En fryd for øyet

En av høstens første premierer var Aladdin og den magiske lampen på Oslo Nyes nye scene, Trikkestallen på Torshov. Terje Mærli har dramatisert det klassiske eventyret fra Tusen og en natt, om den fattige gategutten som forelsker seg i den underskjønne prinsesse Badr-al-Budur en dag han ser henne bade i elven, og som til slutt, slik det seg hør og bør i eventyret, får prin sessen og halve kongerike, etter å ha beseiret den onde trollmannen som er ute etter ham, den magiske lampen og prinsessen.

Fjernt fra barnas virkelighet

Eventyrene den vakre Scheherazade fortalte sin ektemann for å redde sitt liv, er i vår del av verden blitt barnefortellinger. Det var de ikke i utgangspunkt, og da engelskmannen sir Richard Burton i midten av 1880-årene ga ut en fullstendig oversettelse av eventyrene, oppdaget Vesten at erotikken var et viktig element i fortellingene. Det er kanskje det Terje Mærli har hatt i tankene in sin dramatisering: Han vektlegger som seg hør og bør den romantiske kjærligheten mellom Aladdin og Badr-al-Budur, men morer seg også med å tillegge hennes aldrende mor søte minner om en forsvunnet elsker, og et sterkt ønske om å oppleve en slik medrivende elskov igjen. For voksne som eventuelt ledsager barna, er dette naturligvis ganske vittig. Men ungene har ingen forutsetninger for å følge med i de pikante samtalene, og de forsinker også handlingen. Og den er egentlig langdryg nok i seg selv. En dukketeaterforestilling av denne typen som varer halvannen time med pause er rett og slett for lang, iallfall når handlingen ikke blir mer enhetlig, og dermed spennende, enn den gjør her. Det vil uten tvil være en stor fordel for ungene om de på forhånd har satt seg grundig inn i eventyret, for Terje Mærli gjør det ikke helt lett for oss. Hans dramatisering mangler rett og slett rytme og nerve, og han er heller ikke helt god nok som eventyrforteller.

Flott scenografi, vakre dukker

Så langt det negative. Heldigvis er det mye positivt også å si om denne Aladdin. Christine Lohres scenografi er fantastisk og sjarmerende. De farlige trollmennene befinner seg på hver sin side av scenen, på høyde med gulvet, og i Grete Larssens utforming minner de mest om farlige slanger med fugleansikt. Riktig ekle og skumle er de. Selve handlinger utspiller seg på en buet sirkel som bringer tankene hen på jordkloden. Her er det plass både til det fattige huset til Aladdins mor, til sultanens palass og til Aladdins enda mer praktfulle slott som gnistrer av gull og edelstener. Men også til den mystiske grotten dit trollmannen fører Aladdin og får ham til å finne den magiske lampen. Hele tiden like vakkert og med den helt rette overdådige i Tusen og en nattEND-ELEMENT-stemningen. Grete Larssens dukker er også fantastisk vakre, uttrykksfulle og overbevisende. Og slik gode dukker gjør når dukkeførerne fullt ut mestrer deres bevegelser samtidig som de er gode nok dukkespillere til å gi replikkene liv, forandrer de uttrykk i tråd med de følelser og stemninger som de opplever der og da.

God instruksjon, flotte dukkespillere

Jeg synes ikke dukkespillerne på Oslo Nye var helt på høyden verken med Aristofanes’ Freden, Trikkestallens åpningsforestilling, eller med etterfølgeren, Samson og Roberto. Men her er de suverene, og Åsmund Huser som Aladdin, Suzanne Paalgard som Badr-al-Budur, Kjersti Germeten som mor til så vel Aladdin som Badr-al-Budur, Per Skjølsvik, Knut Wiulsrød og Marianne Edvardsen i en rekke mindre rolle – alle skaper fine og nyanserte portretter sv sine figurer. Her viser Terje Mærli seg fra sin beste side – som regissør. Hans replikkinstruksjon er det beste bevis på at det er viktig at også dukketeater-oppsetninger får en full ut profesjonell regissør. IdaLou Larsen