er Jon Fosses gjendiktning av Odysseens første sang, der hovedpersponen også hos Homer er Odyssevs’ sønn Telemakos. Han var bare et barn dra hans far dro ut i Trojanerkrigen. Nå er han blitt voksen, krigen er over. Men Odyssevs er ikke kommet hjem, og i Ithaka svermer en rekke friere om Telemakos’ mor Penelope: De vil gifte seg med henne, og overta Ithaka. Penelope holder dem på avstand: Hun vever, og lover at når veven blir ferdig, skal hun gifte seg med en av dem. Men hver natt rekker hun opp dagens vev. Hun venter på Odyssevs. Hos Homer opptrer gudinnen Minerva i Odysseens første sang. Telemakos er plaget av frierne som drikker og fester på slottet: Utkledd som mann kommer Minerva til Ithaka. Hun gir seg ut for å være sønn av en av Odyssevs’ venner, og gir Telemakos gode råd om hvordan han skal løse den vanskelige situasjonen som har oppstått.

Jon Fosses versjon

Hos Jon Fosse sitter Telemakos og en av frierne i sofaen. Frieren (Randolf Walderhaug) er småfull og har veldig lyst til å prate, unge Telemakos (Pål Rønning) er sur og mutt, og fiendskapen han føler for frieren er til å ta og føle på. En kamerat av Telemakos kommer innom med gitar, og synger en sang om den forsvunne far, ”Kvar er du far?”, og melodien – for øvrig komponert av Thorir Sæmundsson – er så innsmigrende og vakker at frieren blir helt betatt. Det blir også Telemakos’ mor, Penelope, når hun etter en stund kommer hjem fra butikken. Noe særlig mer er det ikke – men teksten har den typiske Jon Fosse-snerten – fine replikker som karakteriserer personene, og en lun ironi som skaper liv og spenninger i forholdet mellom de fire personene. I sin regi har Carl Morten Amundsen tatt meget godt vare på tekstens kvaliteter, og de fire skuespillerne yter replikkene all rettferdighet. Thorir Sæmundsson har dessuten komponert en sjarmerende og svært iørefallende ballade: I pausen gikk de fleste og nynnet på den, så den har alle forutsetninger for å bli en skikkelig slager. Og nynorske slagere har vi ikke for mange av. Dersom de øvrige bidragene holder samme kvalitet som Jon Fosses, håper jeg virkelig jeg vil få anledning til å dra til Zürich på sensommeren!

Politisk teater

Etter pause er det nok en urpremiere – denne gangen på en tekst av en helt annen type. I fjor høst var det et lite tilløp til en teaterdebatt:Dagbladets anmelder Andreas Wiese hadde sett politisk dokumentarteater i London, og uttrykte sin forbauselse over at ingen dramatikere her hjemme grep fatt i den norske samfunnsaktualiteten. Teatret Vårts Hjemmeinnredning kan tolkes som et svar på denne kritikken fra teatersjef Carl Morten Amundsen og hans ensemble. De har ikke prøvd å lage en dokumentar, de har heller ikke tatt mål av seg til å skrive et samfunnskritisk skuespill med karakterer og intrige: I stedet har de valgt den politiske cabaret-formen, der en rekke ulike sketsjer og opptrinn avløser hverandre uten noen rød tråd.

Flott initiativ

Det er et flott initiativ i en tid hvor den politiske revyen nærmest er avgått ved døden, iallfall hvis vi ser bort fra stand-up komikerne, og heller ikke innenfor denne sjangeren er det ofte man opplever samfunnssatire som virkelig treffer så det svir. Tekstforfattere ellers ynder å drive gjøn med ulike mediafenomener, og skal man ha fullt utbytte av den harselasen bør man sitte klistret foran TV-skjermen både sent og tidlig, og helst følge nøye med i avisenes og ukebladenes sladrespalter. Skikkelig politisk satire er mangelvare: Med sin Hjemmeinnredning har Teatret Vårt satt seg som mål å gjøre noe med dette. Det er et dristig og hederlig forsøk. Dessverre kommer de ikke helt i mål.

Viktige og aktuelle temaer

Det er ingenting i veien med deres politiske analyser, heller ikke med sakene de tar opp – markedsliberalisme, forbrukshysteri, fremmedfrykt, vår norske selvgodhet, den skinnhellige Bondevik II-regjeringen og mange andre av de temaene tekstene sneier innom, har høy aktualitet. Men det er ikke nok: Skal denne typen tekster virkelig treffe publikum hjemme, kreves det tekstforfattere som behersker denne helt spesielle kunstformen. Det gjør ikke teatersjefen og hans ensemble, iallfall ikke fullt ut. Rett skal være rett: I starten var det flere nummer som satt som skudd – jeg vil spesielt fremheve sketsjen der Gøril Haukebø synger en kantate bygget på utdrag fra regjeringens Stortingsmelding nr.6, 2002 og 2003, Tiltaksplan mot fattigdom mens Pål Rønning akkompagnerer på et imaginært piano. Her traff man blink, og salens forventninger var på topp.

Ikke helt i mål

Men etter hvert ble stemningen mer laber, og det var langt mellom de virkelig gode poengene. En masse gode tilløp ja, – her kan jeg nevne Gøril Haukebø og Vivi Sunde som to prektige strikkende husmødre som spyr edder og galde utover “våre nye landsmenn” – men rent generelt ble de ikke helt forløst. De manglet det lille ekstra som skal til for at satiren virkelig sitter – og det virket som om regissøren og ensemblet selv var klar over problemet: Det ble nesten for mye energi og gjøglerglede hos skuespillerne, og jeg grep meg i å spekulere på hvorvidt en mer stillferdig regi ville gitt de gode språklige poengene som utvilsomt fantes bedre og romsligere livsvilkår. Slik det var, var innsatsen imponerende. Men nok en gang – den satiriske politiske kabareten er en selvstendig kunstnerisk sjanger, og den stiller sine helt bestemte krav.

Teatret Vårt Telemakos Av Jon Fosse Regi: Carl Morten Amundsen Scenografi: Arne Nøst Med Pål Rønning, Randolf Walderhaug, Thorir Sæmundsson, Gøril Haukebø

Hjemmeinnredning av ensemblet etter en idé av Carl Morten Amundsen og Arne Nøst Regi: Carl Morten Amundsen Scenografi: Arne Nøst Med Gøril Haukebø, Pål Rønning, Vivi Sunde, Thorir Sæmundsson, Randolf Walderhaug