Eksperimentelt på Torshov

Norske institusjonsteater trenger en ung eksperimenterende scene som er åpen for nye internasjonale trender. Det er derfor bra at Torshovteatrets faste medlemmer, Trond Espen Seim og Jon Øigarden, har invitert den markerte unge tyske regissøren Armin Petras til å gjeste teatret. Som teateropplevelse betraktet, er Lenz en høyst ujevn forestilling. Men prinsipielt interessant.

Dramatiker og teaterteoretiker Jakob Michael Reinholdt Lenz (1751-1792), var en venn av Goethe. Han skrev flere skuespill, ett av dem, Huslæreren ble oppført av Nationaltheatret i 1998. Da Lenz var midt i 20-årene fikk han store psykiske problemer. I perioder var han bedre, men med mellomrom var han ”sinnsforvirret” til han døde i Moskva, 41 år gammel.

Lenz befant seg i Sveits da han ble syk første gangen, og rådet av en venn tilbrakte han en tid hos presten Oberlin i landsbyen Waldbach. Pastoren nedtegnet sine observasjoner av den syke, og Georg Büchner brukte både disse opptegnelsene og Lenz’s egne notater da han over 40 år senere skrev sin fortelling. Han døde før han fikk fullført den, men den ble gitt ut etter hans død, og det er den som danner utgangspunktet for Torshovteatrets forestilling.

Armin Petras, er en av Tysklands mest kjente og visstnok også mest eksperimentelle unge regissører. Under navnet Fritz Kater er han også dramatiker, til høsten overtar han den kunstneriske ledelsen av Maxim Gorki-teatret i Berlin, og han har allerede vunnet en rekke priser for sitt dristige scenespråk: Han har for eksempel satt opp en versjon av Vildanden der Tysklands oppgjør med 2. verdenskrig er et sentralt tema. Se Die Wildente.

Han er en typisk representant for det unge tyske regiteatret, og står for noe nytt og annerledes i norsk institusjonsteater.

Torshovgjengens faste medlemmer, Trond Espen Seim og Jon Øigarden, har for anledningen fått med seg Marianne Saastad Ottesen og Eindride Eidsvold. Lenz åpner med at Marianne Saastad Ottesen står foran den store treveggen som utgjør hovedtyngden i Dagny Drage Kleivas scenebilde. Hun er iført olabukser og gjentar ”schmerz”, det samme ordet avslutter for øvrig oppsetningen.

Så kommer de tre mannlige skuespillerne inn, de fire tejper seg sammen, og vi forstår at de alle fire skal være Lenz, at de antakelig representerer forskjellige deler av Lenz’ splittede personlighet.

På en rulletekst høyt oppe på scenen resymeres de forskjellige kapitlene i fortellingen: Teksten står ganske utførlig på engelsk – to ganger, deretter en gang på norsk, i en mer ordknapp versjon. Nede på scenegulvet leker skuespillerne med vedkubber som forestiller landsbyen Waldbach, Oberlins prestegård, og den iskalde brønnen, der Lenz får som vane å bade når galskapen griper tak i ham, – utvilsomt et motstykke til Trond Espem Seims forkjærlighet for å vaske seg med snø og drive isbading. Alt dette projiseres effektivt og ganske morsomt på treveggen.

Men så veltes spillet. Handlingen brytes av, og vi vikles inn i en lang fortelling om en elg i Slottsparken. Deretter går det slag i slag med viltre påfunn – noen uten relevans til historien – som når Marianne Saastad Ottesen forteller barndomsminner eller blir seksuelt trakassert av herrene, andre som fører fortellingen videre – som når tre publikummere blir trukket opp på scenen for å forestille menigheten som hører Lenz preke. De får også tildelt en oppgave: De skal selv oppleve, og de skal få de tre skuespillerne til å oppleve, både velbehag og smerte.

Mange av disse opptrinnene bringer tankene hen på dramaøvelser. Slik jeg tolker dem, uttrykker de med mer eller mindre hell skuespillernes vei inn i teksten – for nå er de fire ikke Lenz lenger, de er Jon, Marianne, Eindride og Trond. De finner for eksempel på de underligste og mest støyende krumspring for å klare den umulige oppgaven det er å klatre opp langs den snorrette treveggen, og spreke og oppfinnsomme som de er, klarer de det til slutt.

