En magisk teateropplevelse

Livet, døden og kjærligheten: Akkurat så banale er tilsynelatende temaene i Jon Fosses nye stykke Svevn, som torsdag hadde urpremiere på Amfiteatrets Amfiscene.

Et stort tomt rom

Scenen er et stort tomt rom. I Lars Østberghs scenografi er det som om den langstrakte Amfiscenen er delt i to av en usynlig skillelinje, slik at to identiske rom gjenspeiler hverandre. To identiske dører fører ut til resten av leiligheten, på nøyaktig de samme stedene i det slitte tapetet er det merker etter bilder som en gang har hengt der, og den lille riften i bunnveggen til høyre har sitt nøyaktige motstykke i den venstre bunnveggen.

Et slitt rom, men et rom med sjel, et sted som bærer preg av de menneskene som har levd der. Det understrekes av Linus Fallboms eventyrlig lysdesign – et sterkt dramatisk kontrapunkt til det som skjer på scenen.

To ulike par

Gjennom døren til venstre kommer et ungt par, Espen Reboli Bjerke og Ulrikke Hansen Døvigen. De skal flytte inn i den tomme leiligheten, og de stråler av enkel og ukomplisert lykke over endelig å ha fått et sted å være som bare er deres.

Et nytt ungt par kommer inn døren til høyre, Birgitte Larsen og Thorbjørn Harr. De skal også flytte sammen i eget hus, og jo, de gir uttrykk for en viss tilfredshet over tingenes tilstand, men samtidig er det tydelig at spesielt den unge kvinnen har høyere krav. Egentlig ønsker hun seg en annen leilighet – større, flottere, mer tidsriktig kanskje?

De to unge parene er sammen på scenen, men de ser ikke hverandre – de lever ikke i den samme virkeligheten.

Parallelle livsløp

Og slik følger vi dem gjennom deres tilsynelatende parallelle livsløp i fem kvarter. Det første unge paret gjennom en traust, men lykkelig tilværelse med tre barn og usikker økonomi, fram til alderdommen. Hun eldes før ham, mister taleevnen og blir pleietrengende.

Han stiller opp: ”Eg skal ta meg av deg,/eg skal passe på deg/ikkje vere redd/du/eg skal vere det du ikkje er/føtene dine/språket ditt” sier Erik Hivju (Den eldre mannen) til Lise Fjeldstad (Den eldre kvinna) i en scene som er hjerteskjærende, men usentimentalt vakker fordi det samtidig blir tindrende klart at den gamle kvinnen nå er kommet dithen at ingen kjærlighet lenger kan nå henne: Livredd og alene går hun den ukjente Døden i møte.

Den første scenen mellom det andre unge paret angir tonen for deres samliv: De forblir barnløse, og glir lenger og lenger bort fra hverandre. Til hun en dag flytter ut, og han, nå Den medelaldra mannen (Anders T. Andersen) – tafatt, ensom og handlingslammet – blir sittende igjen, mens han mot enhver fornuft prøver å innbille seg at hun kanskje kommer tilbake en dag.

En dag stikker hun faktisk innom, og nå er hun blitt Den medelaldra kvinna (Liv Osa). Men heller ikke da er han mann til å gripe sjansen – om den da var der.

Mange lag

Men dette er bare en del av det som skjer mellom menneskene i Svevn. Den enkleste og mest forståelige delen, der man – hvis man vil – faktisk kan tolke inn en skildring av den utviklingen som har skjedd i samfunnet.

”Endeleg treng eg ikkje å bu/med foreldra mine/med søskena mine”, sier Den første unge kvinna, et tegn på at hun hører til i en svunnen tid, mens Den andre unge kvinna, hun som aldri er fornøyd med det hun har, men stadig tror at lykken er et annet sted, kan sies å være mer typisk for dagens moderne mennesket.

