En anmelders hverdag

Dette skriver teaterkritiker i Dagbladet, Inger Merete Hobbelstad, i et innlegg på nettstedet Underskog. Foranledningen er en lang og engasjert debatt på nettstedets forum for teater om Hobbelstads anmeldelse av Den unge Werthers lidingar på Det Norske Teatret. Hobbelstad deltar selv i debatten og skriver bl.a.:

“La meg fortelle litt om hvordan det er å være teateranmelder i en dagsavis. Det er, for det første, veldig spennende og morsomt. Det fordrer at man er en pragmatiker og trives med å jobbe under press. Den typiske jobbsituasjonen er at du kommer inn klokken ti om kvelden og har omtrent en time, kanskje to, å skrive anmeldelsen på. Det er som regel satt av mellom 1 500 og 2 500 tegn til deg, avhengig av utviklingen av nyhetsbildet samme dag. For en formidlinglysten person som kommer rett ut fra en teaterforestilling, full av tanker og følelser om det som er sett, er dette selvsagt veldig lite. Jeg har alltid lyst til å sette meg ned og skrive to a4-sider, og om jeg hadde fått det helt som jeg ville, ville anmeldelsene i alle fall vært noe lengre, kanskje 2 500-3 500 tegn, for eksempel. Samtidig vet jeg – for slik lærer man ganske fort i en tabloidavis – at korte tekster, formulert så klart og presist som mulig, er de som blir mest lest og som fungerer best i dette formatet.

Diskriminerende

Det innebærer at man må være ekstremt diskriminerende i sine valg: Om jeg tar med et eksempel på et spesielt synspunkt, må jeg som regel ta ut en annen del av begrunnelsen. Det innebærer at man iblant, dagen etter, tenker at man skulle inkludert det ene og ikke det andre – i forbindelse med anmeldelsen av ”Unge Werthers lidingar” angrer jeg på at jeg ikke nevnte det vellykkede grepet med suffløren, skjønt jeg vet det ville slukt 400 tegn og jeg ikke helt vet hva jeg i så fall skulle tatt ut – men i de tilfellene er det ikke annet å gjøre enn å prøve å trekke lærdom av det til neste gang. Men for det aller, aller meste tenker jeg, når jeg leser anmeldelsene mine i ettertid, at jeg står inne for alt.

Skjære gjennom

Det er noe av det som gjør jobben spennende: Å forsøke å skjære gjennom, koke ned alt jeg mener til et slags konsentrat, et lite kåseri, som skal fungere også for de av mine lesere, og det er de fleste, som ikke har sett forestillingen det er snakk om. Skillet mellom kritikk og anmelderi/forbrukerveiledning opplever jeg ikke som så relevant, jeg skriver mine tekster med både som respons til teaterfolket og som pekepinner overfor potensielle teatergjengere. Men det er klart jeg føler stor lojalitet overfor det tidsklemte ekteparet i Drammen som lurer på om de skal ringe barnevakten og kjøre inn til byen og bruke syv hundre kroner på teaterbilletter. Jeg kan ikke anbefale dem noe jeg ikke synes er godt. Det gjør det desto viktigere å være klar og ærlig…” skriver hun.

Underskog er et medlemsbasert nettsted, det omtalte debattforumet om teater kan derfor ikke linkes til og kan kun siteres med skribentenes tillatelse, noe vi jobber med å få til. Les mer om denne debatten her på scenekunst.

Foto: Fra Inger Merete Hobbelstads blogg