En dag i Lars Hertervigs liv

Scenografien er ytterst enkel: På veggen i bunnen av scenen henger en stor skjerm. Før forestillingen starter, er skjermen dekket av blått hav med brusende bølger. Foran på scenen – ett langt bord med mac’er og annet teknisk utstyr. Her er det ikke gjort forsøk på å skjule kveldens virkemidler. Fire menn kommer inn, alle kledd i mørke dresser og hvite skjorter. De inntar sine plasser, regissør Morten Cranner sitter ved siden av Øystein Røger. Og Melancholia begynner.

En dag i Hertervigs liv

I Melancholia I skriver Jon Fosse sin fremstilling av to skjebnesvangre dager i maler Lars Hertervigs liv: Dagen da han som kunststudent i Düsseldorf ble kastet ut av sin hybel fordi han hadde forelsket seg i datteren i huset, og den morgenen han rømte fra Gaustad.

I sin dramatisering har Morten Cranner valgt å konsentrere seg om den første begivenheten, og vi følger Lars Hertervig fra han om morgenen bestemmer seg for ikke å gå på Akademiet der Hans Gude skal komme for å vurdere studentenes bilder, til han når kvelden kommer vandrer husløs omkring i Düsseldorfs gater med sine to kofferter.

Det er en ren tekstopplesning, ledsaget av musikk, av varierende lydbilder, og av videoprojeksjoner og bilder som illustrerer Hertervigs stadig mer forvirrede sinnstilstand.

En subjektiv skildring

Øystein Røger sitter og leser fra manus, de eneste bevegelsene han gjør er at han, etter hvert som Hertervig forflytter seg, plassere små modeller på bordet: etter hvert projiseres bygården der Hertervig bor, hybelen hans, et tomt rom med en trebrisk, kunstnerkneipen Malkasten på bordet opp på videoskjermen der de raskt endres og forvrenges i takt med konfliktene i Hertervigs indre verden.

Fremstillingen av dagens begivenheter er fullstendig subjektiv, det er Lars Hertervig selv som forteller, og hans oppfatning av virkeligheten er allerede preget av den sykdommen som senere skulle bringe ham til Gaustad. Har 16-årige Helene Winkelmann virkelig gjengjeldt hans forelskelse, og er det grunnen til at hennes onkel kaster ham ut? Eller skyldes utkastelsen at den forvirrede maleren har plaget den unge jenta med sine tilnærmelser?

Det får vi aldri vite. Men med mesterlig innlevelse skildrer Jon Fosse et sykt kunstnersinn, en ung mann som på den ene siden tviler så sterkt på seg selv at han ikke våger å høre Hans Gudes dom over hans malerier, men på den andre er overbevist om at ingen av de andre studentene på Akademiet overhodet er i stand til å male. Og som, når han treffer Gude på gaten, og Gude roser hans bilder, synes å mene at det er en selvfølge.

Ypperlig Fosse-formidler

Øystein Røger har spilt i mange Jon Fosse-oppsetninger, og han er en ypperlig Jon Fosse-formidler. Så også her. Takket være hans både innstendige, lavmælte, og intense tolkning av teksten er de fem kvarter forestillingen varer, uten dødpunkter.

Med sin bruk av video og lydkontentum tar sceneversjonen av Melancholia opplagt sikte på å være en annen, og mer moderne, form for teater. I så henseende overbeviser forestillingen meg ikke: Slik jeg opplevde dem, blir verken videoprojeksjonene eller lydbildene mer enn et supplement til teksten. Egentlig tror jeg at jeg også uten video eller musikk vil kunne hatt samme glede av forestillingen.

Det er teksten som lever, teksten – og ikke minst skuespilleren – som gjør Melancholia til en sær og ofte gripende kunstnerisk opplevelse.

Nationaltheatret, Malersalen Malancholia Av Jon Fosse Dramatisert av Morten Cranner Regi: Morten Cranner og Øystein Røger Skuespiller: Øystein Røger Musikk: Morten Cranner Lysdesign og AV-mix: Joakim Moe Røisland Videografikk og lydteknikk: Svein E. Eerga