Men Svevn er ikke noe enkelt stykke. Det har mange lag, og langt fra alle er like lette å forstå, selv om Sonen (Frank Jørstad) til Den eldre mannen og Den eldre kvinna til slutt antydningsvis gir en slags forklaring på de ulike menneskeskjebnene.

Lek med tiden

Jon Fosse leker seg med tiden, og etter en stund forlater han den realistiske dimensjonen fullstendig når han lar Den fraskilte medelaldra mannen og de to gamle snakke sammen.

Om igjen og om igjen vil Den medelaldra mannen (Anders T. Anderen)at Den gamle kvinna skal fortelle ham hvem hun er, og hver gang svarer hun at det vet han jo. Her blir det noe drømmeaktig over sekvensene – er de to gamle fremdeles levende, eller er de døde for lengst, slik at bare deres nærvær sitter i veggene til det huset der de tilbrakte hele sitt liv – og er det fordi kjærlighet, menneskelig varme og generøsitet en gang var deres hverdag, at Den tragiske middelaldra mannen, som aldri har opplevd virkelig nærhet til et annet menneske, motvillig men lengselsfullt trekkes inn i deres liv?

Disse spørsmålene gir Jon Fosse aldri noe svar på. Heller ikke skjønner jeg helt hvorfor han har valgt å kalle stykket for Svevn.

Men slik han skildrer de parallelle skjebnene som utspiller seg i ulike tidsplan, skaper han et poetisk og intenst drømmeunivers som griper meg samtidig som jeg opplever det som dypt foruroligende, kanskje fordi jeg får følelsen av å kjenne meg igjen i menneskene han maner fram i tilsynelatende banale, men i bunn og grunn avgjørende øyeblikk.

Kvinnelige detaljer

Sofia Jupither har vunnet stor anerkjennelse for sine tidligere Fosse-oppsetninger i Sverige. Med rette, etter hennes grep om Svevn å dømme. Det er ingen innlysende lett oppgave å gi Jon Fosses tekster liv på scenen.

Riktignok har han noen sceneanvisninger her og der, og i dette stykket symboliserer han livets ulike stadier gjennom to barnevogner, en rullestol – og til slutt en likbåre. Men det må være en stor utfordring å hjelpe skuespillerne å finne fram til det kroppspråket og de bevegelsene som videreutvikler Fosses dramatiske intensjoner uten å overtydeliggjøre eller banalisere dem.

Denne oppgaven løser Sofia Jupither med glans. Med sin stramme, gjennomførte og lydhøre regi yter hun full rettferdighet til Fosses tekst, samtidig som jeg – til min egen forundring – griper meg i å tenke at det måtte en kvinne til for å gi Fosses verden så mye varme, nærhet og menneskelighet.

Det er kanskje spesielt i en rekke små, presise detaljer jeg merker et kvinnelig grep: Den erotiske sulten som driver Den medelaldra kvinna (Liv Osa) når hun langsomt knapper opp skjorten til sin litt motvillige elsker (Øystein Røger) og kjærtegner den nakne huden hans – eller den rørende, klønete måten Den eldre mannen (Erik Hivju) bretter opp kragen til den språkløse eldre kvinna (Lise Fjeldstad) i rullestolen, og prøver å fløffe opp det tynne håret hennes – små detaljer som alene skaper magiske teaterøyeblikk.

Hele ti skuespillere medvirker i Svevn – det mest folkerike av alle Jon Fosses stykker – og alle er fullstendig riktige – deres replikker, deres bevegelser, deres kroppsspråk og deres ansiktsuttrykk: intet kunne vært annerledes. Bedre kan jeg ikke si det.

Nationaltheatret, Amfiscenen:

Svevn

Av Jon Fosse

Reg: Sofia Jupither

Scenografi: Lars Østbergh

Lysdesign: Linus Fellbom

Med: Ulrikke Hansen Døvigen, Espen Reboli Bjerke, Birgitte Larsen, Thorbjørn Harr, Anders T. Andersen, Lise Fjeldstad, Erik Hivju, Liv Bernhoft Osa, Øystein Røger, Frank Jørstad