Replikkene som er hentet fra Büchners novelle, er oversatt av Jon Fosse, og fremføres på et”teatralsk” nynorsk som driver en viss harselas med målformen. Ellers bruker skuespillerne både norsk dagligtale, tysk, typisk norsk skoleengelsk og engelsk ispedd norske gloser. Den dypere meningen med dette unnslipper meg. Men jeg er ikke i tvil om at den finnes.

Etter hvert opplevde jeg denne første delen av forestillingen som langdryg og anmassende. Den kommer likesom igjen vei, står bare på stedet hvil, og fordi skuespillerne selv til de grader befinner seg i sentrum, får en del av opptrinnene karakter av moteriktige egotripper. Men rett skal være rett: på premieren moret mange publikummere seg fortreffelig over påfunnene.

Etter pause strammer heldigvis Armin Petras grepet. Selve Lenz’skjebne, ikke minst hans galskap, får større plass, og de mange absurde innfallene holdes i tømme. For meg, som verken kjenner Büchners fortelling eller Armin Petras’ scenespråk, blir det nå langt lettere, og mer givende, å følge med i det som skjer på scenen. Glimrende er for eksempel Lenz’ utfordring av Oberlinfamiliens katt, med Marianne Saastad Ottesen som katten.

Ifølge Nationaltheatrets hjemmeside har Armin Petras satt seg som mål ”å trekke paralleller fra Büchners nasjonalromantikk til dagens Norge: – Jeg ønsker å forske i hva naturen gjør med nordmenn”, sier han, og denne utforskingen står sentralt i annen del. Men den oppleves verken like fremmed eller like påtrengende som de barokke innlagene i del 1: Det er en naturlig sammenheng mellom påfunnene og historien om Lenz.

For å finne ut av hvordan naturen påvirker nordmenn, har Armin Petras tatt med seg de fire skuespillerne til Norefjell. Der har de stått på ski, Trond Espen Seim har drevet med isbading, og Armin Petras har fått dem til å iføre seg norske nasjonaldrakter. Bunadene er utlånt fra Folkemuseet, og er altså fra den tiden da den tyske Lenz vandret i den sveitiske fjellheimen. De fire forteller om seg selv og sitt forhold til det norske, og vi følger samtalene gjennom nærbilder av de fire som videoprojeksjoner på treveggen. Analysen av det ”typisk norske” – selvgodhet, oljerikdom etc. – blir svært klisjépreget og forutsigbar. Men det er kanskje meningen?

Skuespillernes vandring på Norefjell utgjør tydeligvis en slags moderne parallell til Lenz’ vandringer i fjellene omkring Waldbach der han treffer en dødssyk ung jente som han i sin galskap senere tror han har myrdet, og som han også forveksler med sin elskede. Jeg har nå lest at Lenz forelsket seg i Frederike Brion etter at Goethe, som var hennes første kjæreste, hadde slått opp med henne, og at hun var den av kvinnene i Lenz’ liv som kom til å bety mest for ham. Nå forstår jeg hvorfor Marianne Saastad Ottesen mot slutten skifter til en t-skjorte der det står ”FREDERIKE”. Men jeg skjønte det ikke da jeg så det.

Dette er en bagatell, men en litt frustrerende bagatell. Den er også betegnende for mitt hovedinntrykk av forestillingen: Den er forvirrende og frustrerende. Hadde den appellert til min sans for humor, ville jeg sikkert ha reagert annerledes. Men det gjorde den altså ikke.

Jeg har brukt ganske mye tid på å skjønne hva jeg har sett, og takket være dette etterarbeidet ville jeg kanskje i dag hatt større utbytte av Lenz, og større forståelse for Armin Petras’ særegne regigrep. Jeg ville antakelig også vært bedre i stand til å se hvor han lykkes, og hvor han ikke gjør det. Problemet er bare at min opplevelse ikke var så skjellsettende at jeg har lyst til å gjenta den. Men Torshovgjengen skal berømmes fordi den denne gangen går nye veier, og gir seg helhjertet hen til et grunnleggende annerledes prosjekt.

Torshovteatret Lenz Av Georg Büchner Oversatt av Jon Fosse Regi: Armin Petras Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva Video: Steffen Schnittger/Klaus Kottmann Med: Trond Espen Seim, Jon Øigarden. Marian Saastad Ottesen og Eindride Eidsvold